Verdenssamfunnet

Verden består av mange land, hver med sin unike demografi. Globaliseringen har knytt disse landene tettere sammen, noe som har ført til økt handel og kulturell utveksling. Fordelene inkluderer økonomisk vekst og teknologisk fremgang, mens ulempene kan være tap av lokal kultur og ulikheter i velstand. Historisk sett førte Europas oppdagelser til imperialismen, der nasjoner utvidet sitt territorium og ofte utnyttet andre. Dette førte til slavehandelen, som hadde dype negative virkninger for de involverte. I moderne tid kjemper urfolk og kvinner verden over for anerkjennelse og rettigheter, et tegn på både fremgang og de vedvarende utfordringene som globaliseringen medfører.

Verden

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Folkeslag og land

2. Suverene stater

3. Språk i verden

4. Felles behov og avhengighet

5. Selvstendighet og FN-medlemskap

6. Område og territorium

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I dag bor det nesten 8 milliarder mennesker på jorden, fordelt på 195 land og seks kontinent: Asia, Afrika, Europa, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia/Oseania. Det finnes også et syvende kontinent, Antarktis, men der bor det ingen mennesker fast. De 195 landene kalles suverene stater, noe som betyr at hvert land er selvstendig og blir styrt av sin egen regjering.

Menneskene på jorden snakker mellom 6000 og 7500 ulike språk. Noen av disse språkene snakkes av mange millioner mennesker, mens andre snakkes av bare noen få tusen. Omtrent halvparten av menneskene i verden snakker ett (eller flere) av de fem mest brukte språkene: mandarin-kinesisk, engelsk, spansk, hindi og arabisk. Dette viser hvor mangfoldig verden er, både når det gjelder kultur og kommunikasjon.

Det er lett å fokusere på ulikhetene mellom folk, land og språk, men vi har også mange ting til felles. Vi er alle avhengige av den samme jordkloden og den samme luften. Vi trenger alle mat, vann og et trygt sted å bo. Og ikke minst ønsker vi alle å leve et godt og meningsfullt liv. På grunn av teknologiske fremskritt har det blitt lettere å ha kontakt med hverandre, og derfor er vi mennesker nå mer avhengige av hverandre enn noen gang før.

For at et land skal bli regnet som selvstendig, må det bli akseptert av De forente nasjoner (FN). For eksempel ønsker Taiwan å være en selvstendig stat, men Kina aksepterer ikke dette og ser på Taiwan som en del av Kina. Bare 21 land har godkjent Taiwan som en suveren stat, siden Folkerepublikken Kina tok over plassen deres i FN i 1971. På samme måte har 110 land akseptert Kosovo som en suveren stat etter at de erklærte selvstendighet fra Serbia i februar 2008. Dersom vi regner med både Taiwan og Kosovo, finnes det 197 land i verden.

FN har 193 medlemsland, mens Vatikanstaten og Palestina ikke er medlemmer. Mange områder eller territorier regnes også som egne land, men uten status som suverene stater. Dette inkluderer for eksempel England, Wales og Skottland, som alle er deler av Storbritannia, og Grønland, som er en del av Danmark.

Verden er mangfoldig og full av ulikheter, men vi har også mye til felles. Vi lever alle på den samme planeten og deler de samme grunnleggende behovene og ønskene. I en stadig mer sammenvevd verden er samarbeid og forståelse mellom folk og nasjoner viktigere enn noen gang før. Ved å verdsette både likhetene og ulikhetene våre, kan vi bygge en bedre fremtid for alle.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

VERDENSKARTET

VERDENSKARTET

Demografi

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Befolkningsutvikling

2. Demografi

3. Folkevekst og bærekraft

4. Utdanning og likestilling

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Innbyggerne i et samfunn er alle menneskene som bor der. For å forstå hvordan folketallet utvikler seg, må vi se på to hovedfaktorer: fødsler og dødsfall. Dersom vi teller hvor mange som blir født i løpet av ett år og trekker fra hvor mange som dør samme året, får vi et tall som kalles den naturlige tilveksten. Når tallet på fødsler er høyere enn tallet på dødsfall, øker folketallet. Omvendt, dersom flere dør enn det blir født, minker folketallet.

Den naturlige tilveksten forklarer ikke alt om hvordan folketallet endrer seg. Vi må også se på migrasjon, som er flytting av mennesker mellom land eller innenfor et land. Innvandring er når folk flytter inn i et land, mens utvandring er når folk flytter ut. Folketallet i et land blir derfor påvirket både av hvor mange som blir født og dør, og av hvor mange som flytter inn og ut.

De siste 200 årene har folketallet på jorda økt kraftig. I dag er vi omtrent sju ganger flere enn for 200 år siden. Denne økningen kommer av flere grunner, som bedre medisiner og vaksiner som har redusert farlige sykdommer. Flere barn vokser opp, og vi lever lenger. Dette har ført til bekymringer om jordas evne til å bære den store folkemengden, og om folkeveksten kan føre til mer fattigdom.

Demografi er læren om befolkningsutvikling. Ved å studere fødsler, dødsfall og migrasjon kan forskere forstå hvordan folketallet endrer seg over tid. De har laget modeller som viser ulike faser av folketallsutviklingen. Det finnes fire hovedfaser, og nå snakkes det også om en femte fase. I den femte fasen er det flere land som ikke passer inn i den fjerde fasen. Land som Tyskland, Italia og Japan har flere dødsfall enn fødsler, og er derfor avhengige av innvandring for å opprettholde folketallet. I alle land er det viktig å ha mange mennesker i arbeidsfør alder, fordi de forsørger de som ikke kan jobbe, som barn og eldre.

