Maktbalansen i verda
Etter andre verdenskrig endret maktbalansen i verden seg mye. USA og Sovjetunionen ble de to sterkeste landene, noe som startet en lang periode med spenning mellom dem, kjent som den kalde krigen. På denne tiden kjempet mange land for å bli frie fra europeisk styring, noe vi kaller avkolonisering. Koreakrigen og Vietnamkrigen var viktige konflikter der USA og Sovjetunionen støttet ulike sider. Cubakrisen i 1962 var en spesielt farlig tid fordi verden nesten endte opp i en atomkrig. Den kalde krigen tok slutt da Sovjetunionen brøt sammen i 1991, og USA ble stående igjen som den sterkeste supermakten. Men nå i senere år har Kina blitt en stor og mektig nasjon som utfordrer USAs posisjon i verden. I tillegg har konflikter, særlig i Midtøsten, vist hvor komplisert og vanskelig internasjonal politikk kan være.
Etter andre verdenskrig
1. En fredelig og rettferdig verden
2. Slutten på andre verdenskrig (1945)
3. Samarbeid i Vest-Europa
4. Nye konflikter etter krigen
5. Avslutning på den kalde krigen
6. Nye konflikter i nyere tid
7. Endret maktbalanse
8. Betydningen av internasjonalt samarbeid
Se for deg en verden der alle land er like rike på naturressurser, har like sterk økonomi og har like mye makt og innflytelse. En rettferdig og fredelig verden der ingen land prøver å skade hverandre. Hadde det ikke vært fantastisk?
I 1945 tok den andre verdenskrigen endelig slutt. Millioner av mennesker var døde, Europa var ødelagt, og folk ønsket seg bare én ting: fred. FN ble dannet for å gi alle verdens land et sted å diskutere og løse uenigheter. Slik kunne de samarbeide bedre og unngå nye kriger.
I Vest-Europa ble de store industrilandene Tyskland og Frankrike enige om å samarbeide i en kull- og stålfksjonen. Dette gjorde det lettere å oppdage om noen land hemmelig hadde begynt å ruste opp igjen. NATO, en forsvarsallianse, fikk ansvaret for å sikre freden.
Selv om folk verden over var trett av krig, oppstod det nye konflikter. En rekke frigjøringskriger mot de europeiske kolonimaktene brøt ut i flere land, særlig i Afrika og Asia. I Europa levde folk fortsatt i frykt. Den store konflikten mellom Sovjetunionen og USA kastet verden ut i en «kald krig» mellom øst og vest. Frykten for at disse to supermaktene skulle provosere hverandre til å starte en atomkrig, var ikke over før Berlinmuren falt i 1989, USA og Sovjetunionen undertegnet en fredsavtale i 1990, og Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Etter nesten 45 år med spenninger mellom øst og vest, falt endelig jernteppe.
Men siden den tid har nye konflikter stadig blusset opp rundt om i verden. I nyere tid har Russland vist aggresjon mot nabolandene sine, spesielt Ukraina. Mange har også vært bekymret over hvordan Kina de siste tiårene har utviklet seg til å bli en supermakt - ikke bare militært, men også teknologisk og økonomisk.
Denne endringen i maktbalansen mellom øst og vest har gjort situasjonen mer komplisert. Dette påvirker både hverdagen vår og sikkerheten i verden. Internasjonalt samarbeid har blitt enda viktigere. Organisasjoner som FN, EU og NATO må stadig arbeide for å løse nye trusler og konflikter.
Det er bedre at nasjonene i verden står sammen, enn at de truer hverandre. En rettferdig verden der alle land og folk respekterer hverandre og lever i fred, bør fortsatt være målet vårt.
Avkolonisering
1. Europeisk kolonisering fra 1400-tallet
2. Selvstendighet for kolonier
3. Urettferdighet og umoral
4. FN sin rolle i avkoloniseringa
5. USAs holdning til avkolonisering
6. Frigjøringskriger
7. FN og selvstendighet
8. Konsekvenser av selvstendighet
9. Konflikter etter frigjøringen
10. Vestlig innvirkning i tidligere kolonier
Fra 1400-tallet og fremover begynte mange europeiske land å erobre kolonier langt borte fra hjemlandet. Storbritannia ble det største imperiet, men også Frankrike, Portugal, Spania, Nederland, Tyskland og Belgia tok over store områder. Disse europeiske landene gjorde gradvis det meste av Amerika, Afrika, Asia og Australia til sin eiendom.
De fleste koloniene i Sør- og Mellom-Amerika fikk selvstendighet fra kolonimaktene på 1800-tallet. Etter den andre verdenskrigen begynte avkoloniseringen i Afrika og Asia. Mange kolonimakter slet med å holde kontrollen over koloniene. Soldater fra koloniene hadde kjempet for kolonimaktene under krigen, og mange krevde selvstendighet. Det var også dyrt og krevende å opprettholde kolonier, og mange europeiske land hadde lite penger igjen etter krigene.
Mange mener det var urettferdig og umoralsk at europeiske land eide og styrte andre land. De innfødte fikk ofte ikke ha noe de skulle ha sagt og ble behandlet som mindre verdt enn europeerne. Europeerne mente ofte at de hadde rett til å styre over andre for å sivilisere dem og bringe fremgang, men i virkeligheten handlet det ofte om å skaffe seg makt og rikdom på bekostning av de innfødte.
FN spilte en viktig rolle i avkoloniseringen. Et grunnprinsipp for FN er at alle land i verden er suverene. For å hindre nye kriger og konflikter måtte FN støtte koloniene i å oppnå selvstendighet. FN-erklæringen om menneskerettigheter fra 1948 slo fast at alle mennesker har like rettigheter, noe som ga de innfødte mer mot til å kjempe for friheten sin.
USA mente allerede etter den første verdenskrigen at koloniene burde få frihet, og etter den andre verdenskrigen la de ekstra press bak dette kravet. Det handlet ikke bare om hensyn til innbyggerne i koloniene, men også om økonomiske interesser. USA hadde få viktige kolonier selv, utenom Filippinene, som de ga slipp på i 1946.
