Maktbalansen i verda

Etter andre verdskrig endra maktbalansen i verda seg mykje. USA og Sovjetunionen vart dei to sterkaste landa, noko som starta ein lang periode med spenning mellom dei, kjend som den kalde krigen. På denne tida kjempa mange land for å bli frie frå europeisk styring, noko vi kallar avkolonisering. Koreakrigen og Vietnamkrigen var viktige konflikter der USA og Sovjetunionen støtta ulike sider. Cubakrisa i 1962 var ein spesielt farleg tid fordi verda nesten enda opp i ein atomkrig. Den kalde krigen tok slutt då Sovjetunionen braut saman i 1991, og USA vart ståande igjen som den sterkaste supermakta. Men no i seinare år har Kina vorte ein stor og mektig nasjon som utfordrar USA sin posisjon i verda. I tillegg har konfliktar, særleg i Midtøsten, vist kor komplisert og vanskeleg internasjonal politikk kan vere.

Etter andre verdskrig

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Ein fredeleg og rettferdig verd

2. Slutten på andre verdskrigen (1945)

3. Samarbeid i Vest-Europa

4. Nye konfliktar etter krigen

5. Avslutning på Kald krig

6. Nye konfliktar i nyare tid

7. Endra maktbalanse

8. Betydninga av internasjonalt samarbeid

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Førestill deg ei verd der alle land er like rike på naturressursar, har like sterk økonomi og har like mykje makt og innverknad. Ei rettferdig og fredeleg verd der ingen land prøver å skade kvarandre. Hadde ikkje det vore fantastisk?

I 1945 tok den andre verdskrigen endeleg slutt. Millionar av menneske var døde, Europa var øydelagt, og folk ønskte seg berre éin ting: fred. FN blei danna for å gi alle verdas land ein stad å diskutere og løyse usemjer. Slik kunne dei samarbeide betre og unngå nye krigar.

I Vest-Europa blei dei store industrilanda Tyskland og Frankrike einige om å samarbeide i ein kol- og stålunion. Dette gjorde det lettare å oppdage om nokon land hemmelig hadde byrja å ruste opp igjen. NATO, ein forsvarsallianse, fekk ansvaret for å sikre freden.

Sjølv om folk verda over var trøytte av krig, oppstod det nye konfliktar. Ei rekkje frigjeringskrigar mot dei europeiske kolonimaktene braut ut i fleire land, særleg i Afrika og Asia. I Europa levde folk framleis i frykt. Den store konflikten mellom Sovjetunionen og USA kasta verda ut i ein «kald krig» mellom aust og vest. Frykta for at desse to supermaktene skulle provosere kvarandre til å starte ein atomkrig, var ikkje over før Berlinmuren fall i 1989, USA og Sovjetunionen underteikna ein fredsavtale i 1990, og Sovjetunionen blei oppløyst i 1991. Etter nesten 45 år med spenningar mellom aust og vest, fall endeleg jernteppet.

Men sidan den tid har nye konfliktar stadig blussa opp rundt om i verda. I nyare tid har Russland vist aggresjon mot nabolanda sine, spesielt Ukraina. Mange har også vore bekymra over korleis Kina dei siste tiåra har utvikla seg til å bli ei supermakt - ikkje berre militært, men også teknologisk og økonomisk.

Denne endringa i maktbalansen mellom aust og vest har gjort situasjonen meir komplisert. Dette påverkar både kvardagen vår og tryggleiken i verda. Internasjonalt samarbeid har blitt endå viktigare. Organisasjonar som FN, EU og NATO må stadig arbeide for å løyse nye truslar og konfliktar.

Det er betre at nasjonane i verda står saman, enn at dei trugar kvarandre. Ei rettferdig verd der alle land og folk respekterer kvarandre og lever i fred, bør framleis vere målet vårt.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Avkoloniseringa

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Europeisk kolonisering frå 1400-talet

2. Sjølvstende for koloniar

3. Urettferd og umoral

4. FN si rolle i avkoloniseringa

5. USA si haldning til avkolonisering

6. Frigjeringskrigar

7. FN og sjølvstende

8. Konsekvensar av sjølvstende

9. Konfliktar etter frigjeringa

10. Vestleg innverknad i tidlegare koloniar

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Frå 1400-talet og framover byrja mange europeiske land å erobre koloniar langt borte frå heimlandet. Storbritannia blei det største imperiet, men også Frankrike, Portugal, Spania, Nederland, Tyskland og Belgia tok over store område. Desse europeiske landa gjorde gradvis det meste av Amerika, Afrika, Asia og Australia til sin eigedom.

Dei fleste koloniane i Sør- og Mellom-Amerika fekk sjølvstende frå kolonimaktene på 1800-talet. Etter den andre verdskrigen byrja avkoloniseringa i Afrika og Asia. Mange kolonimakter sleit med å halde kontrollen over koloniane. Soldatar frå koloniane hadde kjempa for kolonimaktene under krigen, og mange kravde sjølvstende. Det var også dyrt og krevjande å oppretthalde koloniar, og mange europeiske land hadde lite pengar att etter krigane.

Mange meiner det var urettferdig og umoralsk at europeiske land eigde og styrte andre land. Dei innfødde fekk ofte ikkje ha noko dei skulle ha sagt og blei behandla som mindre verdt enn europearane. Europearane meinte ofte at dei hadde rett til å styre over andre for å sivilisere dei og bringe framgang, men i røynda handla det ofte om å skaffe seg makt og rikdom på bekostning av dei innfødde.

FN spela ei viktig rolle i avkoloniseringa. Eit grunnprinsipp for FN er at alle land i verda er suverene. For å hindre nye krigar og konfliktar måtte FN støtte koloniane i å oppnå sjølvstende. FN-erklæringa om menneskerettar frå 1948 slo fast at alle menneske har like rettar, noko som gav dei innfødde meir mot til å kjempe for fridomen sin.

USA meinte allereie etter den første verdskrigen at koloniane burde få fridom, og etter den andre verdskrigen la dei ekstra trykk bak dette kravet. Det handla ikkje berre om omsyn til innbyggjarane i koloniane, men også om økonomiske interesser. USA hadde få viktige koloniar sjølv, utanom Filippinane, som dei gav slepp på i 1946.