For å sikre en bærekraftig utvikling må vi finne måter å stabilisere folketallet på. FN regner med at det vil være nesten 11 milliarder mennesker på jorda i år 2100, men de tror at folkeveksten vil stoppe opp da. Et viktig tiltak er å kjempe mot fattigdom, som ofte henger sammen med lavt utdanningsnivå. I land der flere har høy utdanning, venter folk lenger med å få barn, og de får færre barn.

Utdanning er viktig for å redusere folkeveksten. Kvinner som får mulighet til å utdanne seg, venter ofte lenger med å få barn og får færre barn. FNs bærekraftsmål 4 legger vekt på at både jenter og gutter skal ha lik tilgang til utdanning. Det er viktig for å sikre en bærekraftig utvikling og en god fremtid for alle.

Hvorfor er det viktig for et samfunn å ha flere mennesker i arbeidsfør alder? Hvorfor er det viktig at fødselsraten ikke blir for lav? Hvilke utfordringer møter samfunn med mange eldre innbyggere? Hvorfor er det viktig med lik tilgang til utdanning for både jenter og gutter?

Disse spørsmålene er viktige å tenke over når vi ser på fremtiden til folketallet og hvordan vi kan skape et bærekraftig samfunn. Det er mange utfordringer å løse, men med rett kunnskap og tiltak kan vi finne gode løsninger.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

DEMOGRAFI

DEMOGRAFI

FOLKETALL

FOLKETALL

MIGRASJON

MIGRASJON

BÆREKRAFTIG BEFOLKNINGSVEKST

BÆREKRAFTIG BEFOLKNINGSVEKST

Globalisering

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Økonomisk globalisering

2. Kulturell globalisering

3. Politisk globalisering

4. Sjøfart og handel

5. Norge og sjøfart

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Er det ikke rart å tenke på at et lasteskip som har gått på grunn, kan få oljeprisen til å stige, og at sykkelen du har ønsket deg, blir forsinket fordi den ligger lagret på dette skipet? Dette kommer av globaliseringen. Folk som selger varer i Norge, kan bli påvirket av ting som skjer helt andre steder på kloden. Alle land er nå avhengige av hverandre, og problemer langt unna kan påvirke oss i Norge.

Globaliseringen skjer på mange områder: Vi hører på den samme musikken, ser de samme filmene og spiser mye av den samme maten over hele verden. Dette kaller vi kulturell globalisering. Du finner McDonald's og Hennes & Mauritz overalt. Den norske artisten Aurora er kjent både i Japan og Sør-Amerika, og vi ser mye amerikansk film og TV.

Politikere fra nesten alle land møtes for å løse felles problemer. Internasjonale organisasjoner som FN, NATO og WTO diskuterer politikk som gjelder hele verden. FN jobber for fred og samarbeid, NATO for forsvar, og WTO for handel. Dette er politisk globalisering.

Økonomisk globalisering handler om hvordan landene handler med hverandre. Store økonomiske endringer i ett land kan få konsekvenser for andre land. For eksempel førte børskrakket i New York i 1929 til en økonomisk krise i mange land. Handel og økonomiske avtaler knytter land tett sammen, og problemer i ett land kan raskt spre seg til andre.

Globalisering er ikke nytt. I tusenvis av år har folk byttet varer og kunnskap. For 2000 år siden gikk karavaneruter, som Silkeveien, gjennom Sentral-Asia og til Europa. Varer som silke, bomull, krydder og te ble fraktet. Silkeveien knyttet sammen kulturer og bidro til utveksling av ideer og kunnskap, men også konflikter og sykdommer. Handelsmenn, pilegrimer og oppdagere reiste langs disse rutene, og kulturelle og religiøse ideer spredte seg på tvers av landegrenser.

Skipstrafikken har vært viktig i tusenvis av år. Tilgang til elver og hav gjorde det mulig å frakte varer raskere enn over land. Fra cirka 1100 f.Kr. var fønikerne ledende på handel i Middelhavet. De lærte andre å bygge skip, og handelsbyer som Athen blomstret. Også i dag skjer 90 prosent av varetransporten med skip. Rikdom og eksotiske varer ble fraktet over store havstrekninger, noe som gjorde kystbyer viktige.

På 1400-tallet markerte oppdagelsen av nye deler av verden starten på nyere tider. Kristoffer Columbus seilte til Amerika, mens Vasco da Gama fant sjøveien til India. Dette stadfestet at jorden var rund. På 1500-tallet ble det laget lover i England som gjorde landet til en stor sjøfartsnasjon, med kolonier over hele verden. Sjøfarten hjalp til med å bygge mektige imperier.

På 1600- og 1700-tallet gikk skipstrafikken tilbake på grunn av kriger og sjørøvere. Men på 1800-tallet kom dampskipene, som var raskere og mindre avhengige av vind. Dette økte farten på frakten av varer og mennesker. I 1869 stod Suezkanalen ferdig og kortet ned veien mellom øst og vest. Dette økte skipsfarten og førte til utvikling av nye havner og kanaler.

I dag er Kina, Japan og Hellas de største skipsfartsnasjonene, tett fulgt av Norge og USA. Norge har en sterk maritim kultur, med lang kyst og mange fjorder. Dette gjør det lettere å frakte varer til sjøs enn til lands. Mange nordmenn har vært fiskere, og vi har en lang historie innen sjøfart helt tilbake til vikingtiden. Den maritime historien har formet Norge som en viktig aktør i internasjonal skipsfart.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

GLOBALISERING

GLOBALISERING

Ja eller nei til globalisering

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Global politikk

2. Økonomi og politikk

3. Handel og supermakter

4. Russlands invasjon av Ukraina (2022)

5. Global politikk og sårbarhet

6. Handel og globalisering

7. Rettferd og globalisering

8. Kulturell påvirkning

9. Turisme og globalisering

10. Oppsummering

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Global politikk handler om hvordan land samarbeider for å gjøre verden bedre. Store organisasjoner som FN, EU og NATO spiller en viktig rolle. De jobber for å sikre menneskerettigheter, hindre krig og skape et bedre samfunn.