Kravene om selvstendighet ble ofte dårlig mottatt av kolonimaktene, og flere blodige og langvarige frigjøringskriger brøt ut. Frankrike kriget mot frigjøringsbevegelser i Vietnam fra 1945 til 1954, og i Algerie fra 1954 til 1962. Nederland ga slipp på Indonesia i 1949 etter fire år med kamper, mens Portugal dro hjem fra både Angola og Mosambik i 1975 etter mer enn ti år med militære konflikter. Storbritannia var et unntak og ga slipp på koloniene sine uten motstand. Etter den andre verdenskrigen økte presset om selvstendighet i koloniene, og India, Pakistan og Burma (dagens Myanmar) ble FN-medlemmer få år senere. For mange andre gikk avkoloniseringen sakte. Generalforsamlingen i FN vedtok i 1960 en erklæring om selvstendighet for koloniland, noe som gjorde veien til frihet kortere for mange. Hele 80 land ble raskt selvstendige og medlemmer av FN.
Det var rett at koloniene krevde og oppnådde selvstendighet fordi alle mennesker og nasjoner har rett til å styre seg selv. Selvstendighet ga folkene i koloniene mulighet til å bestemme over eget liv og egen framtid, selv om det var vanskelig fordi kolonimaktene ofte hadde delt opp landene på en kunstig måte uten å ta hensyn til de ulike folkegruppene som bodde der. Dette skapte konflikter og maktkamper etter frigjøringen.
Kort tid etter frigjøringen oppstod det uro og krig i mange tidligere kolonier. Under Berlin-konferansen i 1884-1885 hadde Afrika blitt delt opp av de europeiske stormaktene med mange rette grenser, noe som ofte splittet opp stammer og folkegrupper eller samlet fiender innenfor de samme grensene. Dette førte til maktkamper og konflikter. Den vestlige innflytelsen er fortsatt synlig i mange tidligere kolonier, og mange snakker fortsatt språket til kolonimakten. I India er engelsk et offisielt språk ved siden av hindi, og i Mali snakker folk fransk i tillegg til flere nasjonale språk. Språket til kolonimakten har blitt værende som et viktig språk i mange land fordi det ble brukt i skoler, administrasjon og handel, og var nødvendig for utdanning og jobb.
Den kalde krigen
1. Forholdet mellom USA og Sovjetunionen
2. Ideologiske motsetninger
3. Delingen av Tyskland etter andre verdenskrig
4. Truman-doktrinen
5. Marshallhjelpen
6. Håndlangersoldat
7. Atomopprustning og terrorbalansen
8. Romkappløpet
9. Propagandakrig
10. Avslutning
Samtidig som mange land strevde med å bli selvstendige etter mange år som kolonier, ble forholdet mellom USA og Sovjetunionen svært anstrengt. De to supermaktene hadde klart å samarbeide mot Nazi-Tyskland under den andre verdenskrig, men så snart den felles fienden var borte, ble den dype, ideologiske konflikten mellom dem veldig tydelig. Amerikanerne trodde på kapitalismen, mens sovjetrusserne sverget til kommunismen.
På grunn av denne ideologiske motsetningen fikk vi ikke bare et delt Europa, men også en splittet verden. Noen land ønsket et system liknende det i USA, mens andre foretrakk en samfunnsmodell som lignet Sovjetunionens. Den kalde krigen varte fra 1945 til 1991, da Mikhail Gorbatsjov undertegnet en stor nedrustningsavtale med de vestlige landene.
Kapitalisme bygger på idealene til liberalismen: ingen skal sette grenser for at den enkelte kan bli rik. Markedet avgjør hvilke varer som skal tilbys og til hvilken pris. Statens rolle er å verne innbyggernes liv, frihet og eiendom. Kommunisme, derimot, bygger på teoriene til Karl Marx om et klasseløst samfunn der ingen er rike eller fattige. Her eier staten alt, men godene blir delt likt mellom innbyggerne.
For å forstå bakgrunnen for den kalde krigen, må vi se litt tilbake i historien. Tre måneder før slutten av den andre verdenskrig i Europa møttes statslederne fra Sovjetunionen (Josef Stalin), USA (Franklin D. Roosevelt) og Storbritannia (Winston Churchill) i det tidligere palasset til den russiske tsarfamilien nær byen Jalta på Krim-halvøya. Der diskuterte de i en uke hvordan Tyskland skulle deles opp etter krigen. Noen måneder senere møttes de igjen i Potsdam i Tyskland, der de ble enige om hvor mye krigserstatning Tyskland måtte betale, og hva straff krigsforbryterne skulle få.
De mektige statslederne ble enige om å dele Tyskland i fire okkupasjonssoner, der Storbritannia, Frankrike, USA og Sovjetunionen skulle kontrollere hver sin del. De var enige om at de fire delene skulle styres likt, men ganske raskt oppstod det uenighet om hva styreform som var best. Sovjetunionen ønsket å få slutt på flukten til Vest-Berlin og bygde derfor en mur som fysisk delte byen i to i 1961. Vest-Tyskland ble et demokratisk og selvstendig land, mens Sovjetunionen tok streng, kommunistisk kontroll over den østlige delen og opprettet DDR, også kjent som Øst-Tyskland. Denne todelingen varte helt til Berlinmuren falt i 1989.
Den ideologiske motsetningen mellom de to supermaktene ble ekstra tydelig da den amerikanske presidenten Harry Truman i 1947 presenterte Truman-doktrinen. Her lovet han at USA ville støtte alle land som ble truet av kommunismen. Bakgrunnen for dette var frykten for en dominoeffekt, der USA tenkte at dersom én stat ble kommunistisk, kunne andre stater rundt lett følge etter. Dette førte til at verden gikk inn i en ny konflikt: den kalde krigen.
Forholdet mellom USA og Sovjetunionen ble enda kjøligere da USA samme året startet Marshall-hjelpen. Denne gikk ut på at alle land i Europa skulle få økonomisk støtte fra USA for å hjelpe dem med å få fart på vareproduksjonen og fri handel. Sovjetunionen ønsket ikke å ta imot denne hjelpen, og nektet også de andre østeuropeiske landene å takke ja.