Krava om sjølvstende blei ofte dårleg mottekne av kolonimaktene, og fleire blodige og langvarige frigjeringskrigar braut ut. Frankrike kriga mot frigjeringsrørsler i Vietnam frå 1945 til 1954, og i Algerie frå 1954 til 1962. Nederland gav slepp på Indonesia i 1949 etter fire år med kampar, medan Portugal drog heim frå både Angola og Mosambik i 1975 etter meir enn ti år med militære konfliktar. Storbritannia var eit unntak og gav slepp på koloniane sine utan motstand. Etter den andre verdskrigen auka presset om sjølvstende i koloniane, og India, Pakistan og Burma (dagens Myanmar) blei FN-medlemmer få år seinare. For mange andre gjekk avkoloniseringa langsamt. Generalforsamlinga i FN vedtok i 1960 ei erklæring om sjølvstende for koloniland, noko som gjorde vegen til fridom kortare for mange. Heile 80 land blei raskt sjølvstendige og medlemmer av FN.

Det var rett at koloniane kravde og oppnådde sjølvstende fordi alle menneske og nasjonar har rett til å styre seg sjølve. Sjølvstende gav folka i koloniane moglegheit til å bestemme over eige liv og eiga framtid, sjølv om det var vanskeleg fordi kolonimaktene ofte hadde delt opp landa på ein kunstig måte utan å ta omsyn til dei ulike folkegruppene som budde der. Dette skapte konfliktar og maktkampar etter frigjeringa.

Kort tid etter frigjeringa oppstod det uro og krig i mange tidlegare koloniar. Under Berlin-konferansen i 1884-1885 hadde Afrika blitt delt opp av dei europeiske stormaktene med mange rette grenser, noko som ofte splitta opp stammar og folkegrupper eller samla fiendar innanfor dei same grensene. Dette førte til maktkampar og konfliktar. Den vestlege innverknaden er framleis synleg i mange tidlegare koloniar, og mange snakkar framleis språket til kolonimakta. I India er engelsk eit offisielt språk ved sida av hindi, og i Mali snakkar folk fransk i tillegg til fleire nasjonale språk. Språket til kolonimakta har blitt verande som eit viktig språk i mange land fordi det blei brukt i skular, administrasjon og handel, og var nødvendig for utdanning og jobb.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

AVKOLONISERINGA SIN GONG

AVKOLONISERINGA SIN GONG

AVKOLONISERINGA

AVKOLONISERINGA

Den kalde krigen

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Forholdet mellom USA og Sovjetunionen

2. Ideologiske motsetnader

3. Delinga av Tyskland etter andre verdskrigen

4. Truman-doktrinen

5. Marshall-hjelpa

6. Handlangarkrigar

7. Atomopprusting og terrorbalansen

8. Romkappløpet

9. Propagandakrig

10. Avslutning

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Samtidig som mange land strevde med å bli sjølvstendige etter mange år som koloniar, blei forholdet mellom USA og Sovjetunionen svært anstrengt. Dei to supermaktene hadde klart å samarbeide mot Nazi-Tyskland under den andre verdskrigen, men så snart den felles fienden var borte, blei den djupe, ideologiske konflikten mellom dei veldig tydeleg. Amerikanarane trudde på kapitalismen, medan sovjetrussarane svor til kommunismen.

På grunn av denne ideologiske motsetnaden fekk vi ikkje berre eit delt Europa, men også ei splitta verd. Nokre land ønskte eit system liknande det i USA, medan andre foretrakk ein samfunnsmodell som likna Sovjetunionens. Den kalde krigen varte frå 1945 til 1991, då Mikhail Gorbatsjov underteikna ein stor nedrustingsavtale med dei vestlege landa.

Kapitalisme byggjer på ideala til liberalismen: ingen skal setje grenser for at den enkelte kan bli rik. Marknaden avgjer kva varer som skal tilbydast og til kva pris. Staten sin rolle er å verne innbyggjarane sine liv, fridom og eigedom. Kommunisme, derimot, byggjer på teoriane til Karl Marx om eit klasselaust samfunn der ingen er rike eller fattige. Her eig staten alt, men goda blir delt likt mellom innbyggjarane.

For å forstå bakgrunnen for den kalde krigen, må vi sjå litt tilbake i historia. Tre månader før slutten av den andre verdskrigen i Europa møttest statsleiarane frå Sovjetunionen (Josef Stalin), USA (Franklin D. Roosevelt) og Storbritannia (Winston Churchill) i det tidlegare palasset til den russiske tsarfamilien nær byen Jalta på Krym-halvøya. Der diskuterte dei i ei veke korleis Tyskland skulle delast opp etter krigen. Nokre månader seinare møttest dei igjen i Potsdam i Tyskland, der dei blei einige om kor mykje krigserstatning Tyskland måtte betale, og kva straff krigsforbrytarane skulle få.

Dei mektige statsleiarane blei einige om å dele Tyskland i fire okkupasjonssoner, der Storbritannia, Frankrike, USA og Sovjetunionen skulle kontrollere kvar sin del. Dei var einige om at dei fire delane skulle styrast likt, men ganske raskt oppstod det uenighet om kva styreform som var best. Sovjetunionen ønskte å få slutt på flukta til Vest-Berlin og bygde derfor ein mur som fysisk delte byen i to i 1961. Vest-Tyskland blei eit demokratisk og sjølvstendig land, medan Sovjetunionen tok streng, kommunistisk kontroll over den austlege delen og oppretta DDR, også kjent som Aust-Tyskland. Denne todelinga varte heilt til Berlinmuren fall i 1989.

Den ideologiske motsetnaden mellom dei to supermaktene blei ekstra tydeleg då den amerikanske presidenten Harry Truman i 1947 presenterte Truman-doktrinen. Her lova han at USA ville støtte alle land som blei truga av kommunismen. Bakgrunnen for dette var frykta for ein dominoeffekt, der USA tenkte at dersom éin stat blei kommunistisk, kunne andre statar rundt lett følge etter. Dette førte til at verda gjekk inn i ein ny konflikt: den kalde krigen.

Forholdet mellom USA og Sovjetunionen blei endå kjøligare då USA same året starta Marshall-hjelpa. Denne gjekk ut på at alle land i Europa skulle få økonomisk støtte frå USA for å hjelpe dei med å få fart på vareproduksjonen og fri handel. Sovjetunionen ønskte ikkje å ta imot denne hjelpa, og nekta også dei andre austeuropeiske landa å takke ja.

