Språket i Norge

Etter 1814 gikk språket i Norge gjennom store endringer. Riksmål og landsmål, som senere ble kjent som bokmål og nynorsk, utviklet seg som skriftspråk. På begynnelsen av 1900-tallet var språket preget av en strid mellom disse to målformene. Rettsskrivingsreformen fra 1917 var et forsøk på å nærme dem til hverandre. På 1920- og 1930-tallet fortsatte språkutviklingen, og etter krigen, fra 1940- til 1970-tallet, ble språkpolitikken mer inkluderende. På 1980- til 2000-tallet så vi en liberalisering av språknormene. I dag er språksituasjonen preget av en balanse mellom bokmål og nynorsk, der begge er offisielle språk. Typisk ordforråd og skrivemåte varierer mellom de to, med bokmål nærmere dansk skriftspråkstradisjon og nynorsk mer basert på norske dialekter.

språkhistorisk tidslinje

språkhistorisk tidslinje

Språket etter 1814

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Perioden etter 1814

2. Behovet for et eget norsk skriftspråk

3. Språkdebatt på 1830-tallet

4. De tre hovedretningene

5. Utfallet av debatten

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Etter at unionen med Danmark ble oppløst i 1814, begynte en ny æra i Norge. Med friheten fra Danmark vokste det frem en sterk tanke om at alle som bodde i Norge, delte en felles kultur og historie. Det ble klart for mange at Norge ikke bare var en egen nasjon geografisk, men også kulturelt og språkleg. Et av de mest brennende spørsmålene som oppstod i denne nasjonsbyggende tiden, var spørsmålet om språk. Folk ønsket å fjerne seg fra den danske kulturen og språket som hadde dominert under unionen. Det var et sterkt ønske om å få et eget særnorsk skriftspråk, noe som både ville være praktisk og styrke den nasjonale identiteten. Dansken var vanskelig for norske barn å lære seg siden det var en stor avstand mellom skriftspråket og den talte dialekten de brukte hjemme.

På 1830-tallet tok denne debatten om Norges skriftspråk virkelig fyr. Det oppstod tre hovedretninger i debatten om hvordan det norske skriftspråket burde se ut. Først hadde vi landsmålet, som senere ble kjent som nynorsk. Dette var en retning som ønsket å samle inn og bygge et skriftspråk basert på de ulike norske dialektene. Viktige skikkelser i denne bevegelsen var Ivar Aasen, som reiste rundt i landet for å studere dialektene, og Henrik Wergeland, som argumenterte for å bruke dialektord i skriftspråket for å få et rikere språk.

Den andre retningen var riksmålet, som senere ble bokmål. Denne gruppen ønsket å fornorske dansken, det vil si å tilpasse det danske skriftspråket slik at det reflekterte den norske uttalen og språkføringen bedre. Viktige personer i denne retningen var Knud Knudsen, som argumenterte for språklige reformer, og eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe, som skrev ned norske folkeeventyr på en måte som nærmet seg det talte språket.

Den tredje retningen ønsket å holde på det danske språket som skriftspråk i Norge. Johan Sebastian Welhaven var en av dem som forsvarte denne ideen, men denne retningen tapte raskt terreng i den nasjonale bevisstheten.

Debatten endte med at de to første retningene, nynorsk og bokmål, ble de gjeldende skriftspråkene i Norge. Dette var et viktig steg i å forme en særnorsk identitet og markere avstand fra den danske kulturen og språket. Med tiden ble både nynorsk og bokmål viktige symboler på det norske, hver på sin måte.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Bokmål

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Hva var Riksmål?

2. Læreren Knud Knudsen

3. Utdanning og samfunnsklasser

4. Valg av talemål for skriftspråket

5. Prosess for endringer i språket

6. Riksmål som skriftspråk

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Riksmål var et skriftspråk i Norge som hadde sine røtter i arbeidet til læreren Knud Knudsen. Knudsen, som var fra bygda og vokste opp i fattige kår, arbeidet ivrig med fornorskinga av språket. Han var fast bestemt på at for å bedre samfunnet og gjøre utdanning tilgjengelig for alle, måtte det danske skriftspråket forenkles og gjøres lettere å lære. Hans livserfaring, der han måtte jobbe hardt for å få seg utdanning og bli lærer, formet hans syn på viktigheten av et tilgjengelig skriftspråk for alle samfunnsklasser.