Tonen mellom USA og Sovjetunionen var aggressiv under mesteparten av den kalde krigen. Likevel skjøt amerikanske og sovjetiske soldater aldri på hverandre i disse 44 årene. I stedet støttet USA antikommunistiske bevegelser, mens Sovjetunionen ga støtte til kommunistiske bevegelser i ulike deler av verden. Dette skjedde i land som Vietnam, Korea og Angola, og denne formen for krigføring blir kalt håndlangarkrig. USA og Sovjetunionen kriget aldri direkte med hverandre, men støttet hver sin side i kriger i andre verdensdeler. Slik sett kan vi si at den kalde krigen var en global krig.
Under den kalde krigen fulgte både USA og Sovjetunionen "MAD-prinsippet", som står for "Mutual Assured Destruction" eller garantert gjensidig ødeleggelse. Begge land hadde systemer som kunne oppdage et fiendtlig angrep før atomrakettene nådde målet sitt, slik at de kunne avfyre sine egne atomvåpen i retur. Ingen av supermaktene ønsket å være først med å fyre av sine atomvåpen, fordi de visste at det ville føre til egen utslettelse. Denne tankegangen ble kjent som terrorbalansen under den kalde krigen. Dette våpenkapløpet kostet enorme summer, og begge land spionerte mye på hverandre for å overgå hverandre i våpenutvikling.
USA og Sovjetunionen kjempet ikke bare om å ha flest og best atomvåpen, men også om kontrollen over verdensrommet. Denne konkurransen begynte for alvor da Sovjetunionen skjøt opp satellittene Sputnik 1 og Sputnik 2 høsten 1957. USA svarte med satellitten Explorer-1 i januar 1958. I 1961 sendte russerne det første mennesket ut i rommet, Jurij Gagarin, før amerikaneren John Glenn ble sendt i bane rundt jorda året etter. Målet var likevel å få første mann på månen, og det lyktes amerikanerne med i 1969 da Neil Armstrong og Buzz Aldrin tok de første stegene på månen.
Sovjetunionen bygde en romstasjon, Saljut 1, i 1971, men USA overgikk dem med Skylab to år senere. I 1998 bestemte USA og Russland seg for å samarbeide i stedet for å konkurrere, og startet byggingen av ISS, den internasjonale romstasjonen, der også Japan, Canada og Europa deltar.
Under den kalde krigen brukte både USA og Sovjetunionen propaganda for å påvirke sine egne innbyggere. I USA ble barn lært opp til å frykte atomangrep gjennom filmer som lærte dem å dukke og dekke seg til, mens i østblokka ble USA fremstilt som den store, stygge fienden. Slik holdt begge supermaktene fast ved makten sin ved å spre frykt og mistenksomhet overfor motparten. Den kalde krigen var en tid preget av frykt, konkurranse og konflikt, men til slutt førte samarbeid til nedrusting og en mer stabil verden, selv om ideologiske forskjeller fortsatt eksisterer.
Koreakrigen
1. Delinga av Korea etter andre verdenskrigen
2. Etablering av nasjonale ledere
3. Utbruddet av Koreakrigen
4. Involvering av internasjonale styrker
5. Konsekvenser av krigen
6. Delingen av Korea etter krigen
7. Situasjonen i dag
8. Utsikter for sameining
Frem til slutten av andre verdenskrig var Korea et samlet land, styrt av Japan fra 1910 til 1945. Etter Japans nederlag i krigen mistet de kontrollen over Korea. Sovjetunionen og USA delte landet mellom seg og utstasjonerte soldater i hver sin del, og etablerte en kunstig grense ved 38. breddegrad, som delte landet i nord og sør.
Noen år senere fikk både Nord-Korea og Sør-Korea sine egne nasjonale ledere. Til tross for at Sovjetunionen og USA trakk tilbake troppene sine, fortsatte de å støtte hver sin side. FN forsøkte å samle de to delene til ett land, men det viste seg umulig, siden lederne hadde helt ulike meninger om hvordan landet skulle styres. Kim Il-Sung i Nord-Korea ønsket et kommunistisk samfunn, mens Syngman Rhee i Sør-Korea ønsket et vestlig inspirert samfunn.
Med støtte fra Sovjetunionen gikk Nord-Korea til angrep på Sør-Korea i juni 1950. I starten var de nordkoreanske styrkene overlegne og tok raskt kontroll over store deler av Sør-Korea. FNs Sikkerhetsråd gav USA i oppdrag å hjelpe Sør-Korea med å verne selvstendigheten. Amerikanske soldater utgjorde hoveddelen av FN-styrkene som ble sendt for å hjelpe, med USA som ledende kraft.
FN-styrkene klarte raskt å presse de nordkoreanske soldatene tilbake, men USA nøydde seg ikke med dette. De ønsket også å fjerne Kim Il-Sung fra makten av frykt for at kommunismen skulle spre seg videre i Asia. USA fikk mye kritikk for å ha gått utover det FNs Sikkerhetsråd hadde tillatt. Kina svarte med å sende mange soldater til Nord-Korea for å kjempe mot amerikanerne, og kinesiske styrker klarte å presse dem tilbake. Alle forsøk på å forhandle fram en fredsavtale mislyktes, men i 1953 undertegnet partene en våpenhvileavtale.
At USA, Sovjetunionen og Kina blandet seg inn i krigen mellom Nord-Korea og Sør-Korea førte til store konsekvenser for folket i begge land. Mellom tre og fire millioner liv gikk tapt, og det var enorme lidelser på begge sider. Kostnadene for de involverte supermaktene var også svært høye.
Korea er fremdeles delt i to: det kommunistiske, autoritære Nord-Korea og det demokratiske Sør-Korea. Levestandarden i sør er mye høyere enn i nord. Sørkoreanerne lever i et demokrati, mens Nord-Korea er et strengt diktatur som ikke respekterer menneskerettigheter. Nord-Korea blir ofte kalt det mest lukkede landet i verden. Konflikten mellom de to landene har aldri blitt formelt avsluttet, selv om krigføringen tok slutt i 1953. Nord-Korea vokter fortsatt grensen mot Sør-Korea strengt, og de få turistene som får slippe inn, risikerer mye om de ikke følger reglene.