Tonen mellom USA og Sovjetunionen var aggressiv under mesteparten av den kalde krigen. Likevel skaut amerikanske og sovjetiske soldatar aldri på kvarandre i desse 44 åra. I staden støtta USA antikommunistiske rørsler, medan Sovjetunionen gav støtte til kommunistiske rørsler i ulike delar av verda. Dette skjedde i land som Vietnam, Korea og Angola, og denne forma for krigføring blir kalla handlangarkrig. USA og Sovjetunionen kriga aldri direkte med kvarandre, men støtta kvar sin side i krigar i andre verdsdelar. Slik sett kan vi seie at den kalde krigen var ein global krig.

Under den kalde krigen følgde både USA og Sovjetunionen "MAD-prinsippet", som står for "Mutual Assured Destruction" eller garantert gjensidig øydelegging. Begge landa hadde system som kunne oppdage eit fiendtleg angrep før atomrakettane nådde målet sitt, slik at dei kunne avfyre sine eigne atomvåpen i retur. Ingen av supermaktene ønskte å vere først med å fyre av sine atomvåpen, fordi dei visste at det ville føre til eigen utsletting. Denne tankegangen blei kjend som terrorbalansen under den kalde krigen. Dette våpenkappløpet kosta enorme summar, og begge landa spionerte mykje på kvarandre for å overgå kvarandre i våpenutvikling.

USA og Sovjetunionen kjempa ikkje berre om å ha flest og best atomvåpen, men også om kontrollen over verdsrommet. Denne konkurransen byrja for alvor då Sovjetunionen skaut opp satellittane Sputnik 1 og Sputnik 2 hausten 1957. USA svarte med satellitten Explorer-1 i januar 1958. I 1961 sende russarane det første mennesket ut i rommet, Jurij Gagarin, før amerikanaren John Glenn blei sendt i bane rundt jorda året etter. Målet var likevel å få første mann på månen, og det lykkast amerikanarane med i 1969 då Neil Armstrong og Buzz Aldrin tok dei første stega på månen.

Sovjetunionen bygde ein romstasjon, Saljut 1, i 1971, men USA overgjekk dei med Skylab to år seinare. I 1998 bestemte USA og Russland seg for å samarbeide i staden for å konkurrere, og starta bygginga av ISS, den internasjonale romstasjonen, der også Japan, Canada og Europa deltek.

Under den kalde krigen brukte både USA og Sovjetunionen propaganda for å påverke sine eigne innbyggjarar. I USA blei barn lært opp til å frykte atomangrep gjennom filmar som lærte dei å dukke og dekkje seg til, medan i austblokka blei USA framstilt som den store, stygge fienden. Slik haldt begge supermaktene fast ved makta si ved å spreie frykt og mistenksamheit overfor motparten. Den kalde krigen var ei tid prega av frykt, konkurranse og konflikt, men til slutt førte samarbeid til nedrusting og ei meir stabil verd, sjølv om ideologiske skilnader framleis eksisterer.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Koreakrigen

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Delinga av Korea etter andre verdskrigen

2. Etablering av nasjonale leiarar

3. Utbrotet av Koreakrigen

4. Involvering av internasjonale styrkar

5. Konsekvensar av krigen

6. Delinga av Korea etter krigen

7. Situasjonen i dag

8. Utsikter for sameining

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Fram til slutten av andre verdskrigen var Korea eit samla land, styrt av Japan frå 1910 til 1945. Etter Japans nederlag i krigen mista dei kontrollen over Korea. Sovjetunionen og USA delte landet mellom seg og utstasjonerte soldatar i kvar sin del, og etablerte ei kunstig grense ved 38. breiddegrad, som delte landet i nord og sør.

Nokre år seinare fekk både Nord-Korea og Sør-Korea sine eigne nasjonale leiarar. Trass i at Sovjetunionen og USA trekte tilbake soldatane sine, heldt dei fram med å støtte kvar si side. FN prøvde å samle dei to delane til eitt land, men det viste seg umogleg, sidan leiarane hadde heilt ulike meiningar om korleis landet skulle styrast. Kim Il-Sung i Nord-Korea ønskte eit kommunistisk samfunn, medan Syngman Rhee i Sør-Korea ønskte eit vestleg inspirert samfunn.

Med støtte frå Sovjetunionen gjekk Nord-Korea til angrep på Sør-Korea i juni 1950. I starten var dei nordkoreanske styrkane overlegne og tok raskt kontroll over store delar av Sør-Korea. FN sitt Tryggingsråd gav USA i oppdrag å hjelpe Sør-Korea med å verne sjølvstendet. Amerikanske soldatar utgjorde hovuddelen av FN-styrkane som blei sende for å hjelpe, med USA som leiande kraft.

FN-styrkane klarte raskt å presse dei nordkoreanske soldatane tilbake, men USA nøydde seg ikkje med dette. Dei ønskte også å fjerne Kim Il-Sung frå makta av frykt for at kommunismen skulle spreie seg vidare i Asia. USA fekk mykje kritikk for å ha gått utover det FN sitt Tryggingsråd hadde tillate. Kina svarte med å sende mange soldatar til Nord-Korea for å kjempe mot amerikanarane, og kinesiske styrkar klarte å presse dei tilbake. Alle forsøk på å forhandle fram ein fredsavtale mislukkast, men i 1953 underteikna partane ein våpenkvileavtale.

At USA, Sovjetunionen og Kina blanda seg inn i krigen mellom Nord-Korea og Sør-Korea førte til store konsekvensar for folket i begge land. Mellom tre og fire millionar menneskeliv gjekk tapt, og det var enorme lidingar på begge sider. Kostnadene for dei involverte supermaktene var også svært høge.

Korea er framleis delt i to: det kommunistiske, autoritære Nord-Korea og det demokratiske Sør-Korea. Levestandarden i sør er mykje høgare enn i nord. Sørkoreanarane lever i eit demokrati, medan Nord-Korea er eit strengt diktatur som ikkje respekterer menneskerettar. Nord-Korea blir ofte kalla det mest lukka landet i verda. Konflikten mellom dei to landa har aldri blitt formelt avslutta, sjølv om krigføringa tok slutt i 1953. Nord-Korea vaktar framleis grensa mot Sør-Korea strengt, og dei få turistane som får sleppe inn, risikerer mykje om dei ikkje følgjer reglane.

I dag er Nord-Korea kjent for å vere svært lukka og kontrollert. Landet bruker store ressursar på militæret og utvikling av atomvåpen, medan innbyggjarane har svært lite fridom. Staten kontrollerer all informasjon, og levestandarden er låg med utbreidd fattigdom og svolt. Sør-Korea, derimot, har utvikla seg til eit moderne og rikt land kjend for teknologi, kultur og demokrati. Store selskap som Samsung og LG kjem frå Sør-Korea, og K-pop og film frå landet er populære over heile verda. Sørkoreanarane nyt godt av høg levestandard, god utdanning og helsevesen.