Politikk er nært knyttet til økonomi. EU har en felles økonomisk politikk for medlemslandene. Mange av disse landene bruker samme valuta, euroen, og samarbeider om å fastsette priser og avgifter på nødvendige varer.

Når verden er tett sammen gjennom handel, blir det viktig for supermakter som Kina, Russland og USA å opprettholde fred. Handelen gjør at landene er avhengige av hverandre, noe som kan fremme økonomisk vekst og stabilitet.

I 2022 invaderte Russland Ukraina, noe som fikk store konsekvenser. Mange mennesker mistet hjemmene sine, ble skadde eller drepte. Økonomisk fikk Russland store sanksjoner fra andre land, som gjorde rubelen mindre verdt og varene dyrere. Dette påvirket også andre land, siden krigen stoppet eksport av viktige varer fra både Russland og Ukraina. For eksempel er Ukraina en stor kornprodusent, og krigen førte til høyere priser på korn, noe som særlig rammet fattige land hardt.

Global politikk gjør oss mer sårbare for hendelser i andre land. Krisene sprer seg raskere og påvirker flere. Samtidig kan global politikk føre til større belastning på miljøet, siden vi bruker mer ressurser og transport. Skillet mellom rike og fattige land kan også bli større.

Handel og produksjon har alltid drevet globaliseringen fremover. Handelen øker år for år, og vi kan lett få tak i varer fra hele verden. Men denne økte handelen har også negative sider, som påvirkning på klimaet. Transport med fly, tog, bil og båt gir store utslipp av klimagasser. Jo mer internasjonal handel, dess mer forurensning.

En annen ulempe med global handel er at forskjellene mellom rike og fattige blir større. Mange varer blir produsert i utviklingsland der lønningene er lave, slik at vi kan kjøpe billige varer. Dette gjør at store selskaper flytter produksjonen til land med lave lønninger, noe som kan føre til at folk i rike land mister jobbene sine.

Globaliseringen har ført til store spørsmål om rettferdighet. FN har rapporter som viser både positive og negative sider. Noen regioner, som Øst-Asia, har opplevd vekst og bedre levekår, mens andre, som deler av Afrika og Øst-Europa, ikke har hatt samme utvikling.

Globalisering påvirker også kulturen vår. Vi blir eksponert for mat, musikk og tradisjoner fra andre land, noe som gjør oss mer åpne og forståelsesfulle. Dette gjør livet vårt rikere. Men noen frykter at nasjonal identitet kan bli truet, og de kan oppleve påvirkning fra andre kulturer som skremmende. Dette kan føre til mistillit og konflikter mellom folk fra ulike kulturer.

Når vi reiser som turister til andre land, blir vi også påvirket av globaliseringen. Det gjør at kulturene våre blir mer like. Dette kan være både positivt og negativt.

Globalisering har både gode og dårlige sider. Det krever samarbeid og gode løsninger for å sikre at alle i verden kan ha et godt liv. Verdenssamfunnet må jobbe sammen for å nå disse målene.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

FORDLER OG ULEMPER MED GLOBALISERING

FORDLER OG ULEMPER MED GLOBALISERING

APPELL OM GLOBALISERING

APPELL OM GLOBALISERING

Europa oppdager verden

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Oppdagelsesreiser og renessansen

2. Endringer i samfunnet under renessansen

3. Kriger og maktforhold i Europa

4. Ledende nasjoner under oppdagelsesreisene

5. Viktige oppdagelsesreiser

6. Konsekvenser av oppdagelsesreisene

7. Kunnskap og demokrati

9. Europa som ledende verdensdel

9. Kritisk syn på oppdagelsesreisene

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Mot slutten av 1400-tallet begynte europeerne for alvor å legge ut på oppdagelsesreiser. Denne perioden blir kalt renessansen, som betyr "gjenfødelse". Under renessansen ble folk igjen interesserte i kulturen, kunsten og filosofien fra antikken. Renessansen startet i Italia i begynnelsen av 1400-tallet. Kanskje har du hørt om Leonardo da Vinci og Michelangelo? De er to av de mest kjente kunstnerne i verden.

Samfunnet endret seg mye under renessansen. I perioden før renessansen, middelalderen, hadde kirken stor makt i samfunnet. Nesten bare prester kunne lese, og derfor var det kirken som bestemte hva slags kunnskap folk skulle få. Men på starten av 1400-tallet skjedde det noe viktig: boktrykkerkunsten ble funnet opp av tyskeren Johann Gutenberg. Denne oppfinnelsen gjorde det mulig å produsere mange bøker raskt og billig. Flere fikk tilgang til bøker, og flere lærte å lese. Kunnskap ble ikke lenger bare for noen få. Dette svekket makten til kirken, fordi folk kunne lese og lære på egen hånd.

På 1400-tallet var det mange kriger i Europa. Land som Frankrike, England og Spania ble stadig mektigere, og kongene og dronningene deres hadde all makt. Selv om de kriget mye mot andre land i Europa, hadde de også tid til å erobre og utforske andre deler av verden.

Portugal var en ledende nasjon under oppdagelsesreisene på 1400-tallet, og i løpet av de neste 200 årene fulgte Spania og England etter. Derfor blir denne perioden gjerne kalt oppdagelsestiden, siden europeerne da gjorde seg godt kjent med andre kontinenter og folkeslag. Dessverre fikk utforskingen til europeerne store negative konsekvenser for de folkene som "ble oppdaget".