I dag er Nord-Korea kjent for å være svært lukket og kontrollert. Landet bruker store ressurser på militæret og utvikling av atomvåpen, mens innbyggerne har svært lite frihet. Staten kontrollerer all informasjon, og levestandarden er lav med utbredt fattigdom og sult. Sør-Korea, derimot, har utviklet seg til et moderne og rikt land kjent for teknologi, kultur og demokrati. Store selskaper som Samsung og LG kommer fra Sør-Korea, og K-pop og film fra landet er populære over hele verden. Sørkoreanerne nyter godt av høy levestandard, god utdanning og helsevesen.
Å samle Nord-Korea og Sør-Korea vil være svært vanskelig på grunn av de store forskjellene i politikk, økonomi og samfunn. For at en sammenslåing skal kunne skje, må flere forhold ligge til rette. Det må være politisk vilje hos lederne i begge land, internasjonal støtte fra land som USA, Kina og Russland, og stor økonomisk hjelp til Nord-Korea for å bygge opp landet. Tillitsbygging mellom de to sidene er også nødvendig. Mange tror likevel at en sammenslåing er nærmest umulig på grunn av de dype forskjellene og mistroen mellom nord og sør.
Vietnamkrigen
1. Etter den andre verdenskrigen
2. Delte Vietnam etter 1954
3. Borgerkrig i Vietnam
4. USAs involvering
5. Amerikansk militær opptrapping
6. Situasjonen til sivilbefolkningen
7. Konsekvenser for de involverte
8. Agent Orange
9. Motstand mot Vietnamkrigen
10. Etterkrigstida
11. Den amerikanske krigen i Vietnam
Da den andre verdenskrigen var over, ønsket Vietnam å kaste av seg det franske kolonistyret. Opprørsgrupper i nord fikk støtte fra Sovjetunionen og Kina, både økonomisk og militært. Frankrike nektet å gi opp Fransk Indokina, som også inkluderte Kambodsja og Laos, og dette førte til krig mellom opprørsgruppene og de franske styrkene.
I 1954 led de franske styrkene nederlag ved Dien Bien Phu, og Vietnam ble delt i to. Franskmennene trakk seg ut. Etter dette ble frigjøringskrigen erstattet av en borgerkrig mellom nord og sør i Vietnam. Nord-Vietnam ønsket et kommunistisk styre, mens Sør-Vietnam ønsket kapitalisme og nærmere bånd til Vesten.
USA støttet fra starten av Sør-Vietnam i kampen mot kommunismen i nord. Men siden Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, ble Vietnam en del av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Fra 1964 sendte USA store mengder soldater til Vietnam med moderne våpen. Krigen ble mye mer utmattende, langvarig og upopulær enn forventet, og hele verden ble sjokkert over hvor brutal den var.
Sivilbefolkningen i Vietnam var aldri trygg, verken fra napalmbomber eller amerikanske soldater som jaktet på Viet Cong-soldater. Viet Cong-soldatene hadde ikke uniformer, og var dermed vanskelige å skille fra vanlige sivile. De kjente jungelen bedre enn amerikanerne og kunne bruke hemmelige, underjordiske tunneler, noe som gjorde det vanskelig å finne dem.
Krigen var grusom for alle involverte. Sivilbefolkningen ble utsatt for massakrering og tortur av amerikanske soldater. De amerikanske soldatene ble også hardt skadd, både fysisk og psykisk, og mange døyvde smertene med narkotika og alkohol.
For å gjøre jungelen mer oversiktlig for soldatene, brukte USA det giftige plantevernmiddelet Agent Orange for å fjerne vegetasjonen. Øyenvitner fortalte senere at landskapet så ut som om en sint kjempe hadde herjet der, og det var redusert til grå graut. Agent Orange var også giftig for mennesker, og både vietnamesere og amerikanere fikk alvorlige helseskader.
Vietnamkrigen møtte massiv motstand i både USA og Europa. Mange mente at USA ikke burde blande seg inn i andre lands interne konflikter. Opp mot fem millioner mennesker skal ha mistet livet. De amerikanske soldatene som overlevde og kom hjem, opplevde det som ekstra belastende at mange amerikanere var kritiske til krigføringen.
Da krigen tok slutt i 1975, ble Vietnam samlet under kommunistisk styre. Landet ble styrt med jernhånd, og mange valgte å flykte til sjøs. Rundt ti tusen av disse båtflyktningene ble reddet av norske skip og havnet i Norge.
Vietnamkrigen blir ofte kalt den amerikanske krigen i Vietnam fordi USA hadde en så stor rolle i konflikten. De sendte tusenvis av soldater og brukte enorme ressurser på å støtte Sør-Vietnam mot kommunistene i nord. For mange vietnamesere er dette krigen de husker best, på grunn av den massive tilstedeværelsen av amerikanske styrker og de forferdelige konsekvensene for sivilbefolkningen.
Cuba
1. Bakgrunnen for Cubakrisen
2. Oppdagelsen av rakettbasene
3. Kennedys krav og sovjetisk avvisning
4. Blokaden og den kritiske situasjonen
5. Løsningen på krisen
6. Ettervirkninger av krisen
Under den kalde krigen var det bare én gang USA og Sovjetunionen kom farlig nær en direkte konfrontasjon. Dette skjedde under Cubakrisen høsten 1962. Verden holdt pusten i frykt for at de to supermaktene skulle starte en atomkrig, noe som kunne ha ført til enorme ødeleggelser og tap av menneskeliv over hele kloden.
Cubakrisen begynte 17. april 1961 da 1500 eksilkubanere prøvde å styrte Fidel Castro, lederen på Cuba. USA støttet kuppforsøket, men det mislyktes, og mange av eksilkubanerne ble fanget eller drept. Etter dette ble forholdet mellom USA og Sovjetunionen enda mer anstrengt, og en dyp mistro preget relasjonen deres. Sovjetunionen svarte med å sende militært utstyr og rådgivere til Cuba, som var en viktig alliert i den vestlige halvkula. USA godtok dette etter å ha fått forsikringer fra Sovjetunionen om at de ikke ville plassere våpen på øya, men mange var skeptiske til om disse forsikringene var troverdige.