Knudsen mente at skriftspråket burde speile den dannede dagligtalen, et talemål som var ganske likt over hele landet og som hadde høy status. Dette valget reflekterte ønsket hans om å skape et skriftspråk som kunne være lett å lære og som stod nært folk sitt eget talemål. Ved å velge den dannede dagligtalen (overklassen) som grunnlag, sikta Knudsen mot å skape et mer demokratisk og inkluderende samfunn der alle hadde likere muligheter til utdanning.

Knudsen sin tilnærming til språkendringer var gradvis. Han forstod at brå og store endringer kunne skape motstand, så han foreslo sakte, men sikkert å endre på skriftspråket for å gjøre det mer tilgjengelig og enklere for folk flest. Denne forsiktige, men målrettede prosessen førte til utviklingen av riksmål, som senere ble forløperen til det vi i dag kjenner som bokmål.

Riksmål representerer altså et viktig steg i utviklingen av et norsk skriftspråk som skulle være inkluderende og tilgjengelig for hele befolkningen. Knud Knudsen sitt arbeid med riksmål er et vitnesbyrd om engasjementet hans for utdanning og språklig likestilling, og bidraget hans til norsk språkhistorie står som et symbol på strevet for et mer samlet og inkluderende Norge.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Nynorsk

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Kritikk mot fornorsking av språket

2. Forslag om et nytt skriftspråk

3. Ivar Aasen sitt arbeid

4. Utvikling av bokmål

5. Kjennetegn ved landsmål

6. Nynorsk som resultat

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Landsmål er et skriftspråk som ble skapt i Norge på midten av 1800-tallet. På den tiden var mange i Norge kritiske til det de så som fornorsking av språket. De mente at forsøkene på å gjøre det danske språket, som var mye brukt i Norge, mer norsk, bare ville føre til et språk de kalte «fordærvet dansk». En av de som var kritiske, var P.A. Munch, som foreslo å lage et helt nytt skriftspråk som var rent norsk, basert på norrønt og en gammeldags dialekt.

Ivar Aasen, en annen språkmann, var ikke enig med Munch i at det nye språket skulle være såpass vanskelig og utilgjengelig for folk flest. Aasen mente at det nye skriftspråket måtte være en mellomløsning; det skulle være grundig norsk, men samtidig så enkelt at alle kunne forstå og bruke det.

For å oppnå dette, dro Aasen rundt i hele landet og studerte de ulike dialektene. Han oppdaget at mange av de norske dialektene hadde holdt på mer av det gamle norrøne språket enn det dansk og svensk hadde gjort. På bakgrunn av denne forskningen begynte han å utvikle et nytt skriftspråk. Han ville at dette språket skulle være for alle og representere de ulike dialektene i landet, særlig de dialektene på Vestlandet som hadde endret seg minst siden norrønt. Aasen tok også et bevisst valg om ikke å bruke danske og tyske ord som ofte ble nyttet i byene, men heller velge ord som hadde opphav i norsk.

Aasen kalte det nye skriftspråket for landsmål. Dette språket ble senere kjent som nynorsk. Målet var at nynorsk skulle være et skriftspråk som speilet hele Norge og gjorde det mulig for folk å skrive slik de snakket, med en nær tilknytning til de norske dialektene og norrønt. Aasen sitt arbeid med landsmål, eller nynorsk som det nå blir kalt, var et viktig steg mot å styrke den norske kulturelle identiteten og sikre et eget norsk skriftspråk som var tilgjengelig og forståelig for alle.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Riksmål eller landsmål

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Historisk bakgrunn

2. Riksmål (bokmål)

3. Bokmål (nb-NO)

4. Konsekvenser av likestillingsvedtaket

5. Viktighet av språklig mangfold

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I Norge har vi en lang og rik historie når det kommer til utviklingen av det norske språket. To hovedretninger, riksmål og landsmål, har hatt stor innvirkning på denne historien. Hver av disse målformene har sine forkjempere som har jobbet hardt for å fremme og utvikle dem. Dette arbeidet skulle etter hvert vise seg å bære frukter, og de som arbeidet for disse sakene, fikk lønn for strevet sitt.