Portugiserne utforsket kysten av Afrika langs Atlanterhavet. I 1488 klarte Bartolomeu Dias som første europeer å runde Kapp det gode håp på sørspissen av Afrika. Han seilte videre mot Indiahavet. Slik begynte europeiske sjøfolk å seile rundt Afrika og oppdage en eksotisk verden i øst.

I denne perioden ble det svært viktig at flere lærte å lese og fikk tilgang til bøker. Kunnskap og informasjon ble tilgjengelig for flere, og dette førte til at flere kunne delta i samfunnet på nye måter. Når flere kunne lese, kunne de også lære om nye ideer og tanker som utfordret gamle oppfatninger. Dette bidro til at samfunnet utviklet seg raskere og mer demokratisk.

Renessansen og oppdagelsestiden var perioder med store endringer i Europa. Kunnskap og kultur blomstrte opp igjen, og europeerne utforsket verden. Selv om denne utforskingen førte til store utfordringer for folka som ble "oppdaget", førte det også til at verden ble mer sammenknyttet.

For lenge siden trodde mange at jorden var flat. De mente at om en seilte langt nok vestover, ville en til slutt seile over kanten og falle ned i en avgrunn. Men mer utdannede mennesker visste at jorden var rund. Kristoffer Columbus, en italiensk handelsmann, hadde en dristig idé: Hva om en kunne nå India raskere ved å seile vestover fra Europa, i stedet for å reise rundt Afrika?

I 1492 la Columbus ut på sin reise med tre skip, Nina, Pinta og Santa Maria, og seilte vestover. Etter mange uker til havs kom han til en landmasse. Columbus trodde han hadde nådd India, men i virkeligheten var han kommet til øyene i Karibia, utenfor østkysten av Mellom-Amerika. Her møtte han tainofolket, som hadde bodd der i tusen år.

På denne tiden visste ingen i Europa at Amerika eksisterte. Oppdagelsen til Columbus førte til store endringer. Rike familier i Europa holdt allerede slaver, og Columbus behandlet de innfødte på en grusom måte. Tainofolket opplevde forferdelige handlinger fra de europeiske inntrengerne, som tok land og eiendeler og erklærte områdene som sine egne, tilhørende Spania og Portugal.

Håpet om å finne rikdommer var hovedgrunnen til de store oppdagelsesreisene. Selv om det allerede bodde folk i Amerika, tok europeerne seg til rette og opprettet egne kolonier. Mange europeere bosatte seg der i stedet for å reise hjem igjen.

I løpet av hundre år døde 90 prosent av de opprinnelige innbyggerne i Sør-Amerika. De fleste døde ikke i kamp, men av sykdommer, sult og umenneskelige arbeidsforhold som slaver. Denne perioden markerte begynnelsen på en helt ny måte å se verden på: Dersom en oppdaget et landområde, mente en at en eide det.

Dessa oppdagelsesreisene varte i nærmere 450 år, fra midten av 1400-tallet til slutten av 1800-tallet. Land som Portugal, Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike ble store kolonimakter ved å ta i bruk alle midler. Dette fikk store konsekvenser for urfolkene i både Nord- og Sør-Amerika, og ikke minst for millioner av mennesker i Afrika som ble tatt som slaver.

I dag ser vi kritisk på oppdagelsesreisene og måten europeerne behandlet de nye landområdene og folkene der. De europeiske oppdagerne tok seg til rette på en brutal måte, og dette har hatt varige, negative konsekvenser for mange folkeslag og kulturer. Hva tenker du om denne delen av vår historie?

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

EUROPA OG DE ANDRE

EUROPA OG DE ANDRE

Slavehandelen

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Starten på den transatlantiske slavehandelen

2. Historie om slaveriet

3. Endring på 1500-talet

4. Lidelser på reisen

5. Livet i Amerika

6. Trekanthandelen

7. Økonomisk påvirkning

8. Norges rolle

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Slavehandelen fra Vest-Afrika til både Nord- og Sør-Amerika startet på 1500-tallet. Denne handelen gikk over Atlanterhavet, og derfor kaller vi den «transatlantisk». Noen slaveskip reiste også til Europa.

Slaveri har eksistert i alle tider. I oldtiden var det vanlig å ta krigsfanger til slaver. Vikingene hadde også slaver, kalt trell. Fram til slutten av 1800-tallet var mange bønder i Europa i praksis slaver hos storbøndene. De ble kalt livegne bønder.

På 1500-tallet endret slaveriet seg. Nå ble mennesker systematisk tatt fra hjemlandene sine i Afrika og fraktet over Atlanterhavet til Amerika. Der ble de solgt som arbeidskraft. Europeerne rettferdiggjorde denne forferdelige handelen med at afrikanerne ikke var kristne. De så på afrikanerne som mindreverdige mennesker. Totalt ble om lag 12,5 millioner menn, kvinner og barn fra Vest-Afrika tatt til fange og solgt som slaver i Amerika. De jobbet gratis på store plantasjer som produserte bomull, sukker og tobakk. Plantasjene var eid av europeiske kolonister.

Afrikanerne ble utsatt for store lidelser allerede før de kom frem til Amerika. Forholdene på slaveskipene var umenneskelige, og mellom 15 og 20 prosent døde på veien over Atlanterhavet. Det ble satt opp nett rundt skipene for å hindre fangene i å hoppe over bord i selvmordsforsøk, mens andre ble kastet over bord av kapteinen for å hindre sykdom eller på grunn av matmangel. Ikke alle nektet å bli slaver. På ett av ti slaveskip gjorde fangene opprør, og på noen av disse skipene førte det til mytteri.

Det livet som ventet afrikanerne i «den nye verden», var ikke bedre enn under overfarten fra Afrika. Barn ble skilt fra foreldrene sine, og hardt arbeid på plantasjene ble hverdagen. Slavene hadde ingen rettigheter. De hadde ikke noe vern mot mishandling eller drap, og arbeidsforholdene kunne være farlige.

