
Internasjonalt samarbeid
Verda i dag står overfor ei rekkje utfordringar der mangel på samarbeid ofte forverrar situasjonen. FN, som er oppretta for å fremje internasjonalt samarbeid og vern av menneskerettar, slit med å handtere menneskerettsbrot effektivt. Spesielt vert urfolksrettar ofte ignorerte, noko som fører til kulturell og sosial erosjon blant desse folkegruppene. Konfliktar og krig oppstår av mange grunnar, inkludert økonomiske interesser, etniske spenningar og maktkamp. Desse krigane har øydeleggjande konsekvensar, ikkje berre for direkte involverte, men også for global stabilitet og utvikling, då dei bidreg til humanitære kriser og store flyktningstraumar.
Situasjonen i dag
1. Forstå kvifor internasjonalt samarbeid er viktig
2. Kjenne til konsekvensar av manglande samarbeid
3. Verdsomspennande konfliktar og deira konsekvensar
4. Kvardagsliv i konfliktområde
5. Arbeidsforhold for barn og ungdom i konfliktområde
6. Problematikk rundt ytringsfridom i ikkje-demokratiske land
7. Internasjonalt samarbeid for å unngå krig
8. Betre framtid gjennom samarbeid
Etter den andre verdskrigen skjønte verda at for å unngå at noko slikt skulle skje igjen, måtte ein begynne å samarbeide. Det blei klart at alle menneske måtte få like rettar for å sikre fred og stabilitet.
I dag, medan du les dette, er det krig i minst ti land i verda. Over 50 millionar menneske treng mat og naudhjelp i konfliktområde. Kvart år blir meir enn 50 000 drepne i krigshandlingar, og rundt 80 millionar menneske er på flukt. Mange risikerer å bli torturerte, og endå fleire har ingen ytringsfridom. Bak desse enorme tala finn vi ekte menneske som deg og meg. Dei er fødde i Syria, Afghanistan eller eit anna land der det har vore krig i mange år. Dei har eit namn, ein familie og draumar om framtida. Tryggleik har dei kanskje aldri opplevd. Mange har vore nøydde til å flykte frå heimane sine, og til og med frå landet sitt. No leitar dei desperat etter ein trygg stad å leve.
Krig skaper store lidingar, så kvifor ser vi stadig nye væpna konfliktar? Årsakene kan vere mange, men ofte handlar det om kranglar om kven som har rett til eit landområde, eller om mangel på ressursar som mat og reint vatn. Det kan òg vere etniske eller religiøse konfliktar der styresmaktene ønskjer kontroll.
I mange delar av Asia er det vanleg at barn og ungdommar jobbar i klesfabrikkar. Arbeidsforholda kan vere umenneskelege, og mange av desse arbeidarane er ikkje eldre enn deg og vennene dine. Kleda dei syr, blir kanskje selde i butikkar der du bur. Dei får dårleg betalt, medan du kan kjøpe billege klede. Det er lett å tenkje at nokon må protestere! I eit demokratisk land er det mogleg, men dessverre er det ikkje slik overalt i verda. I nokre land risikerer barn og unge å bli kasta i fengsel for å seie meininga si. Det einaste «brotsverket» deira kan vere at dei har delteke i ein demonstrasjon eller kritisert styresmaktene i sosiale medium. Fengsla kan vere overfylte, og folk som ikkje vil fortelje det dei veit til politiet, risikerer å bli torturerte eller straffa hardt på andre måtar.
Korleis er alt dette mogleg i den moderne verda vår? Og kva kan vi gjere for å få slutt på det?
Kloden vår er delt inn i seks verdsdelar der det bur rundt 7,8 milliardar menneske fordelt på nesten 200 land. I mange av desse landa er befolkninga sett saman av ulike etniske grupper med ulike religionar og kulturelle skikkar. Det blir snakka så mange som 7000 ulike språk i verda. Når det finst så store skilnader mellom folk, er det ikkje så rart at uenigheter kan utvikle seg til vald og krig. Sjølv om rundt halvparten av innbyggjarane på jorda lever i demokrati, manglar den andre halvparten demokratiske rettar.
Det hundreåret foreldra dine blei fødde i, vil bli hugsa som det blodigaste i verdshistoria. I tillegg til dei to verdskrigane var 1900-talet prega av mange andre store militære konfliktar. Der det er krig og øydeleggingar, vil innbyggjarane lide. Men i dag er talet på store konfliktar redusert. Årsaka er at land har lært å samarbeide for å unngå krig, sikre økonomisk utvikling og beskytte menneskerettane.
Det finst mange ulike former for internasjonalt samarbeid. Nokre gonger samarbeider alle land i verda, som gjennom Dei foreinte nasjonane (FN), og nokre gonger berre land i ein geografisk region, som i Den europeiske unionen (EU). I dag samarbeider land om mange ting, som handel, militære styrkar, politi, utdanning og helse. Ei av dei viktigaste oppgåvene til verdssamfunnet er å samarbeide for å unngå krig. Gjennom FN kan land og folk som trugar kvarandre få hjelp til å løyse konfliktar ved å forhandle om det dei er ueinige om.