Å sameine Nord-Korea og Sør-Korea vil vere svært vanskeleg på grunn av dei store skilnadene i politikk, økonomi og samfunn. For at ei sameining skal kunne skje, må fleire forhold ligge til rette. Det må vere politisk vilje hos leiarane i begge land, internasjonal støtte frå land som USA, Kina og Russland, og stor økonomisk hjelp til Nord-Korea for å bygge opp landet. Tillitsbygging mellom dei to sidene er også nødvendig. Mange trur likevel at ei sameining er nærast umogleg på grunn av dei djupe skilnadene og mistrua mellom nord og sør.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Vietnamkrigen

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Etter den andre verdskrigen

2. Delt Vietnam etter 1954

3. Borgarkrig i Vietnam

4. USA si involvering

5. Amerikansk militær opptrapping

6. Sivilbefolkninga sin situasjon

7. Konsekvensar for dei involverte

8. Agent Orange

9. Motstand mot Vietnamkrigen

10. Etterkrigstida

11. Den amerikanske krigen i Vietnam

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Då den andre verdskrigen var over, ønskte Vietnam å kaste av seg det franske kolonistyret. Opprørsgrupper i nord fekk støtte frå Sovjetunionen og Kina, både økonomisk og militært. Frankrike nekta å gi opp Fransk Indokina, som også inkluderte Kambodsja og Laos, og dette førte til krig mellom opprørsgruppene og dei franske styrkane.

I 1954 leid dei franske styrkane nederlag ved Dien Bien Phu, og Vietnam blei delt i to. Franskmennene trekte seg ut. Etter dette blei frigjeringskrigen erstatta av ein borgarkrig mellom nord og sør i Vietnam. Nord-Vietnam ønskte eit kommunistisk styre, medan Sør-Vietnam ønskte kapitalisme og nærare band til Vesten.

USA støtta frå starten av Sør-Vietnam i kampen mot kommunismen i nord. Men sidan Sovjetunionen og Kina støtta Nord-Vietnam, blei Vietnam ein del av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Frå 1964 sende USA store mengder soldatar til Vietnam med moderne våpen. Krigen blei mykje meir utmattande, langvarig og upopulær enn forventa, og heile verda blei sjokkert over kor brutal den var.

Sivilbefolkninga i Vietnam var aldri trygg, verken frå napalmbomber eller amerikanske soldatar som jakta på Viet Cong-soldatar. Viet Cong-soldatane hadde ikkje uniformer, og var dermed vanskelege å skilje frå vanlege sivile. Dei kjende jungelen betre enn amerikanarane og kunne bruke hemmelege, underjordiske tunnelar, noko som gjorde det vanskeleg å finne dei.

Krigen var grusom for alle involverte. Sivilbefolkninga blei utsett for massakrering og tortur av amerikanske soldatar. Dei amerikanske soldatane blei også hardt skadde, både fysisk og psykisk, og mange døyvde smertene med narkotika og alkohol.

For å gjere jungelen meir oversiktleg for soldatane, brukte USA det giftige plantevernmiddelet Agent Orange for å fjerne vegetasjonen. Augevitne fortalde seinare at landskapet såg ut som om ei sint kjempe hadde herja der, og det var redusert til grå graut. Agent Orange var også giftig for menneske, og både vietnamesarar og amerikanarar fekk alvorlege helseskadar.

Vietnamkrigen møtte massiv motstand i både USA og Europa. Mange meinte at USA ikkje burde blande seg inn i andre lands interne konfliktar. Opp mot fem millionar menneske skal ha mista livet. Dei amerikanske soldatane som overlevde og kom heim, opplevde det som ekstra belastande at mange amerikanarar var kritiske til krigføringa.

Då krigen tok slutt i 1975, blei Vietnam samla under kommunistisk styre. Landet blei styrt med jernhand, og mange valde å flykte til sjøs. Rundt ti tusen av desse båtflyktningane blei redda av norske skip og hamna i Noreg.

Vietnamkrigen blir ofte kalla den amerikanske krigen i Vietnam fordi USA hadde ein så stor rolle i konflikten. Dei sende tusenvis av soldatar og brukte enorme ressursar på å støtte Sør-Vietnam mot kommunistane i nord. For mange vietnamesarar er dette krigen dei hugser best, på grunn av den massive tilstaden av amerikanske styrkar og dei forferdelege konsekvensane for sivilbefolkninga.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Cubakrisa

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Bakgrunnen for Cubakrisa

2. Oppdaginga av rakettbasane

3. Kennedy sine krav og sovjetisk avvising

4. Blokaden og den kritiske situasjonen

5. Løysinga på krisa

6. Etterverknader av krisa

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Under den kalde krigen var det berre éin gong USA og Sovjetunionen kom farleg nær ein direkte konfrontasjon. Dette skjedde under Cubakrisa hausten 1962. Verda heldt pusten i frykt for at dei to supermaktene skulle starte ein atomkrig, noko som kunne ført til enorme øydeleggingar og tap av menneskeliv over heile kloden.

Cubakrisa byrja 17. april 1961 då 1500 eksilkubanarar prøvde å styrte Fidel Castro, leiar på Cuba. USA støtta kuppforsøket, men det mislukkast, og mange av eksilkubanarane vart fanga eller drepne. Etter dette blei forholdet mellom USA og Sovjetunionen endå meir anstrengt, og ei djup mistru prega relasjonen deira. Sovjetunionen svarte med å sende militært utstyr og rådgivarar til Cuba, som var ein viktig alliert i den vestlege halvkula. USA godtok dette etter å ha fått forsikringar frå Sovjetunionen om at dei ikkje ville plassere våpen på øya, men mange var skeptiske til om desse forsikringane var truverdige.

I oktober 1962 avslørte amerikanske luftfoto at Sovjetunionen ikkje hadde halde sitt løfte. Det viste seg at det sovjetiske militæret var i gang med å byggje basar for atomrakettar som kunne øydeleggje store byar i USA. President John F. Kennedy kravde at alle rakettane måtte fjernast frå Cuba. Nikita Khrusjtsjov, leiaren i Sovjetunionen, avviste Kennedy sine krav, og situasjonen blei raskt meir spent. Kennedy svarte med å setje i verk ein blokade for å hindre fleire sovjetiske våpenleveransar. Mange sovjetiske lasteskip med våpen om bord blei bedne om å vente, medan andre skip heldt fram mot blokadelinja, støtta av sovjetiske ubåtar. Situasjonen blei ekstra kritisk då eit amerikansk overvakingsfly blei skote ned over Cuba, noko som førte til frykt for at ein fullskala krig var nært føreståande.