I oktober 1962 avslørte amerikanske luftfoto at Sovjetunionen ikke hadde holdt sitt løfte. Det viste seg at det sovjetiske militæret var i gang med å bygge baser for atomraketter som kunne ødelegge store byer i USA. President John F. Kennedy krevde at alle rakettene måtte fjernes fra Cuba. Nikita Khrusjtsjov, lederen i Sovjetunionen, avviste Kennedys krav, og situasjonen ble raskt mer spent. Kennedy svarte med å sette i verk en blokade for å hindre flere sovjetiske våpenleveranser. Mange sovjetiske lasteskip med våpen om bord ble bedt om å vente, mens andre skip fortsatte mot blokadelinjen, støttet av sovjetiske ubåter. Situasjonen ble ekstra kritisk da et amerikansk overvåkningsfly ble skutt ned over Cuba, noe som førte til frykt for at en fullskala krig var nært forestående.
Likevel holdt blokadelinjen, og gjennom intense forhandlinger og diplomati fant begge supermaktene til slutt en løsning. De ble enige om en avtale som avverget en atomkrig. Sovjetunionen gikk med på å fjerne rakettene fra Cuba, mens USA lovet å ikke invadere Cuba og fjernet sine raketter fra Tyrkia. De sterke våpnene til både USA og Sovjetunionen kunne ha utslettet hverandre mange ganger, og dette gjensidige ødeleggelsespotensialet førte til at begge sider ønsket å unngå direkte konfrontasjon. For å sikre fremtidig kommunikasjon og redusere risikoen for misforståelser opprettet de året etter en direkte telefonlinje mellom Washington, D.C. i USA og Kreml i Moskva. Denne linjen gjorde at presidentene lett kunne kontakte hverandre dersom det skulle oppstå en krise som kunne føre til atomkrig.
Cubakrisen viste hvor farlig den kalde krigen kunne være, men den viste også at fornuften kunne seire og hindre katastrofer, til tross for store motsetninger. Krisen førte til en økt forståelse av hvor viktig dialog og samarbeid er for å unngå katastrofer, og den markerte et vendepunkt i hvordan de to supermaktene håndterte sine konflikter. Hendelsene høsten 1962 minnet verden om hvor skjør freden kunne være, men også hvor sterk viljen til å bevare den var når det virkelig gjaldt.
Slutten på den kalde krigen
1. Mikhail Gorbatsjov sin rolle i avslutningen av den kalde krigen
2. Gorbatsjov sine reformer
3. Innvirkning på Sovjetunionen
4. Internasjonale forhold
5. Konsekvenser av oppløsningen av Sovjetunionen i 1991
I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov utnevnt til statsleder i Sovjetunionen. Han skilte seg raskt ut fra de som hadde styrt før ham. Selv om Gorbatsjov ville holde fram med kommunistregimet, ønskte han å gjøre endringer som kunne gi folket bedre levekår. Han skjønte at dersom han skulle lykkes med reformene sine, kalt glasnost (som betyr åpenhet) og perestrojka (som betyr omstrukturering), måtte USA og Sovjetunionen slutte å ruste opp atomvåpenlagerne sine.
Sovjetunionen hadde rett og slett ikke råd til å holde fram med våpenkappløpet lenger. Folket i alle de sovjetiske statene led. Levestandarden var svært lav, og mange hadde det vanskelig. Den økonomiske situasjonen i landet var kritisk, og det var mangel på mange nødvendige varer. De økonomiske reformene som Gorbatsjov innførte, bedret ikke situasjonen raskt nok, og mange opplevde faktisk at det ble verre.
Det ble ikke lett for Gorbatsjov å endre landet og samtidig holde på kommunistregimet. De økonomiske endringene han innførte, bedret ikke levestandarden til folket, tvert imot. I tillegg fikk den nye åpenheten fram sterke motsetninger mellom ulike folkegrupper. De sovjetiske statene ønsket til og med å få friheten og selvstendigheten tilbake. I flere av de sovjetiske republikene, som de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen, vokste det fram sterke bevegelser som kjempet for selvstendighet.
Høsten 1989 falt jernteppet som i mange tiår hadde skilt Øst-Europa og Vest-Europa fra hverandre. Jernteppet var et bilde på den politiske, militære og ideologiske barrieren som hadde delt Europa siden slutten av andre verdenskrig. Den 9. november gikk mengder av østtyskere til den sterkt hatede Berlinmuren og begynte å rive den ned. Berlinmuren hadde vært et symbol på den kalde krigen og delingen av Europa, og da muren falt, ble det et symbol på en ny tidsalder.
I 1991 ble Sovjetunionen oppløst, og 1. juledag samme året gikk partileder Gorbatsjov av som den siste lederen av Sovjetunionen. Den kalde krigen var endelig slutt. Oppløsningen av Sovjetunionen markerte slutten på en epoke og starten på en ny tid med store politiske, økonomiske og sosiale endringer i de tidligere sovjetrepublikkene.
Fordi Gorbatsjov tok initiativ til et tettere samarbeid med USA, ble forholdet mellom de to supermaktene mye bedre. Flere nedrustningsavtaler ble undertegnet, og Gorbatsjov gikk med på at Øst-Tyskland og Vest-Tyskland skulle slå seg sammen. Dette førte til gjenforeningen av Tyskland i 1990, som var et av de viktigste symbolene på slutten av den kalde krigen.
Slutten på den kalde krigen markerte starten på en ny tid med mer samarbeid og mindre spenning mellom de tidligere fiendtlige supermaktene. Verden ble mer åpen, og mange av landene i Øst-Europa begynte å utvikle demokratiske styresett og markedsøkonomier. Dette var en tid med store utfordringer, men også store muligheter for å bygge en ny og bedre framtid for mange mennesker.
Maktbalansen i dag
1. Den kalde krigen
2. Vladimir Putins maktovertakelse
3. Russland etter Sovjetunionen
4. Russland og vestlige land
5. Økonomiske forhold i Russland
6. NATO etter Sovjetunionen
7. Økonomisk vekst i Asia
8. Kinas økonomiske utvikling
9. Handel mellom USA og Kina
10. Konsekvenser for Norge
11. Verden i dag
Under den kalde krigen var det store ideologiske forskjeller mellom øst og vest. Kommunismen i Sovjetunionen stod mot kapitalismen i USA og Vest-Europa. Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991, var det mye håp om at demokratiske verdier skulle blomstre i det nye Russland. Men den demokratiske utviklingen stoppet opp ganske fort, og forskjellene mellom fattige og rike økte. Oligarkene, som var rike forretningsfolk, fikk mye makt og store økonomiske fordeler.