Internasjonalt samarbeid er nøkkelen til ein fredfull og trygg verd der alle menneske kan leve i tryggleik og med rettferd. Ved å støtte kvarandre og arbeide saman, kan vi skape ei betre framtid for alle.
FN
1. Oppretting av Folkeforbundet og FN
2. Internasjonalt samarbeid for varig fred
3. FN sin struktur og mål
4. Generalforsamlinga og Tryggingsrådet
5. FN sine spesialiserte organisasjonar og innsats
6. Kritikk og utfordringar
I 1920 oppretta fleire land Folkeforbundet for å sikre fred. Medlemstala nådde 60 land, men organisasjonen klarte ikkje å stoppe krigane på 1930-talet. Roosevelt og Churchill drøfta dette om bord på USS «Augusta» i 1941, og prøvde også å finne ut korleis dei kunne slå Nazi-Tyskland. Dei konkluderte med at for å oppnå varig fred må nasjonar samarbeide. Resultatet blei Atlanterhavserklæringa. USA og Storbritannia blei einige om åtte prinsipp for verdsfred, inkludert færre våpen, samarbeid for å unngå krig, og auka handel for økonomisk vekst. Dette samarbeidet førte til opprettinga av FN i oktober 1945.
Churchill og Roosevelt meinte internasjonalt samarbeid var avgjerande for varig fred. Våren 1945, etter den andre verdskrigen, møttest representantar frå 50 land i San Francisco for å etablere ein ny global organisasjon. For å lykkast betre enn Folkeforbundet måtte kolonistatane få sjølvstende. I juni 1945 blei landa einige om ein avtale som trådde i kraft 24. oktober, no kjent som FN-dagen. Avtalen, kalla FN-pakta, startar slik: «Vi De Forente Nasjoners folk som er bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten, og atter å bekrefte vår tro på grunnleggende menneskerettigheter [...]»
I følgje FN-pakta skulle organisasjonen fokusere på tre hovudområde: fred og tryggleik, økonomisk, sosial og kulturell utvikling, og menneskerettar. 51 land signerte FN-pakta i 1945, inkludert Noreg. I dag har FN 193 medlemsland. FN har vokse til å bli den største internasjonale organisasjonen i verda med rundt 40 000 tilsette. Hovudkontoret er på Manhattan i New York, der Generalforsamlinga møtast kvart år frå september til desember. Alle medlemslanda har éin representant kvar som diskuterer tema som fred, berekraftig utvikling og menneskerettar. Generalforsamlinga kan ikkje vedta bindande lover, berre gi tilrådingar eller resolusjonar. I 2020 vedtok Generalforsamlinga 257 resolusjonar om ulike tema, frå organisering av FN til kritikk av forholda i Syria og Iran.
Tryggingsrådet kan vedta bindande resolusjonar som medlemslanda må følgje, og er derfor den mektigaste forsamlinga i FN. Fem stormakter har faste plassar: USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike, som var vinnarane av den andre verdskrigen. Om eitt av desse landa legg ned veto mot eit forslag, kan det ikkje bli vedteke. I tillegg til desse fem har Tryggingsrådet ti medlemsland som blir valde for to år om gongen av Generalforsamlinga. Tryggingsrådet har ansvar for internasjonal fred og tryggleik, og prøver å løyse konfliktar fredfullt. Dei kan også vedta sanksjonar, som er straffetiltak mot land eller grupper. I 2021 hadde FN over 1000 straffetiltak på lista si, inkludert forbod mot våpenhandel med Nord-Korea. Tryggingsrådet kan også sende fredsbevarande styrkar for å sikre ro i konfliktområde. FN har gjort dette omkring 70 gonger sidan 1945, og meir enn 40 000 nordmenn har delteke i slike oppdrag.
FN har mange spesialiserte organisasjonar som UNICEF, som jobbar for barn, og FNs høgkommissær for flyktningar (UNHCR). FNs miljøprogram (UNEP) samarbeider med land og organisasjonar for å verne miljøet. UNEP oppretta også FNs klimapanel, som overvakar forsking på klimaendringar og gir råd til verdas leiarar, slik dei gjorde under Parisavtalen i 2015 for å begrense global oppvarming til under 2 grader celsius.