For riksmålet, som er forgjengeren til det vi i dag kjenner som bokmål, kom det stadig nye rettskrivingshefter. Disse heftene introduserte små fornorskingsendringer over tid. Den norske staten begynte fra 1885 å ta en mer aktiv rolle i å kontrollere og godkjenne disse endringene. Dette var et viktig steg i å forme det norske skriftspråket og gjøre det mer tilgjengelig og brukbart for folket.

På den andre siden hadde vi landsmålet, nå kjent som nynorsk, som opplevde sitt store gjennombrudd det samme året, 1885, med jamstillingsvedtaket. Dette vedtaket, gjort av Stortinget, var et avgjørende vendepunkt i norsk språkhistorie. Det fastsatte at riksmål og landsmål skulle være jamstilte målformer, både i skolen og som offisielle språk i Norge. Jamstillingsvedtaket var et stort fremskritt for tilhengerne av landsmålet, som lenge hadde kjempet for anerkjennelse og bruk av et mer folkenært norsk språk.

Vedtaket førte likevel også til en langvarig språkstrid i Norge, en strid som på mange måter fremdeles lever i beste velgående. Konflikten mellom tilhengerne av landsmålet (nynorsk) og forkjemperne for riksmålet (bokmål) handlet ikke bare om språk i seg selv, men også om identitet, kultur og politikk. På den ene siden argumenterte tilhengerne av landsmålet for viktigheten av et språk som speilet de brede lag av folket og deres dagligliv. På den andre siden ønsket tilhengerne av riksmålet å holde på et mer etablert skriftspråk som var tett knyttet til dansk, et språk som hadde dominert det norske skriftlandskapet i mange år.

Dessa to målformene har begge spilt en sentral rolle i utviklingen av det norske samfunnet og dets kultur. Kampen for anerkjennelse og likestilling av språkene viser hvor dypt språk er knyttet til identiteten vår og hvordan det kan fungere som et speil på samfunnsverdiene våre. Ved å forstå denne historien kan vi bedre verdsette mangfoldet og rikdommen i det norske språket i dag.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

SPRÅKET PÅ 1800-TALLET

SPRÅKET PÅ 1800-TALLET

Norsk på begynnelsen av 1900-tallet

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Likestillingsvedtaket

2. Organisering

3. Utdanningssystemet

4. Statlig kontroll og reformer

5. Rettsskrivingsreformene

6. Forslag om sammensmelting av målformene

7. Språkstriden etter 1905

8. Framgang for bokmål

9. Landsmålskurs og rettskrivingsendringer

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I begynnelsen av 1900-tallet gikk det norske språket gjennom en rekke dramatiske endringer og utviklinger. Denne perioden var preget av en intens debatt og strid mellom tilhengere av to ulike skriftspråk: landsmål (nynorsk) og riksmål (bokmål). Denne striden handlet ikke bare om grammatikk og ordvalg, men også om identitet, kultur og makt.

Jamstillingsvedtaket var et viktig steg i denne utviklingen. Det førte til at landsmålet og riksmålet ble sett på som likestilte målformer i Norge. Dette vedtaket var ikke slutten på diskusjonen, men heller starten på en langvarig språkstrid mellom forkjemperne for de to målformene. Begge sider organiserte seg for å fremme sine synspunkter og interesser. Norges Mållag ble stiftet i 1906 for å styrke og fremme bruken av landsmål, mens Riksmålsforbundet ble stiftet i 1907 for å verne om og fremme riksmålet.

En viktig del av denne striden involverte utdanningssystemet. I 1907 vedtok Stortinget at elever i videregående skole måtte lære og bruke begge målformene, og dette skulle vises i eksamen gjennom en skriftlig prøve i sidemål. Dette kravet om bruk av begge målformene i skolen var et forsøk på å balansere påvirkningen av de to språkformene og sikre at unge nordmenn ble kjent med begge.

For å sikre en mer systematisk tilnærming til språkutviklingen, tok staten kontroll over arbeidet med nye endringer i begge målformene. De første offisielle rettskrivingsreformene kom i 1907 for riksmålet og i 1910 for landsmålet. Disse reformene var et forsøk på å modernisere og tilpasse språkene til tiden, og i tilfelle riksmålet, gjøre det mer norsk ved å inkludere norske talemåter i stedet for danske. Reformen i 1907, inspirert av Knud Knudsens prinsipp om fornorsking, markerte et viktig steg i denne retningen ved å bygge på den såkalte dannede dagligtalen.