President Jeltsin, som var president i Russland i flere år, trakk seg fra makten tidligere enn planlagt og overlot makten til Vladimir Putin. Putin har styrt Russland siden 1999, og mange mener at han har blitt en diktator. Konfliktene mellom øst og vest har blusset opp igjen, særlig på grunn av Russlands krigshandlinger mot Ukraina. Dette inkluderer annekteringen av Krim-halvøya i 2014 og invasjonen i februar 2022.
Russland er det største landet i verden, og etter oppløsningen av Sovjetunionen skulle landet bli styrt av markedsøkonomi. Men er Russland egentlig et demokratisk land? President Vladimir Putin har svært stor makt og har styrt nesten sammenhengende siden 1999. I 2020 endret han grunnloven slik at han kan bli gjenvalgt flere ganger.
Internasjonale observatører mener at valgene i Russland ikke har vært frie og rettferdige. Ytringsfriheten er sterkt begrenset, og uavhengige medier er sensurerte eller forbudte. Menneskerettighetene blir stadig brutt. Den positive utviklingen mot et fullverdig demokrati har stoppet helt opp.
Russland har igjen fått et dårlig forhold til USA og andre vestlige land. Under borgerkrigen i Syria støttet Russland og USA ulike parter som kriget mot hverandre. I 2014 annekterte Putin Krim-halvøya til tross for store vestlige protester, og i 2017 ble Russland beskyldt for å påvirke valgresultatet i USA gjennom dataangrep og desinformasjon. Russland har også blitt beskyldt for å true kritiske journalister.
Oppløsningen av Sovjetunionen gjorde ikke levekårene bedre for de fleste russere. På 1990-tallet opplevde Russland flere økonomiske kriser. Dette kan være en grunn til at Putin får støtte fra mange russere i kritikken av vestlig politikk og hans vilje til å gjenreise russisk storhet.
Etter Sovjetunionens fall tok NATO på seg et større ansvar for fred og sikkerhet i Europa. Organisasjonen ble utvidet med flere nye øst-europeiske medlemsland, som tidligere hadde vært under sovjetisk kontroll. Dette inkluderer Polen, Tsjekkia og Ungarn. Samarbeidet mellom NATO og Russland ble viktig for freden og stabiliteten i Europa, men dette samarbeidet ble vanskelig da Russland gikk til krig mot Ukraina.
De siste femti årene har Asia opplevd sterk økonomisk vekst som har endret det økonomiske verdibildet. Vest-Europa og USA er ikke lenger de fremste økonomiene. Asiatiske land som Kina, India og Sør-Korea har blitt viktige leverandører av elektronikk, kjøretøy og andre industriprodukter. Dette henger sammen med billig arbeidskraft og målrettet økonomisk politikk for å hevde seg i den internasjonale handelen. Myndighetene i disse landene har satset på høyere utdanning og teknologiutvikling.
Kina har hatt en sterk vekst siden 1970-årene og er nå en av de største økonomiene i verden. Likevel er det store forskjeller mellom rike og fattige, og mellom byer og landsbygda. Mesteparten av økonomien blir styrt av staten. De viktigste handelspartnerne til Kina er USA, EU og Japan.
USA er den viktigste handelspartneren til Kina. Men forholdet mellom de to landene har vært anstrengt. USA beskylder Kina for å gi økonomisk støtte til kinesiske bedrifter som selger varer til USA og andre vestlige land. Denne subsidieringen gjør at kinesiske varer koster mindre enn amerikanske varer, noe som gjør at amerikanske bedrifter taper kunder.
For Norge kan en handelskrig mellom Kina og Vesten bety at Kina kjøper færre varer fra Norge, noe som kan sette norske arbeidsplasser i fare. Mange i USA ser også på Kina som en ideologisk motstander og frykter at den autoritære samfunnsmodellen i Kina kan spre seg til andre land.
Verden i dag er mer komplisert enn under den kalde krigen da USA og Sovjetunionen stod mot hverandre. Nå er det mye mer handel mellom land, og mange produkter er billigere å kjøpe fra land som Kina og India enn fra USA eller Norge. Penger er makt, og vi blir alle mer avhengige av internasjonal handel.
Kina
1. Mao Zedong sin maktovertaking og tidlege tiltak
2. Det store spranget fremover (1958)
3. Kulturrevolusjonen (1966-1976)
4. Deng Xiaopings reformer (etter 1976)
5. Politisk utvikling og hendelser
6. Xi Jinpings lederskap (fra 2012)
Etter Maos død i 1976 tok Deng Xiaoping over som leiar i Kina. Deng var ein reformator som ønskte å modernisere landet gjennom økonomiske reformer og opning mot vesten. I 1978 lanserte han politikken kalla "Reformer og Opning", som markerte starten på ei stor økonomisk omlegging.
Den økonomiske omlegginga innebar ei gradvis avvikling av kollektiviseringa i jordbruket, og bøndene fekk meir fridom til å selje sine eigne produkt på marknaden. Dette førte til auka produktivitet og betring i levestandarden på landsbygda. Samtidig blei det etablert spesielle økonomiske soner langs kysten, der utanlandske selskap fekk gunstige vilkår for å investere og etablere verksemd. Desse sonene blei nøkkelen til Kinas raske økonomiske vekst.
Dengs reformer la også grunnlaget for utviklinga av ein blandingsøkonomi, der statseigde bedrifter eksisterte side om side med private selskap. Dette førte til stor økonomisk vekst og ei kraftig reduksjon i fattigdom. Kina gjekk frå å vere eit av dei fattigaste landa i verda til å bli den nest største økonomien.
Politisk var utviklinga mindre open. Kommunistpartiet heldt fram med å ha total kontroll over landet, og det var lite rom for politiske reformer eller demokratiske prosessar. Eit dramatisk høgdepunkt på denne spenninga kom i 1989 med protestane på Den himmelske freds plass. Studentar og andre demonstrantar kravde meir demokrati og mindre korrupsjon, men protestane blei brutalt slått ned av militæret, noko som førte til store tap av liv og internasjonal fordømming.