FN har gjort mykje bra. Verdsprogrammet for matvarer delte ut 15 milliardar matrasjonar årleg. UNICEF sørga for at over 17 millionar barn fekk gå på skule i 2019, og UNHCR hjelpte over 80 millionar menneske i naud same året. FN har også militære fredsoperasjonar i 12 land for å hindre konfliktar og krig. I dag er FN ein viktig arena for verdas leiarar til å løyse problem, og mange menneske er avhengige av FN for å overleve. Likevel finst det kritikk mot FN. Mange meiner at organisasjonen er blitt for stor og kostbar, og at den ikkje klarar å stoppe alvorlege konfliktar. FN har derfor starta reformer for å betre sitt rykte.
FN blir også kritisert for ikkje å stoppe alvorlege konfliktar som borgarkrigen i Syria, som starta i 2011. Demonstrasjonar for meir demokrati og fridom blei møtt med vald frå regimet, og etter kvart utvikla det seg til ein krig mellom fleire grupper og regjeringa. Over 13 millionar menneske måtte flykte, og store delar av Syria blei øydelagde. Russland støtta regjeringa, medan USA støtta opposisjonsgrupper, noko som gjorde det vanskeleg for Tryggingsrådet å handle, sidan Russland brukte vetoretten sin. FN kunne berre oppfordre til samtalar mellom partane utan å lykkast. Dette viser korleis suverenitetsprinsippet hindrar FN i å gripe inn når stormakter er ueinige. Eit positivt døme er konflikten mellom Indonesia og Aust-Timor. I 1975 tok Indonesia over Aust-Timor, men i 1999 klarte FN å få til ei avtale der folket i Aust-Timor fekk velje sjølvstende, og FN hjelpte til med å opprette ro og orden til dei kunne ta over styringa sjølve.
Menneskerettar
1. Rettar som menneske
2. FN si rolle og oppretting
3. Menneskerettskommisjonen
4. Verdsfråsegna om menneskerettane
5. Innhaldet i Verdsfråsegna
6. Menneskerettskonvensjon
7. Eksempel på rettar i konvensjonane
8. Viktige menneskerettar
9. Menneskerettane sin verna funksjon
Du har mange rettar som menneske. Du kan stort sett seie og meine kva du vil, du skal ikkje bli utsett for tortur, og du skal ha tilgang til mat, vatn, bustad, utdanning og helsetenester. Desse rettane gjeld for alle menneske, uavhengig av alder, kjønn, religion eller hudfarge. Menneskerettane vernar menneskeverdet vårt og set grenser for kva staten kan gjere mot oss.
Då FN blei oppretta, innsåg leiarane at å verne om rettane til alle menneske i verda var ein av dei viktigaste oppgåvene deira. Medlemslanda i FN fekk raskt informasjon om dei forferdelege handlingane som hadde skjedd under den andre verdskrigen. Over heile Europa og i delar av Asia blei minoritetar som jødar, romfolk, homofile og personar med nedsett funksjonsevne utsette for grufulle overgrep. FN bestemte derfor at ei av hovudoppgåvene deira var å lage reglar som skulle hindre at noko slikt kunne skje igjen.
FN oppretta i 1946 menneskerettskommisjonen, som skulle skrive ei kortfatta fråsegn om kva for menneskerettar absolutt alle i verda kan krevje. Arbeidet blei leidd av Eleanor Roosevelt. Med seg hadde ho diplomatar og ekspertar frå mange ulike land med ulik styreform. Men det oppstod raskt problem. Den kinesiske delegaten, Peng Chun Chang, var oppteken av at erklæringa ikkje berre blei basert på vestlege ideal, der enkeltmennesket har ein viktig plass. Han meinte at det også var viktig å få med at folk skal leve saman i eit samfunn der alle tek omsyn til kvarandre. Han føreslo mellom anna at alle menneske må ha rett til utdanning.
Sommaren 1948 fekk FN endeleg eit forslag frå komiteen. Etter ein hard debatt og ei nervepirrande avstemming i Generalforsamlinga i FN blei Verdsfråsegna om menneskerettane vedteken 10. desember 1948. Denne datoen blei to år seinare erklært som FN-dagen for menneskerettar — over heile verda. Verdsfråsegna startar med orda «Alle menneske er fødde til fridom og med same menneskeverd og menneskerettar». Desse rettane er universelle: Vi har alle same menneskeverd, og rettane gjeld derfor absolutt alle.
Verdsfråsegna inneheld 30 avsnitt, kalla artiklar, fordelt på fire typar rettar. Personlege fridommar omfattar retten til liv, forbod mot tortur, prinsippet om ikkje-diskriminering. Retten til å flykte om ein er forfølgd, retten til familieliv. Religiøse, offentlege og politiske fridommar inkluderer religionsfridom og ytringsfridom. Sosiale, økonomiske og kulturelle rettar dekkjer lik lønn for likt arbeid og rett til gratis skulegang. Den vedtekne fråsegna var ikkje bindande for medlemsstatane i FN. Dersom eit land braut verdsfråsegna, kunne dei ikkje dømmast for det. Likevel er det ingen andre tekstar, med unntak av religiøse skrifter, som har hatt så mykje å seie for så mange. Ein av grunnane til det var at FN ønskte å bruke fråsegna som modell for klare reglar som alle land må følgje for å verne innbyggjarane sine.