Trekanthandelen startet på midten av 1500-tallet og foregikk i cirka 300 år. Mange tjente godt på handelen med slaver. Mange afrikanske stammehøvdinger hjalp til med å skaffe mennesker som ble solgt som slaver. Europeerne sendte varer som geværer og alkohol til Afrika, som de byttet mot mennesker. Europeerne røvet også med seg tusenvis av afrikanere som de fraktet til handelsstasjoner på vestkysten av Afrika. Der ble fangene stuvet tett sammen i slaveskip. Etter den farefulle ferden over Atlanterhavet ble fangene solgt til plantasjeeiere i Nord-Amerika, Karibia eller Sør-Amerika. Der arbeidet de som gratis arbeidskraft. Skipene reiste så tilbake til Europa, lastet med tobakk, sukker, bomull og andre produkter fra plantasjene. Disse varene solgte europeiske handelsmenn videre.

Trekanthandelen gjorde mange mennesker rike i tre ulike verdensdeler, men stjal livet til millioner av afrikanere. Jo flere varer slavene produserte på plantasjene, desto billigere ble varene å kjøpe, og dermed økte etterspørselen. Dette førte til behov for enda flere slaver. Handelen førte til stor økonomisk vekst både i de amerikanske koloniene og i Vest-Europa. Storbritannia var mest involvert i denne handelen, både før og etter starten på den industrielle revolusjonen. Da økte behovet enormt for råvarer fra koloniene, som var rike på naturressurser.

Sjølve Norge, som den gangen var kontrollert av Danmark, var involvert i slavehandelen. Til sammen 344 dansk-norske skip krysset Atlanterhavet mellom 1660 og 1806. Totalt skal minst 86 000 afrikanske slaver ha vært om bord. Det var også dansk-norske kolonier i Karibia der slaver ble brukt som arbeidskraft. Trekanthandelen var med på å gjøre den industrielle revolusjonen mulig. Samtidig la den grunnlaget for en kraftig velstandsutvikling i Europa. Folkeveksten her var stor, og handelsmennene fikk solgt flere og flere varer.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

TREKANTHANDELEN

TREKANTHANDELEN

Kampen om verden

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Europeisk kolonisering og imperialisme (1500-tallet til tidlig 1900-tall)

2. Motivasjon og konsekvenser

3. Imperialisme

4. Kolonisering av Asia

5. Suezkanalen

6. Kampen om Afrika

7. Kolonisering av India

8. Dansk-norske kolonier

9. Rivalisering mellom stormakter

10. Konsekvenser for dagens samfunn

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I 1492 seilte Christopher Columbus over Atlanterhavet og "oppdaget" Amerika. Dette markerte starten på det vi kan kalle den første globaliseringen. Men det var først på 1600- og 1700-tallet at denne prosessen virkelig skjøt fart. Den europeiske handelen med Afrika, Asia og Amerika økte sterkt, og de neste fire hundre årene opprettet europeerne kolonier i alle deler av verden. Millioner av afrikanere ble fraktet til Amerika for å leve som slaver.

De europeiske kolonimaktene følte seg overlegne menneskene i koloniene. De tvang folk i Afrika, Asia og Amerika til å gi opp sine egne kulturelle tradisjoner og ta til seg europeiske verdier. Mangelen på respekt for de lokale innbyggerne førte til store lidelser. Spesielt på slutten av 1800-tallet ble koloniene viktige for de store europeiske landene, da de kunne få billig arbeidskraft og handelsvarer som kaffe, te, sukker, krydder og porselen. Dette gjorde at også vanlige folk i Europa fikk tilgang til eksotiske varer.

Koloniseringen var ikke bare drevet av økonomiske motiver, men også av ønsket om makt og ære. Store europeiske land som Tyskland, Storbritannia og Frankrike ville stå frem som stormakter, og koloniene ga dem denne prestisjen. Koloniene bidro også til å spre den europeiske kulturen og språket.

Denne perioden har hatt store virkninger på den verden vi ser i dag. Koloniseringen førte til utbredelse av europeiske språk, religion og kultur i mange deler av verden. Men den førte også til store lidelser, undertrykkelse og konflikter som fortsatt påvirker mange samfunn. Når et land legger under seg andre land og undertrykker de lokale innbyggerne, kaller vi det imperialisme. Motivene for imperialismen var å få tilgang til rikdommer og naturressurser. Europæerne mente de hadde rett til å ta over andre land fordi de lokale innbyggerne ikke var "siviliserte". Rasisme og misjonering ble viktige faktorer i imperialismen, der tanken var å "sivilisere" og kristne de lokale innbyggerne.

Mot slutten av 1800-tallet ble mange europeiske land opptatt av å ta over landområder rundt om i verden. Dette skapte et imperialistisk kappløp, der landene konkurrerte om å få flest kolonier. I Asia konkurrerte europeiske land om makt og naturressurser, spesielt på 1800-tallet. Frankrike koloniserte Vietnam, Kambodsja og Laos, mens Storbritannia tok India, Malaysia og Singapore. Begge stormaktene tjente mye på handelen med krydder, te og andre varer.

Europeerne hadde lenge drømt om å lage en kanal gjennom Egypt som kunne knytte sammen Middelhavet og Rødehavet. Suezkanalen, som åpnet i 1869, forkortet reisetiden mellom Europa og Asia med en måned. Frankrike og Storbritannia samarbeidet om byggingen, men Egypt måtte selge deler av sin eiendom i kanalen for å betale gjelden sin, noe som førte til at britene tok kontroll over landet.