Debatten om språkutviklingen tok en ny vending med forslaget om å smelte sammen de to skriftspråkene til et felles norsk språk. Moltke Moe, sønn av den kjente eventyrsamleren Jørgen Moe, var en av de fremste talsmennene for denne tanken. Han så for seg et samlet norsk språk som kunne forene de ulike sidene av den norske identiteten.

Etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, ble striden mellom landsmåls- og riksmålsforkjemperne stadig hardere. Konflikten speilet ofte en dypere sosial og geografisk kløft i det norske samfunnet, mellom by og land, mellom bønder og embetsmenn. Landsmålet, som hadde stor fremgang, særlig i skolene over hele landet, ble sett på som et uttrykk for en mer distinkt norsk identitet.

I 1908, under et landsmålskurs på Elverum, ble det lagt en plan for hvordan de to skriftspråkene kunne nærme seg hverandre. Dette inkluderte forslag til rettskrivingsendringer for ord og uttrykk som var felles for de to skriftspråkene, et steg mot mer samarbeid og forståelse mellom de to leirene.

Denne perioden i norsk språkhistorie viser hvordan språk ikke bare er et middel for kommunikasjon, men også et kraftig symbol på kultur, identitet og politikk. Kampen mellom landsmål og riksmål er et vitnesbyrd om nordmenns ønske om å definere seg selv og sin plass i verden, en prosess som var både kompleks og konfliktfylt, men også djupt meningsfull.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

SPRÅKET PÅ 1800-TALLET

SPRÅKET PÅ 1800-TALLET

Reformasjonen av rettskrivingen fra 1917

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Bakgrunn for reformen

2. Mål for reformen

3. Komitearbeid

4. Hovedendringer i 1917-reformen

5. Motstand mot reformen

6. Langsiktige konsekvenser

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Reformene for rettskrivning fra 1917 var et viktig skritt i utviklingen av det norske språket. For å forstå hva denne reformen gikk ut på, må vi se litt på bakgrunnen og hendelsene som ledet frem til denne endringen.

Frem til 1917 var myndighetene i Norge opptatt av at landet skulle ha ett felles skriftspråk. Tanken var at et felles språk kunne styrke en nasjonal identitet og samhold i en tid der Norge fortsatt var relativt nytt som selvstendig nasjon, etter å ha vært i union med Sverige frem til 1905. På denne tiden fantes det to skriftspråk i Norge: landsmål (nå nynorsk) og riksmål (nå bokmål), som hadde utviklet seg fra ulike dialektgrupper og skrifttradisjoner. Landsmålet var inspirert av norske dialekter og ble sett på som et mer "norsk" språk, mens riksmålet var nærmere dansk, som følge av mange hundre år under dansk styre.

For å ta tak i denne situasjonen, ble det nedsatt komiteer som skulle jobbe med språksaken. Et sentralt mål for disse komiteene var at begge skriftspråkene skulle bygge på «folkets virkelige talespråk». Det vil si at de ønsket at skriftspråkene skulle speile den måten folk faktisk snakket på, i større grad enn tidligere.

I 1917 ble en ny rettskrivningsreform vedtatt. Denne reformen førte til en mer lik rettskrivning for begge skriftspråkene. Det betydde at enkelte ordformer og bøyningsmønstre ble harmonisert mellom landsmål og riksmål, noe som var et skritt mot målet om et mer felles skriftspråk. Denne endringen var likevel kontroversiell og vakte stor motstand, særlig blant de som brukte riksmål. En av de mest omstridte endringene var innføringen av valgfri ending, som for eksempel ga skribentene et valg mellom å bruke tradisjonelle riksmålsendinger eller nye, som var mer i tråd med landsmålet. Mange riksmålsbrukere mente at dette ville føre til forvirring og kaos, siden det åpnet for større variasjon i hvordan ord kunne skrives.