Etter at menneskerettsfråsegna blei vedteken, sette FN i gang med å utvikle ein menneskerettskonvensjon, ein bindande avtale mellom statar, om å verne om rettane til borgarane sine. Men her fekk FN problem. Den kalde krigen var i full gang, og USA og Sovjetunionen hadde ulike meiningar i nesten alle politiske spørsmål. Begge verdsmaktene hadde plass i Tryggingsrådet og måtte derfor klare å bli einige før rådet kunne vedta noko som helst. Det tok nesten 20 år før dei blei einige. Då vedtok dei ikkje berre rettar, men delte dei inn i sivile og politiske rettar, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettar.
Eksempel på sivile og politiske rettar er retten til liv, retten til ikkje å bli torturert, retten til ikkje å bli fengsla utan lov og dom, ytringsfridom, religionsfridom, organisasjonsfridom og stemmerett. Eksempel på økonomiske, sosiale og kulturelle rettar er retten til arbeid, retten til utdanning og retten til ein tilfredsstillande levestandard. Begge konvensjonane er bindande avtalar for statane som signerte dei. Over 170 land, mellom dei Noreg, har godkjent dei to konvensjonane, som tok til å gjelde i 1976. Desse to avtalane er sjølve hjørnesteinane i menneskerettssystemet til FN.
Sjølv om alle menneskerettane er like viktige, blir nokre omtalte oftare enn andre. Retten til liv inneber at staten skal verne om liv, ikkje ta liv. Politiet kan til dømes ikkje skyte nokon, med mindre det er heilt nødvendig for å verne livet til andre menneske, eller i sjølvforsvar. I tillegg skal staten verne samfunnet, ved at politiet etterforskar og domstolane dømmer folk som har teke liv. Ytringsfridom gjev deg retten til å kunne seie (nesten) kva ein vil. Du skal kunne leggje ut ting på sosiale medium, uttrykkje at du er ueinig med andre, og delta i fredelege demonstrasjonar utan å bli straffa for det. Ytringsfridom er grunnleggjande viktig i eit demokrati — ikkje minst fridommen til å kritisere dei som har makt i samfunnet, slik at dei skal følgje reglane. For kan politiske val bli rettferdige utan ytringsfridom? Tenk om partiet til statsministeren nekta alle andre parti å seie meiningane sine, sånn at veljarane ikkje fekk vite kva dei meinte? Ytringsfridommen har likevel nokre få unntak. Det er ikkje lov å seie trugande eller hatefulle ting til folk. Dette kan jo lett gå utover deira rettar.
Forbod mot tortur og umenneskeleg behandling er ein absolutt regel utan nokon unntak. Tortur er ikkje lov. Staten skal aldri utsetje nokon for umenneskeleg behandling, sjølv om dei har gjort grufulle handlingar og sit i fengsel. Retten til rettferdig behandling av politi og domstolar inneber at blir du teken for å ha gjort noko straffbart, skal du behandlast rettferdig. Menneskerettane har mange reglar for korleis politi og domstolar skal oppføre seg - som at du er uskuldig fram til det motsette er bevist, og at du har rett til å få saka di høyrd av ein uavhengig domstol.
Forbod mot diskriminering betyr at diskriminering er å ta frå menneske rettane deira - eller avgrense dei — på bakgrunn av kven dei er, eller kva dei trur på. Staten kan ikkje forskjellsbehandle folk på grunn av alder, kjønn, etnisk opphav, seksuell identitet eller nedsett funksjonsevne. Blir nokon nekta skuleplass berre fordi dei sit i rullestol, er dei blitt utsette for ulovleg diskriminering.
Menneskerettane vernar om oss alle, uansett kven vi er eller kvar vi bur. Dei sikrar at vi kan leve liva våre i fridom og tryggleik, med respekt for vårt menneskeverd. Gjennom FN og internasjonale avtalar har verdssamfunnet forplikta seg til å verne om desse rettane, og arbeidet med å sikre at alle får nyte godt av dei held fram kvar dag.
Vern av rettar
1. Staten sitt ansvar for menneskerettane
2. Privatpersonar og menneskerettane
3. Statens forpliktingar i høve menneskerettane
4. Eksempel på vern av menneskerettar
5. Internasjonal overvaking av menneskerettane
6. Borgarar sitt bidrag til å sikre menneskerettane
7. Ver merksam på dine menneskerettar
Staten har det overordna ansvaret for å verne menneskerettane dine. Om ein lærar nektar deg å delta i noko fordi du er homofil, eller politiet slår deg fordi du har mørk hud, vert menneskerettane dine brotne. Dette skjer fordi læraren og politiet representerer staten. Staten må sikre at ingen tilsette misbrukar makta si.