På 1800-tallet begynte mange europeiske land å vise interesse for Afrika. For å unngå konflikt møttes kolonimaktene i Berlin i 1884-1885 og delte Afrika mellom seg. Dette førte til at mange folkegrupper ble splittet eller tvunget sammen, noe som senere førte til store konflikter. Fram til 1700-tallet var India delt opp i flere mindre riker. Britiske handelsmenn signerte avtaler med lokale fyrster og bygde festninger og fabrikker. Gradvis tok britene over større områder, og i 1857 tok de offisielt over hele landet.

Danmark-Norge hadde kolonier i både Afrika og Karibia. På øyene St. Croix, St. John og St. Thomas arbeidet afrikanske slaver på sukkerplantasjer. Etter et slaveopprør i 1848 avskaffet danskene slaveriet. I 1917 solgte de øyene til USA, som nå er kjent som de amerikanske Jomfruøyene.

Koloniseringen handlet også om rivalisering mellom stormakter, der de konkurrerte om å være mektigst og ha best tilgang til naturressurser. Denne rivaliseringen skapte allianser som bidro til utbruddet av den første verdenskrigen i 1914. Den første globale storkrigen foregikk mellom 1914 og 1918. Så mange som 18 millioner mennesker ble drept. To allianser kriget mot hverandre: Frankrike, Russland og Storbritannia (og USA, fra 1917) ledet an på den ene siden, mens Tyskland, Østerrike-Ungarn og (litt senere) Det osmanske riket holdt sammen på den andre.

Denne perioden i historien har satt dype spor i dagens samfunn. Koloniseringen førte til store endringer i maktbalansen i verden og hadde store konsekvenser for de koloniserte områdene. Gamle konflikter og spenninger mellom folkegrupper lever fortsatt videre og påvirker mange land og samfunn i dag.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

KOLONILAND

KOLONILAND

Moderne imperialisme

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Imperialisme i dagens samfunn

2. Kulturell imperialisme

3. Kina som moderne imperialistisk aktør

4. Arv fra kolonitida i Afrika

5. Økonomisk globalisering og ulikhet

6. Reduksjon av ekstrem fattigdom

7. Konklusjon

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Imperialisme finnes fremdeles i verden i dag, men den fungerer på helt andre måter enn under kolonitiden på 1800-tallet. Nå er det ikke nødvendigvis nasjonalstater som opptrer imperialistisk, men også mektige selskaper som produserer klær eller elektroniske dingser.

Imperialisme i videre forstand handler om å påvirke andre land og innbyggerne deres. Denne formen for imperialisme eksisterer fremdeles. Virkemidlene er mange: økonomisk makt, trussel om fysisk makt, teknologi og kommunikasjon.

Tenk på alle filmene du ser, musikken du hører på, og annen underholdning som opptar deg – mye av det er mest sannsynlig amerikansk. Klærne vi har på oss, eller de kuleste joggeskoene vi ønsker oss, er ofte fra store internasjonale selskaper. Dette kan kalles kulturell imperialisme, dersom vi definerer imperialisme i en bredere forstand.

Et land som kan opptre imperialistisk i dag er Kina. Det er ikke mange tiår siden den strenge stormakten nordøst i Asia var et lukket land som få personer reiste inn i eller ut fra. Men i dag kan kinesere reise fritt ut av landet sitt, og kinesiske selskaper investerer i land over hele verden. Vi kan kjøpe kinesiske leker, nettbrett, telefoner, fotoutstyr, husholdningsutstyr, sportsutstyr, skjønnhetsprodukter og klær, både fra kinesiske nettbutikker og i norske butikker.

Ofte går pengene våre til Kina uten at vi vet det eller tenker over det: Mange rike kinesere har kjøpt seg opp som aksjonærer i kjente vestlige selskaper og merkevarer. I tillegg har Kina store økonomiske interesser i andre land. Den kinesiske staten ga i 2015 om lag 500 milliarder kroner i bistand, lån og investeringer til land i Afrika, blant annet til satsing på miljø og bærekraftige prosjekter, og til veier, strømnett, vann, kloakk og annen infrastruktur. Avtalene sier at kinesiske selskaper skal gjennomføre disse prosjektene, sånn at Kina også får store pengesummer tilbake. Blant annet får Kina tilgang til en del naturressurser i Afrika.

Dette reiser spørsmål: Hjelper Kina afrikanske land ut av fattigdom, eller tapper landet dem for store verdier og kontroll over sine egne naturressurser? Det som er sikkert, er at Kina har økende innflytelse på andre land og kontinenter.

Kolonitiden har fremdeles økonomisk påvirkning på mange afrikanske stater. Fordi kolonimaktene hindret dem i å bli industrialiserte, er de fleste afrikanske land fremdeles avhengige av å eksportere råvarer til Europa, i stedet for å produsere varene selv. Det er ikke bra for økonomien deres at de må importere så mange industriprodukter fra rikere land.

Mange afrikanske land har vært preget av uro og krig mellom ulike folkegrupper. Det blir ekstra vanskelig å bygge gode samfunn dersom makthaverne er korrupte diktatorer. Pengene som skulle ha utviklet landet positivt, havner i stedet i lommene deres. Alt dette er med på å gjøre det svært vanskelig for mange afrikanske land å komme seg ut av fattigdommen. Det er et evig skille mellom rike, industrialiserte land i nord og fattige land i sør.

Den økonomiske globaliseringen har skapt vinnere og tapere. Gapet mellom de rikeste og de fattigste er mer enn doblet de siste 60 årene. Det finnes ingen enkle forklaringer på hvorfor ressursene i verden er så urettferdig fordelt, men mange har pekt på det såkalte nord-sør-skiljet.