Under Jiang Zemin og Hu Jintao som følgde etter Deng, heldt Kina fram med rask økonomisk vekst. Jiang Zemin introduserte konseptet om "den sosialistiske marknadsøkonomien", som innebar ein sterk statleg styring saman med marknadsreformer. Kina blei også medlem av Verdshandelsorganisasjonen (WTO) i 2001, noko som ytterlegare opna opp for internasjonal handel og investeringar.
I 2012 tok Xi Jinping over som president. Under Xi har Kina sett ei auka sentralisering av makt og ei forsterking av Kommunistpartiet sin kontroll over samfunnet. Økonomisk har Xi fokusert på å styrke Kinas industrielle kapasitet og teknologi, med initiativ som "Made in China 2025", som har som mål å gjere Kina til ein global leiar innan høgteknologi. Samtidig har Xi sett i gang omfattande anti-korrupsjonskampanjar som har ført til at mange høgtståande partimedlemmar har blitt straffa.
Xi har også ført ein meir sjølvhevdande utanrikspolitikk, med prosjekt som "Belt and Road Initiative" som skal styrke Kinas økonomiske og politiske innverknad globalt. Dette har ført til auka spenningar med fleire vestlege land, spesielt USA, der handelskrigar og teknologikonfliktar har prega relasjonen dei siste åra.
Samtidig har Kina sett ei kraftig teknologisk utvikling med satsing på kunstig intelligens, 5G-nettverk og avansert produksjon. Landet har også sett seg ambisiøse miljømål, med lovnader om å nå toppen av CO2-utslepp innan 2030 og å bli karbonnøytralt innan 2060.
Dei siste åra har Kina også møtt store utfordringar, ikkje minst frå Covid-19-pandemien som starta i Wuhan i slutten av 2019. Pandemien førte til omfattande nedstengingar og påverka økonomien sterkt, men Kina har også klart å kontrollere smitten effektivt samanlikna med mange andre land. Pandemien har også forsterka den globale debatten om Kinas rolle i verda og deira innverknad på internasjonal politikk og økonomi.
Samla sett har Kina opplevd ei fenomenal økonomisk utvikling dei siste tiåra, men dei politiske og sosiale utfordringane står framleis sentralt i landets framtidige kurs.
Ukraina
1. Bakgrunn
2. Annekteringen av Krim
3. Konflikten i Øst-Ukraina
4. Menneskelige konsekvenser
5. Internasjonale reaksjoner
6. Viktigheten av konflikten
7. Oppsummering
Konflikten i Ukraina er en alvorlig situasjon som har påvirket mange mennesker siden den startet i 2014. Denne konflikten handler om territorium, politikk og etniske spenninger. Ukraina er et land i Øst-Europa som grenser til Russland. I mange år har Ukraina hatt sterke bånd både til Russland og til vestlige land i Europa. I 2014 oppstod det store demonstrasjoner i hovedstaden Kyiv. Mange ukrainere var misfornøyde med den daværende presidenten, Viktor Janukovitsj, som var vennlig innstilt til Russland. Demonstrasjonene endte med at Janukovitsj rømte landet.
Etter dette tok russiske soldater kontroll over Krim-halvøya, et område i sør som tilhørte Ukraina. Russland annekterte Krim, noe som betyr at de gjorde det til en del av Russland. Dette førte til sterke reaksjoner fra Ukraina og mange andre land i verden, som mente at dette var ulovlig.
Samtidig som Krim ble annektert, startet det kamper i østlige deler av Ukraina. I disse områdene, som Donetsk og Luhansk, bor det mange mennesker som føler seg knyttet til Russland. Noen av dem ønsket å bli en del av Russland, og væpnede grupper tok kontroll over flere byer. Ukrainske myndigheter prøvde å ta tilbake kontrollen, og dette førte til harde kamper.
Konflikten har hatt store konsekvenser for de som bor i Ukraina. Mange har mistet hjemmene sine, og tusenvis har blitt drept eller såret. Enda flere har måttet flykte til andre deler av landet eller til nabolandene. Det er også mange som lever i frykt og usikkerhet på grunn av kampene.
Det internasjonale samfunnet har reagert på konflikten på ulike måter. Mange land, inkludert Norge, har innført sanksjoner mot Russland. Sanksjoner er økonomiske straffetiltak som skal presse et land til å endre atferd. Samtidig har det vært flere forsøk på å få til fredsavtaler, men det har vist seg vanskelig å finne en varig løsning.
Konflikten i Ukraina er viktig fordi den handler om respekt for landegrenser og selvstendighet for stater. Det viser også hvordan internasjonale relasjoner kan bli svært kompliserte når land har ulike interesser. For oss i Norge og Europa viser konflikten hvor viktig det er med internasjonalt samarbeid for å løse problemer på fredelig vis.
Konflikten i Ukraina er en kompleks situasjon med dype historiske røtter og store menneskelige konsekvenser. Det er et eksempel på hvordan politiske og etniske spenninger kan føre til alvorlige konflikter, og hvor viktig det er med internasjonal dialog og samarbeid for å skape fred.
Kashmir
1. Bakgrunn for konflikten
2. Selvstendighet og nye grenser
3. Kashmir-konflikten starter
4. Kinas innblanding
5. Nyere utvikling
6. Atomvåpen og global trussel
7. Andre farlige konflikter
8. Historiske flyktningstrømmer
India var kjent som "Juvelen i krona" i det britiske imperiet. Britene fraktet store rikdommer fra India til Europa, men på 1900-tallet ble det stadig vanskeligere å holde imperiet sammen. Kolonien omfattet daværende India, Pakistan, Myanmar og Bangladesh. Konflikter mellom hinduer og muslimer førte til massakrer og uro.
I 1947 trakk britene seg ut av koloniene sine i Asia, og både India og Pakistan ble selvstendige. De nye landegrensene ble hovedsakelig basert på religiøs tilhørighet. Pakistan ble en muslimsk stat, mens India for det meste bestod av hinduer.
På denne tiden var Kashmir et fyrstedømme. Siden majoriteten av innbyggerne var muslimer, invaderte Pakistan området. Fyrsten, som var hindu, ba om hjelp fra India. Dette utløste en krig som FN prøvde å stanse i 1948 med en fredsavtale. 75 prosent av Kashmir ble da gitt til India, mens resten gikk til Pakistan. Ingen av partene fulgte avtalen: Pakistan holdt fram med militær nærvær, mens India nektet innbyggerne å påvirke områdets framtid.