Likevel heldt blokadelinja, og gjennom intense forhandlingar og diplomati fann begge supermaktene til slutt ei løysing. Dei blei einige om ein avtale som avverja ein atomkrig. Sovjetunionen gjekk med på å fjerne rakettane frå Cuba, medan USA lova å ikkje invadere Cuba og fjerna sine rakettar frå Tyrkia. Dei sterke våpena til både USA og Sovjetunionen kunne ha utsletta kvarandre mange gonger, og dette gjensidige øydeleggingspotensialet førte til at begge sider ønskte å unngå direkte konfrontasjon. For å sikre framtidig kommunikasjon og redusere risikoen for misforståingar oppretta dei året etter ei direkte telefonlinje mellom Washington, D.C. i USA og Kreml i Moskva. Denne linja gjorde at presidentane lett kunne kontakte kvarandre dersom det skulle oppstå ei krise som kunne føre til atomkrig.

Cubakrisa viste kor farleg den kalde krigen kunne vere, men den viste også at fornufta kunne sigre og hindre katastrofar, trass i store motsetnader. Krisen førte til ei auka forståing av kor viktig dialog og samarbeid er for å unngå katastrofar, og den markerte eit vendepunkt i korleis dei to supermaktene handterte sine konfliktar. Hendingane hausten 1962 minna verda om kor skjør freden kunne vere, men også kor sterk viljen til å bevare han var når det verkeleg gjaldt.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Slutten på den kalde krigen

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Mikhail Gorbatsjov si rolle i avslutninga av den kalde krigen

2. Gorbatsjov sine reformer

3. Innverknad på Sovjetunionen

4. Internasjonale forhold

5. Konsekvensar av oppløysinga av Sovjetunionen i 1991

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I 1985 blei Mikhail Gorbatsjov utnemnd til statsleiar i Sovjetunionen. Han skilde seg raskt ut frå dei som hadde styrt før han. Sjølv om Gorbatsjov ville halde fram med kommunistregimet, ønskte han å gjere endringar som kunne gi folket betre levekår. Han skjønte at dersom han skulle lykkast med reformene sine, kalla glasnost (som tyder openheit) og perestrojka (som tyder omstrukturering), måtte USA og Sovjetunionen slutte å ruste opp atomvåpenlagera sine.

Sovjetunionen hadde rett og slett ikkje råd til å halde fram med våpenkappløpet lenger. Folket i alle dei sovjetiske statane leid. Levestandarden var svært låg, og mange hadde det vanskeleg. Den økonomiske situasjonen i landet var kritisk, og det var mangel på mange nødvendige varer. Dei økonomiske reforma som Gorbatsjov innførte, betra ikkje situasjonen raskt nok, og mange opplevde faktisk at det blei verre.

Det blei ikkje lett for Gorbatsjov å endre landet og samtidig halde på kommunistregimet. Dei økonomiske endringane han innførte, betra ikkje levestandarden til folket, tvert imot. I tillegg fekk den nye openheita fram sterke motsetnader mellom ulike folkegrupper. Dei sovjetiske statane ønskte til og med å få fridommen og sjølvstendet tilbake. I fleire av dei sovjetiske republikkane, som dei baltiske statane Estland, Latvia og Litauen, voks det fram sterke rørsler som kjempa for sjølvstende.

Hausten 1989 fall jernteppet som i mange tiår hadde skilt Aust-Europa og Vest-Europa frå kvarandre. Jernteppet var eit bilete på den politiske, militære og ideologiske barrieren som hadde delt Europa sidan slutten av andre verdskrig. Den 9. november gjekk mengder av austtyskarar til den sterkt hata Berlinmuren og byrja å rive han ned. Berlinmuren hadde vore eit symbol på den kalde krigen og delinga av Europa, og då muren fall, blei det eit symbol på ein ny tidsalder.

I 1991 blei Sovjetunionen løyst opp, og 1. juledag same året gjekk partileiar Gorbatsjov av som den siste leiaren av Sovjetunionen. Den kalde krigen var endeleg slutt. Oppløysinga av Sovjetunionen markerte slutten på ein epoke og starten på ei ny tid med store politiske, økonomiske og sosiale endringar i dei tidlegare sovjetrepublikkane.

Fordi Gorbatsjov tok initiativ til eit tettare samarbeid med USA, blei forholdet mellom dei to supermaktene mykje betre. Fleire nedrustingsavtalar blei underteikna, og Gorbatsjov gjekk med på at Aust-Tyskland og Vest-Tyskland skulle slå seg saman. Dette førte til gjenforeininga av Tyskland i 1990, som var eit av dei viktigaste symbola på slutten av den kalde krigen.

Slutten på den kalde krigen markerte starten på ei ny tid med meir samarbeid og mindre spenning mellom dei tidlegare fiendtlege supermaktene. Verda blei meir open, og mange av landa i Aust-Europa begynte å utvikle demokratiske styresett og marknadsøkonomiar. Dette var ei tid med store utfordringar, men også store moglegheiter for å byggje ein ny og betre framtid for mange menneske.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Maktbalansen i dag

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Den kalde krigen

2. Vladimir Putins maktovertaking

3. Russland etter Sovjetunionen

4. Russland og vestlege land

5. Økonomiske forhold i Russland

6. NATO etter Sovjetunionen

7. Økonomisk vekst i Asia

8. Kina si økonomiske utvikling

9. Handel mellom USA og Kina

10. Konsekvensar for Noreg

11. Verda i dag

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Under den kalde krigen var det store ideologiske skilnader mellom aust og vest. Kommunismen i Sovjetunionen stod mot kapitalismen i USA og Vest-Europa. Etter at Sovjetunionen blei oppløyst i 1991, var det mykje håp om at demokratiske verdiar skulle blomstre i det nye Russland. Men den demokratiske utviklinga stoppa opp ganske fort, og skilnadene mellom fattige og rike auka. Oligarkane, som var rike forretningsfolk, fekk mykje makt og store økonomiske fordelar.