«Nord» representerer de rike landene, som gjerne ligger på den nordlige halvkula av jorden. «Sør» representerer de fattige utviklingslandene. Australia og New Zealand er unntak fra regelen: Begge disse landene ligger langt sør på kloden, men økonomien og styresettet deres får dem til å ligne på rike land i Europa eller Nord-Amerika.

I utviklingsland er størstedelen av innbyggerne fattige. De har liten tilgang til skole, helsetjenester og muligheter til å skape seg et bedre liv. Mange utviklingsland er rike på råvarer, men i stedet for å lage produkter av dem selv sender de råvarene til fabrikker i industriland.

Den gode nyheten er at prosentandelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom, ble halvert mellom 1990 og 2020. Dessverre kom koronapandemien og gjorde nye millioner ekstremt fattige. FN arbeider systematisk med å minske gapet mellom fattige og rike, blant annet ved å gi fattige land økonomisk hjelp til utdanning, likestilling og klimatiltak.

Imperialisme er altså fremdeles en realitet i vår tid, selv om den opptrer på andre måter enn før. Verden er tettere knyttet sammen økonomisk, kulturelt og teknologisk, noe som gjør at påvirkning fra mektige aktører, både land og selskaper, kan være sterk.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

IMPERIALISME FØR OG NÅ

IMPERIALISME FØR OG NÅ

Urfolk

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Urfolket i Nord-Amerika

2. Urfolkene i Australia

3. Urfolkene på New Zealand

4. Urfolkene i dag

5. Konklusjon

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Livet som kolonist var ofte både farlig og hardt, men kunne også være svært innbringende. For de mektige landene i Europa ble kolonisering sett på som noe positivt. For urfolkene som hadde bodd i disse områdene i lange tider, var kolonisering derimot en tragedie. Europeerne behandlet urfolkene grusomt, tok landområdene deres, og mange urfolk ble fordrevet eller drept. I tillegg brakte kolonistene med seg smittsomme sykdommer som urfolkene ikke hadde noe immunforsvar mot, noe som førte til at mange ble syke og døde.

Både Nord- og Sør-Amerika hadde vært bosatt i over 12 000 år før Columbus "oppdaget" kontinentet i 1492. Columbus kalte urfolkene indianere fordi han feilaktig trodde han hadde funnet sjøveien til India. Disse menneskene levde sammen i stammer, og i Nord-Amerika alene ble det snakket over 500 ulike språk. Blant de første europeerne som slo seg ned i Nord-Amerika, var det mange engelskmenn. De kunne ofte ta seg til rette på måter som fikk urfolkene til å føle seg truet. Det oppstod konflikter og blodige slag, og siden europeerne hadde moderne våpen, var det en kamp urfolkene var dømt til å tape.

I perioden 1830-1850 opprettet kolonistene i Nord-Amerika reservater i områder vest for elven Mississippi. Dit tvangsflyttet de urfolk fra stammer som cherokee, muskogee, seminole, chickasaw og choctaw, langt vekk fra hjemlandene sine. 16 500 mennesker ble tvangsflyttet til disse reservatene, og mellom 2000 og 6000 døde på veien. Denne marsjen ble kalt "Tårevegen" (Trail of Tears på engelsk). Mange tusen av de amerikanske urfolkene døde av sykdommer, feilernæring, fattigdom, blodige krigshandlinger eller tvangsarbeid i arbeidsleirer som kolonistene opprettet. Kolonistene kunne til og med få belønninger for å drepe urfolk.

Australia og New Zealand ligger langt sør og øst fra Europa. Spanjolen Luiz Vaz de Torres og nederlenderen Abel Tasman nådde dit på 1600-tallet, før den britiske sjøfareren James Cook i 1770 seilte rundt og kartla kysten av disse øyene. Cook gikk i land i den sørøstlige delen av Australia og kalte området New South Wales. Fordi han var der først, krevde han at Australia skulle tilhøre Storbritannia. Men i Australia bodde folk allerede. Minst 40 000 år tidligere hadde et urfolk, aboriginene, vandret inn fra Indonesia. Nå kom britene og drev dem vekk fra landområdene deres. Mange ble enten gjort til slaver eller skutt, eller så døde de av sykdommer britene hadde med seg fra Europa. På øya Tasmania ble nesten alle aboriginere drept av europeiske kolonister i konflikten som ble kalt The Black War.

Tidlig på 1900-tallet startet en annen form for undertrykkelse. Europeerne skilte urfolksbarn fra foreldrene sine og plasserte dem hos hvite fosterfamilier eller på barnehjem. De ble fratatt familien sin, kulturen sin og identiteten sin. Denne perioden blir ofte omtalt som "den stjålne generasjonen". De australske myndighetene har i nyere tid kalt denne perioden for "et skammelig kapittel" i historien til landet.

Urfolket på New Zealand, maoriene, hadde bodd i øyriket i 1500 år da James Cook kom seilende i 1770. På 1830-tallet begynte nybyggere å slå seg ned i New Zealand uten at maoriene eller den britiske kongen hadde gitt dem lov til det. Dette førte til konflikter mellom nybyggere og urfolk. Minst 30 000, kanskje 40 000 maorier, ble drept i perioden 1801-1840. Mange døde også av sykdommer. Nybyggerne drev maoriene vekk fra landområdene deres for å bruke dem til sauehold. New Zealand ble offisielt en britisk koloni i 1840.

Både USA og Australia har i nyere tid gitt en offentlig unnskyldning til urfolkene for alle de lidelser som europeiske kolonister skapte. Likevel opplever urfolk rundt om i verden fortsatt rasisme og har generelt dårligere levekår enn andre. Mange urfolk sliter med fattigdom, lite utdanning og alkoholmisbruk. Maoriene har en del av de samme utfordringene, men rettighetene deres er bedre enn det urfolkene i USA og Australia opplever. En milepæl ble nådd i 2020 da Nanaia Mahuta ble utnevnt til utenriksminister i New Zealand. Hun var den første kvinnelige maorien i nasjonalforsamlingen.

