Novella
Å lese og arbeide med noveller kan vere ei svært givande erfaring både for elevar og lærarar. Novelle som sjanger er kort, men har ofte eit sterkt fokus på tema og karakterutvikling. Det gir rom for djupnelesing og analyse. Ein kan utforske ulike virkemiddel som forfattaren bruker, som symbol, metaforar og kontrastar. Dette kan hjelpe ein å forstå underliggjande tema og budskap. Å analysere noveller handlar ikkje berre om å identifisere virkemiddel, men også om å forstå korleis dei fungerer i samspel med resten av teksten. Når det gjeld språklege aspekt, er bruk av konjunksjonar og korrekt kommabruk vesentleg for å forstå setningsstruktur og tekstens flyt. Det er også nyttig for elevar å lære dette for å kunne skrive betre sjølve.
Kort om novella
1. Først om sjangeren
2. Opphav
3. Hovudkjenneteikn
4. Struktur og innhald
5. Avslutning
6. Leseteknikk
Ei novelle er først og fremst ei forteljing. Før ein startar med å fordjupe seg i kva som kjenneteiknar ei novelle, er det lurt å repetere det ein allereie har lært om forteljingar generelt. Å ha ei god forståing av grunnleggjande forteljeteknikkar vil hjelpe ein å setje pris på og forstå særdraga ved noveller.
Ordet "novelle" kjem frå det italienske "novella", som betyr "lita nyheit". Men sjølv om namnet har denne tydinga, er noveller oppdikta tekstar laga av ein forfattar. Det som gjer noveller særskilt er korleis dei, trass i si korthet, formidlar djuptgåande meiningar og skildrar hendingar og kjensler.
I ei novelle blir vi som lesarar introdusert for eit fåtal personar, noko som gjer at vi kan komme tett på dei. Handlinga er avgrensa både når det gjeld tid og stad. Eit anna kjenneteikn er spenningskurva som ofte byggjer seg opp mot eit vendepunkt. Forfattaren kan leggje inn frampeik, små hint tidleg i teksten, som antydar kva som kan kjem til å skje. Avslutninga kan vere open, der lesaren sjølv må tenkje seg til kva som skjer vidare. Sidan noveller er så korte, må lesaren ofte "lese mellom linjene" for å gripe heile innhaldet. Dette gjer noveller til eit fascinerande litterært verk som krev djup forståing og merksemd frå lesaren.
Novelle som sjanger
1. Hensikta med noveller
2. Viktige kjenneteikn
3. Synsvinkel
4. Vanlege språklege verkemiddel i noveller
5. Komposisjon
6. Struktur
7. Innleiing
8. Hovuddel
9. Avslutning
10. Moral og bodskap
11. Forteljemåtar
Ei novelle er som regel ei kort, oppdikta forteljing som tilhøyrer skjønnlitteraturen. Den er ein fiksjonstekst som handlar om viktige hendingar i livet. Målet med ei novelle kan vere å fantasere, underhalde, påverke, fortelje, overtyde eller å utfordre lesaren.
Når vi les noveller, merkar vi at berre det viktigaste blir teke med i teksten. Handlinga involverer ofte få personar og den skjer over eit kort tidsrom. Språket er fortetta, noko som tyder at forfattaren prøver å seie noko utan å seie det rett ut. Dette set krav til lesaren om å lese mellom linjene for å forstå heile bodskapen. Ofte kan noveller ha ein overraskande eller open slutt.
Ein viktig del av ei novelle er synsvinkelen, som kan vere autoral (utanfrå) eller personal (ein av personane i historia). Novellene bruker ulike språklege verkemiddel som gjentaking, overdriving, underdriving, retoriske spørsmål, humor, ironi, kontrast, samanlikning, metafor, personifikasjon og besjeling for å få fram bodskapen på ein spennande måte.
Om vi ser på komposisjonen av ei novelle, kan handlinga vere fortald i kronologisk rekkjefølgje, starte in medias res (midt i handlinga), ha retrospektiv forteljarteknikk (tilbakeblikk) eller frampeik (hint om framtida). Det er også vanleg å skildre ei scene i teksten svært grundig, noko som blir kalla utvida augneblink. Noveller kan også ha parallellhandlingar der to eller fleire handlingar skjer samtidig.
Kvar novelle har eit tema, som er det teksten eigentleg handlar om. For å forstå temaet, må lesaren ofte lese mellom linjene.