President Jeltsin, som var president i Russland i fleire år, trekte seg frå makta tidlegare enn planlagt og overlet makta til Vladimir Putin. Putin har styrt Russland sidan 1999, og mange meiner at han har blitt ein diktator. Konfliktane mellom aust og vest har blussa opp igjen, særleg på grunn av Russlands krigshandlingar mot Ukraina. Dette inkluderer annekteringa av Krym-halvøya i 2014 og invasjonen i februar 2022.

Russland er det største landet i verda, og etter oppløysinga av Sovjetunionen skulle landet bli styrt av marknadsøkonomi. Men er Russland eigentleg eit demokratisk land? President Vladimir Putin har svært stor makt og har styrt nesten samanhengande sidan 1999. I 2020 endra han grunnlova slik at han kan bli attvald fleire gongar.

Internasjonale observatørar meiner at vala i Russland ikkje har vore frie og rettferdige. Ytringsfridommen er sterkt avgrensa, og uavhengige medium er sensurerte eller forbode. Menneskerettane blir stadig brotne. Den positive utviklinga mot eit fullverdig demokrati har stoppa heilt opp.

Russland har igjen fått eit dårleg forhold til USA og andre vestlege land. Under borgarkrigen i Syria støtta Russland og USA ulike partar som kriga mot kvarandre. I 2014 annekterte Putin Krym-halvøya trass i store vestlege protestar, og i 2017 blei Russland skulda for å påverke valresultatet i USA gjennom dataangrep og desinformasjon. Russland har også blitt skulda for å truge kritiske journalistar.

Oppløysinga av Sovjetunionen gjorde ikkje levekåra betre for dei fleste russarar. På 1990-talet opplevde Russland fleire økonomiske kriser. Dette kan vere ein grunn til at Putin får støtte frå mange russarar i kritikken av vestleg politikk og viljen hans til å gjenreise russisk storheit.

Etter Sovjetunionens fall tok NATO på seg eit større ansvar for fred og tryggleik i Europa. Organisasjonen blei utvida med fleire nye austeuropeiske medlemsland, som tidlegare hadde vore under sovjetisk kontroll. Dette inkluderer Polen, Tsjekkia og Ungarn. Samarbeidet mellom NATO og Russland blei viktig for freden og stabiliteten i Europa, men dette samarbeidet blei vanskeleg då Russland gjekk til krig mot Ukraina.

Dei siste femti åra har Asia opplevd sterk økonomisk vekst som har endra det økonomiske verdsbiletet. Vest-Europa og USA er ikkje lenger dei fremste økonomiane. Asiatiske land som Kina, India og Sør-Korea har blitt viktige leverandørar av elektronikk, køyretøy og andre industriprodukt. Dette heng saman med billeg arbeidskraft og målretta økonomisk politikk for å hevde seg i den internasjonale handelen. Styresmaktene i desse landa har satsa på høgare utdanning og teknologiutvikling.

Kina har hatt ein sterk vekst sidan 1970-åra og er no ein av dei største økonomiane i verda. Likevel er det store skilnader mellom rike og fattige, og mellom byar og landsbygda. Mesteparten av økonomien blir styrt av staten. Dei viktigaste handelspartnarane til Kina er USA, EU og Japan.

USA er den viktigaste handelspartnaren til Kina. Men forholdet mellom dei to landa har vore anstrengt. USA skuldar Kina for å gi økonomisk støtte til kinesiske bedrifter som sel varer til USA og andre vestlege land. Denne subsidieringa gjer at kinesiske varer kostar mindre enn amerikanske varer, noko som gjer at amerikanske bedrifter taper kundar.

For Noreg kan ein handelskrig mellom Kina og Vesten bety at Kina kjøper færre varer frå Noreg, noko som kan sette norske arbeidsplassar i fare. Mange i USA ser også på Kina som ein ideologisk motstandar og fryktar at den autoritære samfunnsmodellen i Kina kan spreie seg til andre land.

Verda i dag er meir komplisert enn under den kalde krigen då USA og Sovjetunionen stod mot kvarandre. No er det mykje meir handel mellom land, og mange produkt er billegare å kjøpe frå land som Kina og India enn frå USA eller Noreg. Pengar er makt, og vi blir alle meir avhengige av internasjonal handel.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Kina

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Mao Zedong si maktovertaking og tidlege tiltak

2. Det store spranget framover (1958)

3. Kulturrevolusjonen (1966-1976)

4. Deng Xiaoping sine reformer (etter 1976)

5. Politisk utvikling og hendingar

6. Xi Jinping sitt leiarskap (frå 2012)

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Etter Maos død i 1976 tok Deng Xiaoping over som leiar i Kina. Deng var ein reformator som ønskte å modernisere landet gjennom økonomiske reformer og opning mot vesten. I 1978 lanserte han politikken kalla "Reformer og Opning", som markerte starten på ei stor økonomisk omlegging.

Den økonomiske omlegginga innebar ei gradvis avvikling av kollektiviseringa i jordbruket, og bøndene fekk meir fridom til å selje sine eigne produkt på marknaden. Dette førte til auka produktivitet og betring i levestandarden på landsbygda. Samtidig blei det etablert spesielle økonomiske soner langs kysten, der utanlandske selskap fekk gunstige vilkår for å investere og etablere verksemd. Desse sonene blei nøkkelen til Kinas raske økonomiske vekst.

Dengs reformer la også grunnlaget for utviklinga av ein blandingsøkonomi, der statseigde bedrifter eksisterte side om side med private selskap. Dette førte til stor økonomisk vekst og ei kraftig reduksjon i fattigdom. Kina gjekk frå å vere eit av dei fattigaste landa i verda til å bli den nest største økonomien.

Politisk var utviklinga mindre open. Kommunistpartiet heldt fram med å ha total kontroll over landet, og det var lite rom for politiske reformer eller demokratiske prosessar. Eit dramatisk høgdepunkt på denne spenninga kom i 1989 med protestane på Den himmelske freds plass. Studentar og andre demonstrantar kravde meir demokrati og mindre korrupsjon, men protestane blei brutalt slått ned av militæret, noko som førte til store tap av liv og internasjonal fordømming.

Under Jiang Zemin og Hu Jintao som følgde etter Deng, heldt Kina fram med rask økonomisk vekst. Jiang Zemin introduserte konseptet om "den sosialistiske marknadsøkonomien", som innebar ein sterk statleg styring saman med marknadsreformer. Kina blei også medlem av Verdshandelsorganisasjonen (WTO) i 2001, noko som ytterlegare opna opp for internasjonal handel og investeringar.