Om ein ven eller foreldra dine nektar deg å uttrykkje di meining, vert ikkje menneskerettane dine brotne. Privatpersonar har ikkje same ansvaret som staten. Menneskerettane er fyrst og fremst laga for å verne deg mot maktmisbruk frå staten, som har mykje meir makt enn enkeltpersonar. Menneskerettane skal sikre at staten ikkje misbrukar denne makta.
For at staten skal kunne verne rettane dine, krev menneskerettskonvensjonane to hovudting. For det fyrste må staten lage lover som sikrar at menneskerettane dine vert respekterte. I Noreg har vi Grunnlova, som har eit eige kapittel om menneskerettar, og ei eiga menneskerettslov. Mange andre lover vernar også rettane dine, som til dømes forbodet mot tortur i straffelova.
For det andre må staten sørgje for at du kan klage om du meiner at rettane dine er blitt brotne. Noreg har inga eiga klageordning for menneskerettar, men fleire ulike klagemoglegheiter. Om du har opplevd rasisme på skulen utan at skulen tek tak i problemet, kan du klage til statsforvaltaren eller diskrimineringsnemnda. Har du opplevd overgrep frå politiet, kan du klage til spesialeininga for politisaker. Du kan også krevje at saka di vert teken til domstolane.
Eit døme på at menneskerettane vert verna, er ei sak der ein afghansk familie meinte at det var eit brot på menneskerettane å bli plassert på eit mottak ved Gardermoen før dei skulle sendast ut av Noreg. Dei vann i lagmannsretten, og staten måtte betale erstatning.
Menneskerettane vert ikkje alltid følgde, sjølv i land som har signert menneskerettskonvensjonane. Difor er internasjonal overvaking viktig. Landa i Europa har ein eigen menneskerettsdomstol i Strasbourg. Om du meiner at ein menneskerett er broten etter å ha brukt det norske klagesystemet, kan du prøve å få Strasbourg-domstolen til å sjå på saka di.
FN har også fleire organisasjonar som sørgjer for at menneskerettane vert følgde, som FNs menneskerettskontor i Genève og FNs menneskerettsråd. Du kan også klage til ulike FN-komitear, som til dømes FNs torturkomité.
Vanlege borgarar kan også bidra til å sikre at menneskerettane vert følgde. Ved å delta i organisasjonar som Amnesty International, kan du leggje press på politikarar og andre makthavarar. Land som ikkje overheld menneskerettane, risikerer kritikk som kan skade omdømmet deira. Dette kan føre til færre turistar eller mindre handel med andre land.
Eit kjent døme på korleis internasjonalt press kan endre ein situasjon, er kampen mot apartheid i Sør-Afrika. På 1980-talet slutta mange statar å handle med Sør-Afrika. Oljeselskap, popstjerner og andre som framleis dreiv forretningar der, vart møtte med boikottkampanjar. Til slutt vart Sør-Afrika så isolert at leiarane i landet bestemte seg for å avslutte apartheid-regimet.
Ved å vere medviten om dine menneskerettar og korleis dei vert verna, kan du bidra til at dei vert respekterte både i Noreg og internasjonalt.
Menneskerettsbrot
1. Brot på menneskerettane skjer i mange land¨
2. Døme: Aleksandr Lukasjenko i Kviterussland
3. Statleg kontroll over media
4. Menneskerettsbrot i demokrati
5. Ekstremt døme: USA etter 11. september 2001
6. Økonomiske årsaker til brot på menneskerettane
7. Noreg og menneskerettane
8. Statleg ansvar for menneskerettsbrot
9. Globale brot på menneskerettane
10. Internasjonale domstolar
11. Permanent internasjonal krigsforbrytardomstol
12. Nødvendig med internasjonal domstol
Medan du les dette, skjer det brot på menneskerettane i mange land. Dei mest alvorlege brota finn ofte stad i land utan demokrati. I slike land ønskjer leiarane å unngå kritikk mot deira styre, kanskje fordi dei vil halde på makta sjølve.
Eit konkret døme er Aleksandr Lukasjenko i Kviterussland, som vart attvald i 2020. Store folkemengder protesterte i gatene i vekevis, då dei meinte han hadde juks med valet. Lukasjenko reagerte hardt mot dei fredelege protestane, og mange demonstrantar blei arresterte og utsette for tortur.
I mange land kontrollerer staten media, slik at kritikk som kan svekke leiarane ikkje kjem fram, eller ulovlege handlingar ikkje blir avslørte. I Kina kan ikkje folk bruke sosiale medium som Instagram eller Twitter, men må bruke appar kontrollert av styresmaktene. Gjennom streng mediekontroll, forbod mot demonstrasjonar og fengsling av borgarar som kritiserer kommunistpartiet, sikrar staten si eiga makt.