Det er viktig å merke seg at ei novelle har mange av dei same kjenneteikna som ei forteljing. Forskjellen er at ei novelle er kortare, har færre personar og handlinga skjer over eit kortare tidsrom. Noveller følgjer gjerne ein spenningskurve der løysinga ofte er overraskande og kort.
Strukturen i ei novelle består av ein tittel som vekkjer leselyst, innledning, hoveddel og avslutning. Innledninga gir opplysningar om kor og når handlinga skjer, kven som er med, og kva konflikta eller prosjektet handlar om. Hovuddelen handlar ofte om ei konflikt eller eit prosjekt nokon vil gjennomføre. Avslutninga kjem etter vendepunktet og gir ei løysing på konflikta eller prosjektet. Den kan vere lukkeleg, trist, overraskande eller morosam.
Ei novelle kan både underhalde og gi lesaren meir å tenkje på. Nokre noveller kan ha ein moral, som er eit ønske om å påverke lesaren til å meine eller gjere noko spesielt. Det er også vanleg å bruke ulike forteljemåtar som handlingsreferat, skildring, tankereferat, replikkar og indirekte tale i noveller for å skape ein god variasjon i teksten.
Samla sett er ei novelle ein rik og kompleks teksttype som gir lesaren ei djup og tankevekkjande oppleving.
Om å lese noveller
1. Tilpassa ein travel kvardag
2. Høg kvalitet frå dyktige forfattarar
3. Brett utval av sjangrar
4. Økonomisk fordelaktig
5. Lærerik og tankevekkjande
6. Personleg utvikling
Ein av dei store fordelane med noveller er at dei passar perfekt inn i ein travel kvardag. Når dagane er fulle av skule, fritidsaktivitetar og andre gjeremål, kan det vere utfordrande å finne tid til å synke ned i ein roman som kanskje krev dagar eller veker å fullføre. Noveller, derimot, kan du nyte i løpet av ein liten pause eller til og med på bussen heim.
Og det er ikkje berre lettvint; det er òg kvalitet å finne her. Mange dyktige forfattarar vel å uttrykkje seg gjennom novelleforma. Å skrive ei god novelle kan faktisk vere meir krevjande enn å forfatte ein roman. I ei novelle har forfattaren berre eit avgrensa tal ord til å utvikle karakterar, bygge opp spenning og levere ein budskap. Dette gjer kvar enkelt novelle til eit slags kunststykke.
Noveller gir òg ein fantastisk mogelegheit til å utforske ulike sjangrar. Du finn noveller i alt frå fantasy og science fiction til krim, skrekk og klassikarar. Det er ofte novellesamlinger som fokuserer på eit spesielt tema, noko som gjer det interessant å seie korleis ulike forfattarar nærmar seg det same temaet. Dette breie utvalet gjer det lett å finne noko som passar akkurat dine interesser.
Eit anna pluss er at noveller som regel er billigare å trykkje enn romanar. Så om du er nysgjerrig på ei ny sjanger eller ein ny forfattar, er det ein lågterskel måte å prøve det ut på. Og sjølv om dei er kortare og ofte billegare, kan noveller gi like mykje, om ikkje meir, å tenkje på som ein roman. Dei tek ofte opp komplekse tema og gir grunnlag for interessante diskusjonar og analyser.
Til slutt kan det å lese noveller vere både avslappande og lærerikt. Det er ein flott måte å ta ein pause frå kvardagen på, samtidig som du får utvide horisonten din. Så om du er interessert i litteratur, eller berre treng noko å gjere i ei ledig stund, er noveller eit utmerka val.
Arbeide med ei novelle
1. Innleiande fase
2. Analytisk fase
3. Kritisk tenking
4. Kreative oppgåver
5. Evaluering og refleksjon
Å arbeide med noveller byrjar ofte med ei førstegongslesing der heile teksten blir lest for å få ein overordna forståing. Det er her grunnlaget for vidare tolking blir lagt. Etter denne innleiande lesinga kan det vere fruktbart å diskutere kva elevane trur novella handlar om. Denne diskusjonen kan ta form som ein klassediskusjon, eller kanskje som skriftlege svar der elevane får tid til å formulere sine eigne tankar.
Neste steg kan vere å dykke djupare inn i novella for å identifisere tema og motiv. Kva er dei sentrale spørsmåla eller ideane som teksten utforskar? Det kan vere alt frå kjærleik og vennskap til meir komplekse tema som død, einsomheit eller samfunnskritikk.