I 1962 invaderte Kina den nordlige delen av Kashmir. Etter en kort krig tok Kina kontroll over Aksai Chin. Både India, Pakistan og Kina mener de har rett på Kashmir, på grunn av innbyggernes ulike religiøse tilhørigheter: hinduer, muslimer og buddhister. Hovedkonflikten er likevel mellom India og Pakistan, som begge vil ha hele området.
Konflikten blusser opp med jevne mellomrom og fører til kamphandlinger. I 2019 tok India fra Kashmir mye av selvstyret og stengte området i flere måneder. Mange kasmirere ble fengslet uten rettssak, spesielt journalister, menneskerettighetsaktivister og muslimske innbyggere.
Etter at både India og Pakistan fikk atomvåpen på 1990-tallet, har konflikten om Kashmir blitt sett på som den mest farlige i verden. En storkrig mellom de to landene kunne få katastrofale følger, selv med konvensjonelle våpen, fordi begge landene har store befolkninger.
Konflikten i Kashmir blir regnet som den farligste i verden fordi begge landene har atomvåpen. En krig mellom India og Pakistan kunne raskt eskalere og inkludere bruk av atomvåpen, noe som ville få ødeleggende konsekvenser for hele verden. Konflikten har også ført til store menneskelige lidelser, inkludert fengslinger, drap og undertrykking av sivile.
Det finnes flere andre alvorlige konflikter i verden. Krigen i Syria er en av dem, med millioner av mennesker på flukt og hundretusenvis av drepte. Konflikten har trukket inn flere andre land og kan føre til videre opptrapping i regionen.
En annen alvorlig konflikt er spenningene mellom USA og Nord-Korea, siden begge landene har atomvåpen. En krig mellom disse landene kunne også få globale følger.
Før India og Pakistan ble selvstendige, bodde muslimer og hinduer side om side. Under britisk styre økte skillet mellom gruppene, og religiøs identitet ble viktigere for begge. Hinduene og muslimene ønsket begge selvstendighet, og dette førte til uro.
Då India og Pakistan ble selvstendige i 1947, flyktet mange hinduer fra Pakistan og muslimer fra India. I løpet av et år skal opptil 10 millioner mennesker ha vært på flukt, og rundt en million av dem ble drept under flukten.
Midtøsten
1. Historisk bakgrunn
2. Opprettelsen av staten Israel
3. Palestinerne sin historie
4. Storbritannias rolle
5. Konfliktens utvikling
6. Årsaker til dagens konflikt
7. Livet som flyktning
8. Følelser og diskusjoner om konflikten
9. Folkerett
10. Oppsummering
Jødene har vært utsatt for forfølgelse helt siden de fleste måtte flykte fra området som i dag er Israel, rundt år 70 e.Kr. I løpet av de neste 2000 årene spredte de seg utover hele Europa og Midtøsten.
I 1948 ble staten Israel grunnlagt med støtte fra FN. Etter den andre verdenskrigen, der nazistene utførte folkemord på jødene, var det internasjonale samfunnet opptatt av å sikre jødene et eget land – en plass der de kunne føle seg trygge.
Samtidig hadde palestinerne bodd i området i lang tid, og mange av dem ble nå tvunget til å forlate hjemmene sine. I 1948 mistet rundt 750 000 palestinere boligene sine, og etter hvert ble stadig større områder overtatt av Israel. Denne utviklingen førte til frustrasjon, hat og motstand blant palestinerne mot den israelske staten.
Etter den første verdenskrigen tok Storbritannia kontroll over Palestina og Transjordan. I 1947 ble omtrent 7 prosent av Palestina gjort til jødisk eiendom. Britene trakk seg ut i 1948, og FN foreslo en plan som innebar at det skulle opprettes en palestinsk og en jødisk stat, med Jerusalem som et internasjonalt område. De arabiske landene avviste denne planen.
Da Israel erklærte selvstendighet i 1948, gikk fem arabiske land til angrep. Jordan tok Vestbredden, Egypt tok kontroll over Gaza, og Jerusalem ble delt. I juni 1967, under Seksdagerskrigen, tok Israel Vestbredden, Gaza, Sinai (som de ga tilbake til Egypt i 1982) og Golanhøydene fra Syria. Israel hadde kontrollen over Gaza frem til 2005.
I dag er en viktig årsak til konflikten at Israel har okkupert større landområder enn de fikk tildelt av FN i 1948. Myndighetene i Israel tillater ofte israelske borgere å bygge boliger på palestinske områder, en praksis kjent som bosettingspolitikken.
Mange folkerettseksperter mener at Israel bryter menneskerettighetene og FNs apartheidkonvensjon gjennom denne politikken. De hevder også at palestinerne blir diskriminert og undertrykt bare på grunn av etnisiteten sin.
Omtrent halvparten av den palestinske befolkningen lever i dag som flyktninger, både i Gaza, på Vestbredden og i nabolandene Jordan, Libanon, Syria og Egypt. Israel trakk sine militære styrker ut fra Gaza i 2005, men samtidig innførte de en streng blokade av området. Denne blokaden gjør det svært vanskelig for folk å reise inn og ut av Gaza, noe som fører til store utfordringer for de som bor der. Viktige varer som medisiner, mat og bøker kommer ikke inn uten tillatelse fra Israel.
Midtøsten-konflikten er svært kompleks og vekker sterke følelser hos mange, også i Norge. Noen støtter den ene parten, mens andre støtter den andre. Diskusjoner om konflikten kan derfor lett bli opphetede. Når man deltar i slike diskusjoner, bør man være nøye med å skille mellom staten Israel og det jødiske folket, og mellom palestinere og terrorister.
Folkerett er en del av internasjonal rett som regulerer forholdet mellom stater. Den inneholder blant annet avtaler som traktater, konvensjoner og pakter, som stater blir enige om og forplikter seg til å følge. Ofte blir slike avtaler inngått under regi av FN.
Midtøsten-konflikten har dype historiske, kulturelle og religiøse røtter. For å kunne diskutere denne konflikten på en respektfull og informert måte, er det viktig å forstå både israelernes og palestinernes perspektiver. Kanskje kan økt forståelse og dialog være et steg på veien mot en varig fred.