Også i sterke demokrati kan staten bryte menneskerettane, særleg i kampen mot organisert kriminalitet og terror. Jo viktigare informasjon staten søkjer, dess sterkare middel kan dei bruke. Ny teknologi har gjort det lettare å overvake folk, og dersom dette går for langt, kan det bryte retten til privatliv.
Eit ekstremt døme på brot på menneskerettane i kampen mot terror fann stad etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001. Amerikanske styresmakter brukte fleire metodar for å avhøyre mistenkte, inkludert «waterboarding», der dei avhøyrde fekk tru dei skulle drukne om dei ikkje samarbeidde.
Grunngivinga for å bruke tortur var at samfunnstryggleiken måtte gå føre individets rettar. Ifølgje FN sine menneskerettar er slike avhøyr totalforbodne, uansett situasjon.
Det finst også andre grunnar til at land bryt menneskerettane. For å verne fleire rettar må statane bruke pengar. Eit døme er retten til gratis skule, som krev bygging av skular, læremiddel og lønn til lærarane. Det same gjeld retten til sosial støtte, som krev ressursar til å hjelpe dei som ikkje kan jobbe på grunn av sjukdom eller alder. Mange land har ikkje råd til dette.
Få land vernar menneskerettane like godt som Noreg, men også her skjer brot. Mellom 1959 og 2020 vart Noreg dømt 38 gonger i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Fleire institusjonar har kritisert Noreg, til dømes for at innsette i fengsel sit for mykje åleine, noko som kan vere skadeleg, spesielt for dei med psykiske problem.
Det er statane som har ansvaret for brot på menneskerettane, men dette fritar ikkje enkeltpersonar som bryt desse rettane, til dømes ved tortur, frå å bli straffa. Menneskerettane krev at staten forbyr menneskerettsbrot i lovene sine og straffar dei skuldige i visse tilfelle. I Noreg har vi til dømes eit forbod mot tortur i straffelova.
Nokre overgrep er så alvorlege at dei er forbodne i alle land, som folkemord, som er forsøk på å utrydde ei bestemt gruppe menneske. Brotsverk mot menneskeslekta er omfattande eller systematiske angrep mot sivilbefolkninga i eit land. Krigsbrotsverk er alvorlege handlingar under krig, som medvite angrep på sivile.
Slike brotsverk skjer ofte i krigsområde, der domstolane ikkje fungerer. Derfor er internasjonale spesialdomstolar oppretta for å dømme krigsforbrytarar og ansvarlege for grove menneskerettsbrot.
Etter Nürnbergdomstolen byrja FN å planleggje ein fast internasjonal krigsforbrytardomstol, men den kalde krigen gjorde dette vanskeleg. Først tidleg i 1990-åra, etter Sovjetunionens fall, skjedde det noko. I 1991 braut det ut borgarkrig i Jugoslavia, og FN fekk rapportar om grufulle brotsverk mot sivilbefolkninga. Dette førte til at FN for første gong oppretta eit krigsforbrytartribunal i Haag, Nederland, der 91 personar blei dømde for internasjonale brotsverk i det tidlegare Jugoslavia.
Samtidig, i 1994, fann det stad forferdelege overgrep i Rwanda, der over 800 000 menneske blei drepne i eit folkemord mot tutsiane. FN oppretta eit tribunal i Arusha, Tanzania, der 61 personar blei dømde for alvorlege overgrep mot sivilbefolkninga.
I 1998 vedtok FN å opprette ein permanent og uavhengig domstol. Meir enn 120 land er no medlemer av denne domstolen, som ligg i Haag. Sidan 2002 har han etterforska overgrep i fleire land, inkludert Uganda, Sudan, Afghanistan, Bangladesh og Palestina.
Ein internasjonal krigsforbrytardomstol er nødvendig fordi mange land som gjer krigsbrotsverk, ikkje har fungerande rettssystem. Dette gjer at dei skuldige ikkje blir stilt til ansvar i sitt eige land. Ved å ha ein internasjonal domstol kan det internasjonale samfunnet sørgje for at krigsforbrytarar og andre ansvarlege for grove menneskerettsbrot blir dømde og straffa.
Urfolksrettar
1. Urfolk og historie
2. Overgrep mot urfolk
3. Samane i Noreg
4. Vern av urfolksrettar
5. FN-erklæringa om urfolksrettar (2007)
6. Viktigheita av urfolksrettar
Eit urfolk er ei gruppe menneske som har budd i eit område mykje lenger enn nokon andre. Til dømes hadde urfolket i Amerika budd der i 15 000 år allereie då Columbus «oppdaga» kontinentet i 1492. Trass i at dei var dei første som budde der, har nesten alle urfolk opplevd at andre folk, særleg frå Europa, har komme og teke over landområda deira. Dei har blitt tvangsflytta til andre stader, utsette for ekstreme overgrep, og i nokre tilfelle, drepne i reine massakrar.