Selv om reformen ble møtt med motstand, var den en viktig del av den langvarige prosessen med å forme det norske skriftspråket. Reformen fra 1917 la grunnlaget for videre endringer og justeringer i skriftspråkene i Norge, og var et tidlig skritt mot det vi i dag kjenner som bokmål og nynorsk. Denne utviklingen har fortsatt over tid, med flere reformer som har justert og endret skriftspråkene for å gjøre dem mer tilgjengelige og representative for det norske folkets mangfoldige måter å tale på.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Språket på 1920-tallet

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Målstriden og språkendringer på 1920-talet

2. Viktige vedtak og endringer

3. Navneendringer på skriftspråkene

Diskuter

Diskuter

Diskuter

På 1920-tallet skjedde det mange viktige endringer i det norske språket, og disse endringene hadde mye å si for hvordan vi skriver og snakker i Norge i dag. I denne perioden var det en stor debatt om hvordan vi skulle skrive norsk, og dette var en del av det som er kjent som målstriden. Målstriden handlet ikke bare om hvilket skriftspråk vi skulle bruke, men også om hvordan gamle stadnavn skulle skrives.

Mange av stadnavnene i Norge hadde en dansk utforming. Dette var fordi Danmark og Norge hadde vært i union, og dansk var det administrative språket. Når folk brukte de danske skrivemåtene for stadnavn, samsvarte ikke dette alltid med hvordan navnene ble uttalt i dagligtale. Dette skapte forvirring og var et tegn på at skriftspråket var fjernt fra det levende, talte språket blant folk flest.

I 1918 gjorde Stortinget et viktig vedtak som skulle hjelpe til med å nærme skriftspråket til det folket faktisk sa. Det ble vedtatt en lov som bestemte hva alle fylkene i landet skulle hete. Dette var et steg i retning av å gjøre skriftspråket mer i tråd med dagligspråket.

En annen viktig hendelse skjedde i 1925, da hovedstaden fikk tilbake det gamle navnet sitt, Oslo, etter å ha vært kjent som Kristiania. Dette var et symbol på at Norge ønsket å styrke sin nasjonale identitet og selvstendighet etter unionen med Sverige.

Den mest avgjørende endringen i denne perioden kom i 1929, da Stortinget valgte nye navn på de to skriftspråkene i Norge. Før denne tiden var det vanlig å kalle det ene språket for «det almindelige bogsprog», men nå ble det kalt bokmål. Bokmål ble brukt i vanlig språkbruk og i lovspråket, og det var nærmere knyttet til den danske skrifttradisjonen.

Det andre skriftspråket fikk navnet nynorsk. Nynorsk viste til et språk som hadde utviklet seg i nyere tid, etter at gammalnorsk hadde utspilt sin rolle. Nynorsk var ment å være nærmere knyttet til de norske dialektene og var et forsøk på å bygge et skriftspråk som speilet det brede mangfoldet i måten folk snakket på i ulike deler av landet.

Dessa endringene på 1920-tallet var viktige for å forme det norske språklandskapet slik vi kjenner det i dag. De bidro til å styrke norsk språklig identitet og gjøre skriftspråkene mer representative for det norske folket. Målstriden og debattene om stadnavn og skriftspråk viser hvor viktig språket er for nasjonal identitet og kulturell selvforståelse.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Språket på 1930-tallet

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Bakgrunn for språkendringene på 1930-tallet

2. Samnorsktanken

3. Rettsskrivingsreformen i 1937

4. Følger av 1938-rettskrivningene

5. Motstand mot reformen

Diskuter

Diskuter

Diskuter

På 1930-tallet skjedde det viktige endringer i norsk språkpolitikk som hadde stor innvirkning på utviklingen av de norske skriftspråkene, nynorsk og bokmål. Dette tiåret var preget av en økende forståelse og aksept for at Norge faktisk hadde to ulike skriftspråk. Dette innså flere og flere, og det ble starten på en ny æra i norsk språkhistorie.

Myndighetene, som ønsket å styrke enheten i landet, begynte å arbeide for en tilnærming mellom nynorsken og bokmål. Målet var at begge skriftspråkene skulle speile det norske talemålet nærmere enn før, og at de skulle nærme seg hverandre gjennom en felles rettskrivningsnorm. Dette arbeidet var et uttrykk for det som kalles samnorsktanken, en tanke om at det på sikt kunne utvikles ett felles norsk skriftspråk bygget på de to eksisterende.

I 1937 vedtok Stortinget en ny rettskrivningsreform som skulle være et steg på veien mot dette målet. Reformen innførte skille mellom hovedformer og sideformer, eller klammeformer, som det også ble kalt. Hovedformene var de påbudte formene som skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt for elevene å bruke. Interessant nok falt ofte disse sideformene i bokmål sammen med nynorske former, noe som bidro til å skape en tilnærming mellom de to språkene.