Det tekniske aspektet ved novella, som språk og struktur, er også viktig å undersøkje. Er språket formelt eller uformelt? Er forteljinga lineær, eller bruker forfattaren teknikkar som flashback for å bygge opp historia? Korleis blir karakterane introdusert og utvikla? Dette kan også diskuterast i klassa eller utforskast gjennom skriftlege oppgåver.
Ein annan viktig dimensjon er den kulturelle og samfunnsmessige konteksten novella er skriven i. Kan vi forstå noko om tida eller samfunnet forfattaren levde i gjennom teksten? Dette kan vere ei inngangsport til vidare diskusjonar om historia, kultur eller samfunnsforhold.
Etter den analytiske fasen kan ein bevege seg over i meir kreative oppgåver. Elevane kan til dømes få i oppdrag å skrive sine eigne noveller. Dei kan også dramatisere novella eller delar av henne for å utforske tekstens bodskapen på ein ny måte.
Til slutt er det viktig å ha ein refleksjonsfase. Kva har elevane lært gjennom dette arbeidet? Kva har dei forstått om litteratur generelt og denne novella spesifikt? Ein kan summere opp læringsutbyttet gjennom diskusjonar, presentasjonar eller skriftlege refleksjonar.
Slik kan ein arbeide med noveller på ein måte som er både analytisk og kreativ, og som gir plass for både individuell og kollektiv læring.
Analysere noveller
1. Førlesing
2. Grunnleggjande lesing
3. Nærlesing
4. Tekniske detaljar
5. Presentere analyse
6. Sluttføring
Før du i det heile teke byrjar å lese novella, er det smart å sjekke ut kven som har skrive henne og i kva tid eller litterær periode ho vart skriven. Dette gir deg viktige hint om kva du kan forvente og kva slags linser du bør bruke når du les. For eksempel, om novella er skriven i ei tid med politisk uro, kan det hende at den handlar om nettopp det.
Når du har fått litt bakgrunnsinformasjon, kan du byrje å lese novella for å finne ut kva som faktisk skjer. Her er det lurt å notere ned handlinga, eventuelle konfliktar og vendepunkt. Desse elementa er ofte nøklar til å forstå djupare liggjande tema og bodskapar i teksten.
Etter å ha lese gjennom novella ein første gong, byrjar fasen med nærlesing. Les novella fleire gonger og legg merke til ord eller setningar som verkar viktige eller slår deg som spesielle. Dette kan vere ord som forfattaren bruker for å skape stemning, eller setningar som samanfattar heile bodskapen i novella.
Når du har ei god oversikt over novella, er det på tide å studere dei tekniske detaljane. Korleis er novella bygd opp? Er det eit spesielt tempo i forteljinga, eller kanskje ein spesiell synsvinkel? Desse tinga er ikkje tilfeldige; forfattaren har teke aktive val for å formidle ein spesiell meining eller skape ein viss effekt.
Neste steg er å setje alt dette ned på papiret i ei velstrukturert analyse. Her brukar du alle dei fagomgrepa du har lært for å beskrive og forklare novella. Det er også viktig å vise korleis den litterære teknikken forfattaren har brukt, heng saman med temaet eller bodskapen i novella.
Pass på at teksten din er godt organisert. Hvert avsnitt bør ha ein klart definert funksjon, og setningane dine bør henge godt saman. Til slutt går du gjennom teksten for å sjekke språk og rettskriving. Det kan vere lurt å ha ei ordliste ved sidan av deg for å sikre at du bruker dei riktige orda.
Ved å følgje denne metoden, vil du kunne utføre ein grundig og klar analyse av ei novelle, som ikkje berre forklarer kva som skjer, men også dykkar djupt ned i dei meir subtile lag av teksten.
Verkemiddel til noveller
1. Framflytting
2. Opprekning
3. Gjentaking
4. Gjentaking av synonym
5. Faste uttrykksmåtar
6. Bruk av dialekt
7. Forsterking
8. Kontrast
9. Overdriving
10. Underdriving
11. Retoriske spørsmål
12. Setningsemne
13. Paradoks
14. Ironi
15. Allusjon
16. Aufemisme
17. Språklege bilete
18. Samanlikning
19. Metafor
20. Besjeling
21. Personifisering
22. Symbol
I skjønnlitteratur, som noveller, er det ofte verkemiddel som gjer historia levande og interessant. Tenk deg at du les ein bok der hovudpersonen er skildra som "ein bjørn av ein mann". Her bruker forfattaren ein metafor for å gi deg eit klart bilete av kor stor og kraftig denne mannen er, utan å måtte liste opp alle detaljane. Det set tonen og gjer deg nysgjerrig på kven denne karakteren er.