I Noreg er samane urfolket. Dei blei utsette for ein brutal fornorskingspolitikk frå midten av 1800-talet som varte heilt fram til moderne tid. Målet med denne politikken var å få samane til å gi opp tradisjonane sine og leve på same måten som majoriteten i Noreg. Mellom anna hadde ikkje samiske barn rett til å bli undervist i sitt eige språk før i 1975. Norske styresmakter ønskte altså i over hundre år at samane skulle gi opp den samiske identiteten sin.
I 1997 heldt kong Harald ein tale til Sametinget der han på vegner av Noreg sa unnskyld til samane for korleis dei hadde blitt behandla i denne perioden. Dette var eit viktig steg for å erkjenne uretten som hadde skjedd og for å prøve å rette opp att noko av skaden som var gjort.
På grunn av overgrep som er gjorde mot urfolk rundt om i heile verda gjennom mange hundre år, blei FN opptekne av å gi menneskerettane til urfolk eit heilt spesielt vern. Dette vernet handlar om retten til å bestemme sjølv, til å kunne utøve sin eigen kultur, snakke sitt eige språk og utøve sin eigen religion.
I 2007 vedtok Generalforsamlinga i FN ei erklæring om urfolksrettar. Denne erklæringa fungerer ikkje som ei lov i ein rettssal, men ho forklarer tydeleg kva rettar urfolk har, og som styresmaktene bør ta omsyn til. Erklæringa tek føre seg alt frå retten til naturressursar og landområde til grunnleggjande behov som mat, helse og utdanning.
Kvifor trur du rettane til urfolk er skrivne ned i ei eiga erklæring? Det er fordi urfolk i mange hundre år har blitt utsette for overgrep og urett. Ei erklæring som denne er viktig for å synleggjere rettane deira og for å sikre at styresmakter rundt om i verda tek ansvar for å beskytte og respektere desse rettane. Det er også viktig for å rette opp i den historiske uretten og gi urfolk moglegheita til å bevare og utvikle sin eigen kultur, språk og livsstil.
Erklæringa frå 2007 kom fordi det var på høg tid at verdssamfunnet anerkjende og verna om rettane til urfolk. Trass i at erklæringa ikkje er ei lov, er ho eit viktig verktøy for å fremje rettane til urfolk og for å sikre at dei ikkje blir oversett eller undertrykte i framtida.
Krig
1. Krigar og årsaker
2. Terrorisme
3. Etniske motsetningar
4. Internasjonalt samarbeid for å forhindre krigar
5. Reglar i krig
6. Å avslutte ein krig
7. Oppsummering
Det førre hundreåret var det mest blodige i menneskehistoria. Nesten 100 millionar menneske miste livet i dei to store verdskrigane. I tillegg var det fleire andre store krigar som Koreakrigen, Vietnamkrigen, borgarkrigane i det tidlegare Jugoslavia, og folkemorda i Kambodsja og Rwanda. Også vårt hundreår har starta med mange blodige krigar, som i Afghanistan, Irak, Syria og Jemen.
Krigar kan oppstå av mange ulike årsaker. Nokre vanlege årsaker er:
Eit ønske om sjølvstende: Mange krigar har handla om folk som ønskjer å frigjere seg frå ein annan stat. Etter at Sovjetunionen kollapsa rundt 1990, var det fleire sjølvstendekrigar i dei tidlegare sovjetstatane. Balkan-krigen er eit kjent døme, der Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Kosovo ønskte å bli sjølvstendige frå Serbia.
Uenighet om landegrenser: Konfliktar om landegrenser har ofte ført til krig. Kashmir-området mellom India og Pakistan er eit godt døme. I Europa har russisk aggresjon mot Ukraina vore eit stort tema sidan 2014, med Russland som meiner dei har rett til Krym-halvøya, Donetsk og Luhansk på grunn av den store russiske befolkninga der.
Tilgang til naturressursar: Mange krigar handlar om å få kontroll over ressursar som olje, gass og vatn. Eit kjent døme er Golfkrigen mellom Irak og Kuwait i 1990-1991, der Irak invaderte Kuwait for å få kontroll over olje- og gassfelta. Vatn er også ein viktig ressurs, og i Midtausten har elvane Eufrat og Tigris skapt konfliktar mellom Tyrkia, Syria og Irak.
Terrorisme er bruk av vald for å skape frykt og påverke samfunnet. Etter tusenårsskiftet har islamistisk terror fått mykje merksemd, særleg etter al-Qaida sitt angrep på USA den 11. september 2001. Dette førte til at USA erklærte krig mot terror, og blant anna angreip Afghanistan. Kostnadene ved denne krigen var store, både økonomisk og i menneskeliv. Ein ny terrororganisasjon, Den islamske staten (IS), tok seinare kontroll over store delar av Midtausten, men blei til slutt nedkjempa.