I 2012 tok Xi Jinping over som president. Under Xi har Kina sett ei auka sentralisering av makt og ei forsterking av Kommunistpartiet sin kontroll over samfunnet. Økonomisk har Xi fokusert på å styrke Kinas industrielle kapasitet og teknologi, med initiativ som "Made in China 2025", som har som mål å gjere Kina til ein global leiar innan høgteknologi. Samtidig har Xi sett i gang omfattande anti-korrupsjonskampanjar som har ført til at mange høgtståande partimedlemmar har blitt straffa.

Xi har også ført ein meir sjølvhevdande utanrikspolitikk, med prosjekt som "Belt and Road Initiative" som skal styrke Kinas økonomiske og politiske innverknad globalt. Dette har ført til auka spenningar med fleire vestlege land, spesielt USA, der handelskrigar og teknologikonfliktar har prega relasjonen dei siste åra.

Samtidig har Kina sett ei kraftig teknologisk utvikling med satsing på kunstig intelligens, 5G-nettverk og avansert produksjon. Landet har også sett seg ambisiøse miljømål, med lovnader om å nå toppen av CO2-utslepp innan 2030 og å bli karbonnøytralt innan 2060.

Dei siste åra har Kina også møtt store utfordringar, ikkje minst frå Covid-19-pandemien som starta i Wuhan i slutten av 2019. Pandemien førte til omfattande nedstengingar og påverka økonomien sterkt, men Kina har også klart å kontrollere smitten effektivt samanlikna med mange andre land. Pandemien har også forsterka den globale debatten om Kinas rolle i verda og deira innverknad på internasjonal politikk og økonomi.

Samla sett har Kina opplevd ei fenomenal økonomisk utvikling dei siste tiåra, men dei politiske og sosiale utfordringane står framleis sentralt i landets framtidige kurs.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Ukraina

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Bakgrunn

2. Annekteringa av Krim

3. Konflikten i Aust-Ukraina

4. Menneskelege konsekvensar

5. Internasjonale reaksjonar

6. Viktigheita av konflikten

7. Oppsummering

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Konflikten i Ukraina er ein alvorleg situasjon som har påverka mange menneske sidan den starta i 2014. Denne konflikten handlar om territorium, politikk og etniske spenningar. Ukraina er eit land i Aust-Europa som grenser til Russland. I mange år har Ukraina hatt sterke band både til Russland og til vestlege land i Europa. I 2014 oppstod det store demonstrasjonar i hovudstaden Kyiv. Mange ukrainarar var misnøgde med den dåverande presidenten, Viktor Janukovitsj, som var vennleg innstilt til Russland. Demonstrasjonane enda med at Janukovitsj rømte landet.

Etter dette tok russiske soldatar kontroll over Krim-halvøya, eit område i sør som tilhøyrde Ukraina. Russland annekterte Krim, noko som betyr at dei gjorde det til ein del av Russland. Dette førte til sterke reaksjonar frå Ukraina og mange andre land i verda, som meinte at dette var ulovleg.

Samtidig som Krim vart annektert, starta det kampar i austlege delar av Ukraina. I desse områda, som Donetsk og Luhansk, bur det mange menneske som føler seg knytte til Russland. Nokre av dei ønskte å bli ein del av Russland, og væpna grupper tok kontroll over fleire byar. Ukrainske styresmakter prøvde å ta tilbake kontrollen, og dette førte til harde kampar.

Konflikten har hatt store konsekvensar for dei som bur i Ukraina. Mange har mista heimane sine, og tusenvis har blitt drepne eller såra. Endå fleire har måtta flykte til andre delar av landet eller til nabolanda. Det er også mange som lever i frykt og usikkerheit på grunn av kampane.

Det internasjonale samfunnet har reagert på konflikten på ulike måtar. Mange land, inkludert Noreg, har innført sanksjonar mot Russland. Sanksjonar er økonomiske straffetiltak som skal presse eit land til å endre åtferd. Samtidig har det vore fleire forsøk på å få til fredsavtalar, men det har vist seg vanskeleg å finne ei varig løysing.

Konflikten i Ukraina er viktig fordi han handlar om respekt for landegrenser og sjølvstende for statar. Det viser også korleis internasjonale relasjonar kan bli svært kompliserte når land har ulike interesser. For oss i Noreg og Europa viser konflikten kor viktig det er med internasjonalt samarbeid for å løyse problem på fredeleg vis.

Konflikten i Ukraina er ein kompleks situasjon med djupe historiske røter og store menneskelege konsekvensar. Det er eit døme på korleis politiske og etniske spenningar kan føre til alvorlege konfliktar, og kor viktig det er med internasjonal dialog og samarbeid for å skape fred.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

KONFLIKTA I UKRAINA

KONFLIKTA I UKRAINA

Kashmir

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Bakgrunn for konflikten

2. Sjålvstende og nye grenser

3. Kashmir-konflikta startar

4. Kina si innblanding

5. Nyare utvikling

6. Atomvåpen og global fare

7. Andre farlege konfliktar

8. Historiske flyktningstraumar

Diskuter

Diskuter

Diskuter

India var kjent som "Juvelen i krona" i det britiske imperiet. Britane frakta store rikdommar frå India til Europa, men på 1900-talet vart det stadig vanskelegare å halde imperiet saman. Kolonien omfatta dåverande India, Pakistan, Myanmar og Bangladesh. Konfliktar mellom hinduar og muslimar førte til massakrar og uro.

I 1947 trekte britane seg ut av koloniane sine i Asia, og både India og Pakistan blei sjølvstendige. Dei nye landegrensene blei hovudsakleg basert på religiøs tilhøyrsle. Pakistan blei ein muslimsk stat, medan India for det meste bestod av hinduar.

På denne tida var Kashmir eit fyrstedømme. Sidan majoriteten av innbyggjarane var muslimar, invaderte Pakistan området. Fyrsten, som var hindu, bad om hjelp frå India. Dette utløyste ein krig som FN prøvde å stanse i 1948 med ein fredsavtale. 75 prosent av Kashmir blei då gitt til India, medan resten gjekk til Pakistan. Ingen av partane følgde avtalen: Pakistan heldt fram med militær nærvær, medan India nekta innbyggjarane å påverke områdets framtid.