Som lesar vil du også merke at enkelte ord eller setningar blir gjentekne. Kanskje forfattaren vil leggje ekstra vekt på ein spesiell idé eller eit tema i boka. Gjentaking kan hjelpe med å skape rytme, og det kan gi ein spesiell tone til teksten. For eksempel, i eventyr høyrest du ofte "Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute." Denne gjentakinga skaper ei kjensle av avslutning.
Og så har vi dialog. Når karakterane i historia snakkar med kvarandre, får vi eit innblikk i kven dei er, kva dei tenkjer og korleis dei forheld seg til andre. Det er ikkje alltid forfattaren treng å fortelje oss at ein karakter er sint eller glad; det kjem fram gjennom det dei seier og korleis dei seier det.
I tillegg finn vi ofte symbol i skjønnlitteratur. Eit objekt, eit teikn eller kanskje eit dyr kan ha ein større meining og representerer noko meir enn seg sjølv. I "Ringenes herre" er ringen ikkje berre ein ring; han er eit symbol på makt og kor farleg det kan vere.
Kva med kontrastar? Dei er overalt! Ein modig hovudperson mot ein feig skurk, eller ei lys framtid mot ein mørk fortid. Kontrastar hjelper oss med å sjå forskjellane klårare og gir dybde til historia.
Så, kvifor er desse virkemidla så viktige? Jo, dei fangar interessa vår og held oss engasjert. Dei gjer også at vi betre kan forstå og føle saman med karakterane. Utan bruk av verkemiddel ville mange historier vore flate og kjedelege. Så neste gong du dykkar inn i ei god bok, prøv å leggje merke til alle dei små tinga forfattaren gjer for å få deg hekta. Det er meir der enn du kanskje først trur!
Konjunksjonar
1. Kva er ein konjunksjon?
2. Eksempel på konjunksjonar
3. Bruksområde for kvar konjunksjon
4. Kvifor konjunksjonar?
Konjunksjonar er små ord som speler ei stor rolle i språket vårt. Dei fungerer som bindeledd i setningane og hjelper oss med å skape meining og samanheng. Når vi bruker konjunksjonar, blir det lettare å forstå kva vi meiner, fordi vi kan binde saman ulike idear på ein logisk måte.
Ta for eksempel ordet "og." Det er eit enkelt ord, men det har evna til å legge til meir informasjon i det vi seier. "Eg er glad i deg, og eg veit at du held av meg" blir ein meir fullstendig setning fordi "og" bind saman to viktige tankar.
"Men" er eit anna nyttig bindeord. Det hjelper oss med å vise motsetningar eller kontrastar. Om du seier "Per fekk karakteren 5 på prøva, men det var han ikkje nøgd med," blir det klart at det er ein kontrast mellom det å få ei god karakter og det å vere nøgd.
Når det gjeld val mellom ting, kjem "eller" til unnsetning. Om nokon spør "Vil du ha kaffe, eller skal eg hente litt surmelk?", gir "eller" oss ei tydeleg skilje mellom dei to alternativa, og vi forstår at vi må ta eit val.
"For" kan vi bruke for å gi ei forklaring eller årsak til noko. Om du seier "Eg kjem ikkje på korpsøving i dag, for Siri har lånt tubaen min," forstår vi straks kvifor du ikkje kan komme.
Til slutt har vi "så," som viser konsekvens eller resultat. "Sykkelen punkterte, så Peder nådde ikkje fram til første time," fortel oss at Peders problem med sykkelen hadde direkte innverknad på om han kom seg til timen eller ikkje.
Så, konjunksjonar er meir enn berre små fyllord. Dei er verktøy som gjer setningane våre rikare og meir nyanserte, og som hjelper oss med å kommunisere meir effektivt.
Komma
3. Kommareglar
4. Fleire reglar
Eit komma er ikkje berre eit teikn du slenger inn i ein tekst. Det har faktisk ein veldig viktig funksjon. Det hjelper oss med å forstå kva som heng saman, og kva som er meint å vere skilt frå kvarandre. Dette er særleg nyttig i lengre setningar, der det kan bli litt kaotisk å forstå kva som går føre seg utan komma.