Fleire krigar har starta på grunn av motsetningar mellom ulike folkegrupper i eit land. På Sri Lanka var det borgarkrig frå 1983 til 2009, der tamilar kjempa mot singalesarane for ein eigen stat. Den arabiske våren i 2011 førte til store opprør mot styresmaktene i Nord-Afrika og Midtausten. I Syria utvikla dette seg til ein blodig borgarkrig.
Internasjonalt samarbeid er viktig for å løyse konfliktar før dei utviklar seg til krig. Ved å bruke førebyggjande diplomati kan ein unngå mange krigar. NATO og FN spelar viktige roller i dette arbeidet, ved å tilretteleggje for forhandlingar og sende spesialutsendingar for å mekle mellom partane.
Det finst reglar for krigføring som skal beskytte sårbare grupper. Dei fire Genévekonvensjonane vernar mellom anna sivilbefolkning, helsepersonell og krigsfangar. Raudekrossen og raude halvmåne-rørsla spelar ei viktig rolle i å hjelpe offera for krig, med sjukehus, flyktningleirar og naudhjelp.
Når ein krig skal avsluttast, er det viktig at partane finn varige løysingar. Dette kan skje ved at den eine parten vinn, at det internasjonale samfunnet grip inn, eller at partane inngår fredsavtalar. Noreg har spela ei viktig rolle som meklar i fleire internasjonale konfliktar.
Krigar kan oppstå av mange årsaker, som ønskje om sjølvstende, uenighet om landegrenser og tilgang til naturressursar. Terrorisme og etniske motsetningar har også ført til mange konfliktar. Internasjonalt samarbeid, førebyggjande diplomati og respekt for krigsreglar er viktig for å forhindre og avslutte krigar. Noreg har bidrege til fleire fredsforhandlingar og vist kor viktig det er med uavhengige meklarar for å skape varig fred.
Manglande samarbeid i verda
1. Store internasjonale utfordringar
2. Grunnar til vanskeleg samarbeid
3. Utfordringar med menneskerettar
4. Nødvendigheita av internasjonalt samarbeid
5. Spørsmål til ettertanke
6. Fridays for Freedom
Verdssamfunnet står overfor store utfordringar som ingen land kan løyse åleine. Vi har ei klimakrise, store delar av innbyggjarane i verda lever i fattigdom, og det er framleis krig fleire stader. Likevel er det ofte vanskeleg å få land til å samarbeide. Kvifor er det slik?
Ein viktig grunn til at internasjonalt samarbeid er utfordrande, er at mange land vel å setje sine eigne interesser først. Dette ser vi tydeleg når det gjeld klimakrisa. For å redusere skadelege utslepp må alle land bidra, men mange vel likevel å sleppe ut klimagassar for å drive fabrikkar eller halde fram med olje- og gassproduksjon. Slik prioritering kan komme av at landa er meir opptatt av kortsiktig økonomisk vinning enn av langsiktige miljømål.
Etter den andre verdskrigen hadde vi den kalde krigen, der USA og Sovjetunionen stod mot kvarandre. Dette skapte ein klar maktbalanse mellom aust og vest. I dag er situasjonen annleis, med fleire mektige land som Kina og India. Den økonomiske veksten deira har ført til maktkampar, til dømes om handelsavtalar mellom USA og Kina, noko som har gjort det vanskeleg å samarbeide.
Når det gjeld menneskerettar, er det også store utfordringar. Mange av dei mektigaste landa meiner at tryggleik eller økonomisk utvikling er viktigare enn rettane til enkeltmennesket. USA har brote fleire menneskerettar i kampen mot terror, medan Kina har innskrenka rettane til innbyggjarane sine, til dømes ytringsfridommen. Dei meiner at det viktigaste er økonomisk vekst og tryggleik. I Europa har land som Polen og Ungarn fått mykje kritikk for å ikkje sikre rettane til homofile og for å svekkje domstolane.
Trass i desse utfordringane er internasjonalt samarbeid heilt nødvendig. Utan felles innsats vil vi ikkje kunne løyse klimakrisa, redusere global fattigdom eller handtere alvorlege konfliktar. Vi har ikkje noko alternativ til å samarbeide internasjonalt.
Kvifor trur du det er så vanskeleg for mange land å sikre menneskerettar for innbyggjarane sine? Kva tenkjer du om at land kan verdsetje andre ting meir enn menneskerettar, til dømes økonomisk utvikling eller tryggleik mot terror?
Fridays for Freedom er ein global ungdomsorganisasjon som protesterer mot manglande handling frå styresmaktene for å redde klimaet. Organisasjonen starta etter at Greta Thunberg begynte sin skulestreik for klimaet. I 2020 samla desse unge menneska seg i Madrid, trass i pandemien, for å kjempe for framtida si. Kva tankar har du om at ungdom tek ansvar for klimakampen?