Etter at 1938-rettskrivningen ble innført, fikk nynorsken fornyet styrke og ble mer brukt. Likevel var ikke alle fornøyde med de nye rettskrivningsreglene. Riksmålsfolket, som foretrakk den mer konservative formen av bokmål, kjent som riksmål, protesterte kraftig mot reformen. De arrangerte til og med et møte den 9. april 1940 for å diskutere protestene mot den nye rettskrivningen. Ironisk nok var dette samme dag som Norge ble okkupert av tyske styrker, noe som satte en brå stopp for videre offentlig debatt om språkspørsmålet under krigen.

Dessse hendelsene på 1930-tallet og ved starten av 1940-tallet var avgjørende for den videre utviklingen av nynorsk og bokmål. De la grunnlaget for en langvarig prosess med språklig tilnærming, en prosess som fortsatt preger debatter om norsk språkpolitikk i dag.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Språket på 1940-1970-tallet

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Tiden etter krigen og troen på samarbeid i språkspørsmålet

2. Motstand mot samnorsk

3. Utviklinger i språkpolitikken

4. Arbeidet for fred og forsoning i språkpolitikken

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I årene etter andre verdenskrig var det mange i Norge som trodde tiden var inne for å finne en løsning på språkstriden mellom nynorsk og bokmål. Tanken om samnorsk, som ville være et forsøk på å forene de to skriftspråkene til ett, fikk mye støtte. Faktisk var det slik at fire av fem nordmenn på den tiden var positive til ideen om å slå sammen nynorsk og bokmål. Dette viser hvor sterk troen på samnorsk var.

Men ikke alle var like begeistret for denne tanken. Arnulf Øverland, som var en kjent skikkelse og formann i Riksmålforbundet, var sterkt imot ideen om samnorsk. Han protesterte ivrig og mente også at bokmål ikke burde bli for likt nynorsk. Øverland var ikke alene om denne motstanden. I Oslo reagerte mange foreldre mot samnorsktanken og dannet "Foreldreaksjonen mot samnorsk". Disse protestene førte til at reformen av skriftspråket fra 1938 måtte revideres.

På bakgrunn av denne motstanden og det klare ønsket om å finne en løsning, ble det i 1959 utarbeidet en ny læreboknormal. Dette var et forsøk på å roe ned de sterkeste konfliktene rundt skriftspråket.

I tiårene etter krigen, spesielt på 50- og 60-tallet, så vi at riksmålsrørelsen fikk økt oppslutning. Samtidig mistet tilhengerne av nynorsk og samnorsk noe av oppslutningen sin. Denne intense striden rundt språket førte til at mange ønsket ro og en mindre konfliktfylt debatt om norsk språkpolitikk.

For å bidra til fred og forsoning i språkdebatten, tok Arbeiderpartiet initiativ til å danne en komité som skulle arbeide for nettopp dette. Arbeidet førte til at Norsk språkråd, som senere ble kalt Språkrådet, ble opprettet i 1972. Oppgaven til Språkrådet var å gi råd og veiledning i bruken av norsk språk, og siden 1990 har de også arbeidet for å redusere bruken av engelske ord i norsk språk og foreslått fornorsking av ord.

Disse årene, fra 1940 til 1970-tallet, var altså en tid med mye debatt og endringer i holdningene til norsk språk. Tanken om samnorsk hadde stor støtte i begynnelsen, men møtte etter hvert sterk motstand, noe som førte til viktige endringer i hvordan vi forstår og bruker de norske skriftspråkene i dag.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Språket på 1980-2000-tallet

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. 1981 rettskrivningsreform for bokmål

2. Utviklinger på 2000-tallet

3. Påvirkning fra internett og moderne kommunikasjonsformer

4. Sosiale medier og chatting

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Fra 1980-tallet til 2000-tallet gikk det norske språket gjennom flere endringer som påvirket både bokmål og nynorsk. Dette var en tid med store språklige omveltninger som speilet samfunnsendringer, teknologisk utvikling og holdningsendringer til språk.

I 1981 ble det innført en ny rettskrivingsreform for bokmål. Denne reformen tillot bruk av flere riksmålformer, som var de mer konservative formene av bokmål. Det var et steg som sidestilte det folkelige talemålet med et mer dannet talemål. Dette betydde at det ble større aksept for ulike måter å skrive og snakke på, og folk kunne i større grad velge hvordan de ville uttrykke seg.