Om du for eksempel seier "Eg liker pizza men eg liker òg sushi", kan det bli litt tungt å lese. Men om du legg til eit komma, som i "Eg liker pizza, men eg liker òg sushi", blir det straks klårare. Det er nettopp det komma gjer: Det skaper litt pusterom i setningane, og gjer det lettare for oss å tolke kva som blir sagt.
Så har du situasjonar der komma nesten fungerer som ei slags forklaring. Ta setninga "Eg veit at du, som alltid er så snill, vil hjelpe meg." Her gir komma oss ekstra informasjon om "du" utan å forstyrre hovudpoenget i setninga, nemleg at eg veit at du vil hjelpe meg.
Nokre gonger bruker vi komma for å markere at noko kan bli tatt ut av setninga utan å endre hovudmeininga. Døme på det er "Hunden min, som er ein golden retriever, elskar å springe." Her er "som er ein golden retriever" ekstra info som du kan fjerne utan at setninga mistar meininga.
Det er òg reglar som seier at du skal bruke komma mellom ulike delar av ei opprekning. Så om du seier "Eg treng mjølk, brød og egg", hjelper komme deg med å skilje mellom dei ulike tinga du treng frå butikken.
Men hugs, kommareglar byggjer i stor grad på grammatikk. Det er ikkje alltid like lett å vite kvar komma skal plasserast, men med litt øving vil det gå som ein leik. Det viktigaste er at komma gjer det lettare for alle som les teksten din å forstå kva du meiner.
Ho/henne
1. Kva er "ho" og "henne"?
2. Når bruker ein "ho"?
3. Når bruker ein "henne"?
4. Korleis avgjere mellom "ho" og "henne"?
5. Unntak
Når du skriv eller snakkar på nynorsk, kjem du ofte borti pronomenet "ho" eller "henne". Dette er to sider av same sak. "Ho" er forma du brukar når du snakkar om nokon som gjer noko. Til dømes: "Ho går på skulen". I dette tilfellet er det "ho" som går, og difor bruker vi "henne".
På den andre sida har vi "henne". Denne forma bruker vi når vi snakkar om nokon noko blir gjort mot eller med. For eksempel: "Eg såg henne på butikken". Her blir "henne" sett av nokon, og dermed bruker vi objektsforma "henne".
Er du usikker på om du skal bruke "henne" eller "henne"? Eit lite triks er å byte ut pronomenet med eit anna, som "eg" eller "meg", for å teste. Dersom "eg" passar i setninga, bruker du "henne". Dersom "meg" passar, bruker du "henne".
Det er eit unntak du bør vere klar over: Om du har ein preposisjon i setninga, som "til", "frå" eller "med", da skal du vanlegvis bruke "henne". Til dømes: "Eg gav boka til henne."
Så, neste gong du lurer på om du skal bruke "henne" eller "henne", tenk på kven som gjer handlinga og kven handlinga blir gjort mot. Då blir det enklare å velje rett form.
Da/då og når
1. Bruk av "då/da"
2. Bruk av "når"
3. Hugseregel
Når ein skriv "då" eller "da", bruker ein det ofte for å fortelje om noko som har skjedd éin gong i fortida. For eksempel: "Då eg var liten, likte eg å klatre i tre." Det fortel oss at dette er noko som skjedde ein spesifikk gong i fortida.
Når vi bruker ordet "når", snakkar vi derimot om noko som skjer regelmessig eller om noko som vil skje i framtida. Til dømes: "Når eg går på skulen, lyttar eg alltid til musikk." Her fortel vi om ein vane eller ein regelmessig hendelse. Eller vi kan seie: "Når eg blir stor, vil eg bli lærar," og då snakkar vi om noko i framtida.
Ein enkel regel for å huske dette er å tenkje på setningane "den gong – då/då" og "kvar gong – når". "Den gong" peikar til ein spesifikk hending i fortida, og då bruker vi "då/da". "Kvar gong" tyder at det er noko som skjer igjen og igjen, eller vil skje, og då bruker vi "når".
Her er nokre døme for å vise forskjellen:
- Då eg feira 10-årsdagen min, fekk eg ein sykkel. (Ein spesifikk hending i fortida)
- Når eg feirar bursdagen min, pleier eg å invitere vennene mine. (Noko som skjer kvar bursdag)
Så hugs, om du fortel om noko som har hendt berre éin gong, bruk "då/da". Om du snakkar om noko som skjer ofte eller vil skje seinare, bruk "når".