Den største diskusjonen i New Zealand i dag handler om hvem som skal ha tilgang til naturressursene. For urfolk over hele kloden, inkludert de norske samene, er dette et veldig viktig spørsmål: Hvem skal ha kontroll over områdene som urfolket brukte til fiske, jakt og jordbruk lenge før andre kom dit?

Mangelen på respekt for urfolkene i verden er ofte en negativ effekt av globaliseringen og koloniseringen. Sår etter "oppdagelsene" til europeerne for flere hundre år siden gir fortsatt mye smerte hos de som var der først. Det er viktig å anerkjenne disse historiske urettene og arbeide for en mer rettferdig behandling av urfolk i dag.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

URFOLK

URFOLK

Kvinnerettigheter

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Likestilling mellom menn og kvinner

2. Eksempel på yrke og behov

3. Utdanning og samfunn

4. Utfordringer kvinner i fattige land møter

5. Sønners verdsetting av døtre

6. Rettighetene til kvinner

7. Motstanden mot kvinners kamp

8. Kvinnekamp på 1970-talet

9. Moderne utfordringer

10. Solidaritet og historie

Diskuter

Diskuter

Diskuter

For å oppnå større rettferdighet mellom fattige og rike land, er det viktig at likestillingen mellom menn og kvinner i de fattige landene blir bedre. Kvinner i utviklingsland må få muligheten til å utdanne seg, fordi jo mer kunnskap et samfunn har tilgang til, dess bedre rustet er det til å utvikle seg.

For eksempel, for å kurere sykdommer trenger man leger. For å bygge veier, kloakkanlegg og straumnett trenger man ingeniører. For å tegne og bygge hus trenger man arkitekter og bygningsingeniører. For å kjempe mot klimaendringer trenger vi mennesker som kan finne alternative energikilder og utnytte fornybare ressurser på en mer klimavennlig måte. Og for å utdanne alle disse menneskene, trenger vi lærere. I alle disse yrkene er det viktig at både kvinner og menn er representerte.

Mennesker som utdanner seg, lærer seg også å tenke kritisk. Det er viktig å stille spørsmål ved det politiske ledere sier og gjør, og utdanning bidrar til å fremme ytringsfrihet og demokrati.

Kvinner i fattige land har ofte ikke de samme mulighetene som menn, og heller ikke de samme rettighetene. Mange kvinner opplever kjønnslemlesting, tvangsekteskap, æresdrap og andre umenneskelige skikker. Hvert år blir fire millioner jenter utsatt for kjønnslemlesting, 33 000 jenter blir gift bort mot sin vilje hver eneste dag, og minst 5000 jenter blir årlig drept av familiemedlemmer i såkalte æresdrap.

I mange samfunn blir sønner verdsatt høyere enn døtre. Dette fører til at jenter ofte blir forsømt, utsatt for vold og til og med drept. Selv i land der slike alvorlige overgrep ikke er vanlige, er det viktig å kjempe for likestilling. Kvinner skal ha rett til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, og de fortjener støtte fra oss når de ikke har disse rettighetene.

Rettighetene til kvinner har ikke kommet av seg selv. De har blitt kjempet frem av mange modige kvinner. På 1800-tallet begynte kvinner i mange land å kjempe for rettighetene sine. I England og USA ble de kjent som suffragetter. I Norge startet den organiserte kampen for alvor da Norsk Kvindesaksforening ble stiftet i 1884, med forfatteren Camilla Collett som æresmedlem.

Norsk Kvindesaksforening jobbet for å bedre kvinnenes vilkår innen utdanning, arbeidsliv, ekteskap og politikk. Stemmerett for kvinner var ikke like viktig i starten, så det ble dannet en ny forening året etter, Kvinners stemmerettforening.

Motstanden mot kvinners kamp var stor. Da forslaget om at kvinner skulle få stemmerett ble behandlet politisk første gang i 1890, sa biskopen i Kristiansand: "Hun kan ikke gjøre mannegjerningen og vil ikke gjøre kvinnegjerningen, hva blir hun da? Hun blir et vanskapt misfoster, hun blir et inkjekjønn."

I 1889 hadde 368 kvinnelige fyrstikkarbeidere i Oslo streiket for likelønn, og de vant streiken. I 1913 fikk kvinner i Norge allmenn stemmerett, og vi var ett av de første landene i verden som innførte dette. Etter å ha fått stemmerett, kunne også kvinner bli omtalt som norske borgere i Grunnloven.

På 1970-tallet kom raudstrømpene. De kjempet ikke bare for like rettigheter som menn, men for "kvinnfrigjøring". De demonstrerte for retten til å bestemme over sitt eget liv, inkludert spørsmål om og når man ville ha barn, muligheten for å kombinere familie og arbeid, og muligheten for å ha like viktige stillinger som menn. Kvinnerørsla på 1970-tallet kjempet også for retten til selvbestemt abort og større åpenhet rundt seksualitet og prevensjonsundervisning. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt i Norge, etter en lang og hard kamp.

Selv om likestillingen har kommet langt i Norge, er det fortsatt utfordringer som må løses. Lik lønn for likt arbeid, uansett kjønn, er en slik utfordring. Et annet viktig mål er å få flere kvinner inn i lederstillinger.

Det er viktig å se at kvinnekamp ikke bare handler om seg selv og egne muligheter, men også om å anerkjenne den jobben som er gjort av kvinner gjennom historien. Vi må vise solidaritet med de som ikke har de samme rettighetene og mulighetene som vi har.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

LIKESTILLING

LIKESTILLING