I 1962 invaderte Kina den nordlege delen av Kashmir. Etter ein kort krig tok Kina kontroll over Aksai Chin. Både India, Pakistan og Kina meiner dei har rett på Kashmir, grunna innbyggjarane sine ulike religiøse tilhøyrsle: hinduar, muslimar og buddhistar. Hovudkonflikten er likevel mellom India og Pakistan, som begge vil ha heile området.

Konflikten blussar opp med jamne mellomrom og fører til kamphandlingar. I 2019 tok India frå Kashmir mykje av sjølvstyret og stengde området i fleire månader. Mange kasjmirarar vart fengsla utan rettssak, spesielt journalistar, menneskerettsaktivistar og muslimske innbyggjarar.

Etter at både India og Pakistan fekk atomvåpen på 1990-talet, har konflikten om Kashmir blitt sett på som den mest farlege i verda. Ein storkrig mellom dei to landa kunne få katastrofale følgjer, sjølv med konvensjonelle våpen, fordi begge landa har store befolkningar.

Konflikten i Kashmir blir rekna som den farlegaste i verda fordi begge landa har atomvåpen. Ein krig mellom India og Pakistan kunne raskt eskalere og inkludere bruk av atomvåpen, noko som ville få øydeleggjande konsekvensar for heile verda. Konflikten har også ført til store menneskelege lidingar, inkludert fengslingar, drap og undertrykking av sivile.

Det finst fleire andre alvorlege konfliktar i verda. Krigen i Syria er ein av dei, med millionar av menneske på flukt og hundretusenvis av drepne. Konflikten har trekt inn fleire andre land og kan føre til vidare opptrapping i regionen.

Ein annan alvorleg konflikt er spenningane mellom USA og Nord-Korea, sidan begge landa har atomvåpen. Ein krig mellom desse landa kunne også få globale følgjer.

Før India og Pakistan blei sjølvstendige, budde muslimar og hinduar side om side. Under britisk styre auka skilnadene mellom gruppene, og religiøs identitet vart viktigare for begge. Hinduane og muslimane ønskte begge sjølvstende, og dette førte til uro.

Då India og Pakistan blei sjølvstendige i 1947, flykta mange hinduar frå Pakistan og muslimar frå India. I løpet av eit år skal opptil 10 millionar menneske ha vore på flukt, og rundt ein million av dei blei drepne under flukta.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

KONFLIKTA I KASHMIR

KONFLIKTA I KASHMIR

Midtausten

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Historisk bakgrunn

2. Opprettinga av staten Israel

3. Palestinarane si historie

4. Storbritannia si rolle

5. Konflikta si utvikling

6. Årsaker til dagens konflikt

7. Livet som flyktning

8. Kjensler og diskusjonar om konflikten

9. Folkeretten

10. Oppsummering

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Jødane har vore utsette for forfølging heilt sidan dei fleste måtte flykte frå området som i dag er Israel, rundt år 70 e.Kr. I løpet av dei neste 2000 åra spreidde dei seg utover heile Europa og Midtausten.

I 1948 blei staten Israel grunnlagt med støtte frå FN. Etter den andre verdskrigen, der nazistane utførte folkemord på jødane, var det internasjonale samfunnet opptatt av å sikre jødane eit eige land – ein stad der dei kunne kjenne seg trygge.

Samtidig hadde palestinarane budd i området i lang tid, og mange av dei blei no tvungne til å forlate heimane sine. I 1948 mista rundt 750 000 palestinarar bustadane sine, og etter kvart blei stadig større område tatt over av Israel. Denne utviklinga førte til frustrasjon, hat og motstand blant palestinarane mot den israelske staten.

Etter den første verdskrigen tok Storbritannia kontroll over Palestina og Transjordan. I 1947 blei omtrent 7 prosent av Palestina gjort til jødisk eigedom. Britane trekte seg ut i 1948, og FN foreslo ein plan som innebar at det skulle opprettast ein palestinsk og ein jødisk stat, med Jerusalem som eit internasjonalt område. Dei arabiske landa avviste denne planen.

Då Israel erklærte sjølvstende i 1948, gjekk fem arabiske land til åtak. Jordan tok Vestbreidda, Egypt tok kontroll over Gaza, og Jerusalem blei delt. I juni 1967, under Seksdagarskrigen, tok Israel Vestbreidda, Gaza, Sinai (som dei gav tilbake til Egypt i 1982) og Golanhøgdene frå Syria. Israel heldt kontrollen over Gaza fram til 2005.

I dag er ein viktig årsak til konflikten at Israel har okkupert større landområde enn dei fekk tildelt av FN i 1948. Styresmaktene i Israel tillèt ofte israelske borgarar å byggje bustader på palestinske område, ein praksis kjend som busetjingspolitikken.

Mange folkerettsekspertar meiner at Israel bryt menneskerettane og FNs apartheidkonvensjon gjennom denne politikken. Dei hevdar også at palestinarane blir diskriminerte og undertrykte berre på grunn av etnisiteten sin.

Omtrent halvparten av den palestinske befolkninga lever i dag som flyktningar, både i Gaza, på Vestbreidda og i nabolanda Jordan, Libanon, Syria og Egypt. Israel trekte sine militære styrkar ut frå Gaza i 2005, men samtidig innførte dei ein streng blokade av området. Denne blokaden gjer det svært vanskeleg for folk å reise inn og ut av Gaza, noko som fører til store utfordringar for dei som bur der. Viktige varer som medisinar, mat og bøker kjem ikkje inn utan løyve frå Israel.

Midtausten-konflikten er svært kompleks og vekkjer sterke kjensler hos mange, også i Noreg. Nokon støttar den eine parten, medan andre støttar den andre. Diskusjonar om konflikten kan derfor lett bli oppheta. Når ein deltar i slike diskusjonar, bør ein vere nøye med å skilje mellom staten Israel og det jødiske folket, og mellom palestinarar og terroristar.

Folkeretten er ein del av internasjonal rett som regulerer forholdet mellom statar. Han inneheld mellom anna avtalar som traktatar, konvensjonar og pakter, som statar blir einige om og forpliktar seg til å følgje. Ofte blir slike avtalar inngått under regi av FN.

Midtausten-konflikten har djupe historiske, kulturelle og religiøse røter. For å kunne diskutere denne konflikten på ein respektfull og informert måte, er det viktig å forstå både israelarane og palestinarane sine perspektiv. Kanskje kan auka forståing og dialog vere eit steg på vegen mot ein varig fred.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

KONFLIKTA I MIDTAUSTEN

KONFLIKTA I MIDTAUSTEN