Utover på 2000-tallet merket man at det var mye mindre motstand mot endringer i nynorsk. Folk begynte å bruke mange av de nye formene som ble introdusert, og en del av det som tidligere var regnet som samnorskformer, ble også akseptert i bokmål. Dette førte til at bokmål og nynorsk har blitt mer like enn de var for hundre år siden, noe som speiler et ønske om et mer samlet norsk skriftspråk.

Internett og andre moderne kommunikasjonsformer har også hatt en stor innvirkning på språket. Denne utviklingen har ført til en mer muntlig tone i skriftspråket. Dette ser man blant annet i at bokmålsbrukere bruker flere a-endinger i verb (som "kasta" som blir til "kasta", og "jobba" som blir til "jobba"). Videre er folk generelt ikke så nøye med hvordan ordene skal staves eller med bruken av stor bokstav.

Bruken av sosiale medier og chatting har endret måten vi kommuniserer på. Vi bruker mindre tid på å planlegge hva vi skal si, og dette spontane og uformelle språket blir en større del av hverdagen. Dette reiser spørsmål om hvordan disse endringene vil påvirke både talespråket og skriftspråket vårt i fremtiden.

Endringene i språket fra 1980-tallet til 2000-tallet reflekterer et samfunn i endring, der teknologi, sosiale medier og en mer avslappet holdning til språk har ført til at de norske skriftspråkene har blitt mer like og mer tilgjengelige for folk. Fremtiden vil vise hvordan disse endringene vil fortsette å forme språket vårt.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Språksituasjonen i dag

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Samnorskpolitikken og dens avslutning

2. Bruksprinsippet

3. Språkstriden har stilnet

4. Statusen til bokmål

5. Den største utfordringen: Internasjonalisering

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Språksituasjonen i Norge i dag er et resultat av lange historiske linjer og politiske avgjørelser. Fra midten av 1900-tallet og fram til 2002, var samnorskpolitikken en viktig del av språkpolitikken i Norge. Målet med denne politikken var å nærme bokmål og nynorsk til hverandre for å skape en felles skriftspråksnorm. Men i 2002 ble denne politikken offisielt avsluttet, og siden den tid har endringer i bokmål og nynorsk blitt vurdert uavhengig av hverandre.

Et sentralt prinsipp i dagens språkpolitikk er bruksprinsippet. Det innebærer at om mange nok bruker en skrivemåte over lang nok tid, kan denne skrivemåten bli anerkjent og tatt inn i ordbøkene. På denne måten speiler ordbøkene det levende språket som folk faktisk bruker. Samtidig er det et mål på lang sikt å redusere mengden valgfrihet i de to målformene. Men slike endringer skal skje gradvis, slik at de ikke oppleves som brå eller påtvunget.

I dagens språklige landskap i Norge har striden mellom bokmål og nynorsk roet seg. Det er ikke lenger snakk om å avskaffe noen av målformene. Nynorsk, som er den minste målformen, opplever likevel utfordringer. Nynorskbrukere blir daglig eksponert for bokmål gjennom media og andre kanaler, noe som kan påvirke bruken av nynorsk. Til tross for dette, er det ingen grunn til å tro at nynorsk står i fare for å forsvinne. Nynorsk blir brukt i offentlig administrasjon, i aviser, i skolen, og privat, og får støtte fra staten. NRK har for eksempel krav om å bruke en viss del nynorsk i sendingene sine, og i skolen lærer elevene både hovedmål og sidemål.

Men den kanskje største utfordringen for det norske språket i dag er ikke målstrid, men heller internasjonalisering og påvirkningen fra engelsk. Engelske ord og uttrykk blir stadig mer integrerte i det norske språket, noe som reflekterer en global trend. Dette er en del av en større bekymring om at mange av de om lag 6000 språkene som finnes i verden, er i fare for å forsvinne. Forskere regner med at opp mot halvparten av disse språkene kan bli borte i løpet av de neste hundre årene.

Samlet sett kan en si at språksituasjonen i Norge er preget av stabilitet mellom de to offisielle målformene, med et tydelig fokus på å tilpasse seg den språklige utviklingen på en måte som respekterer både historie og samtiden. Utfordringene som ligger foran det norske språket er knyttet til globalisering og internasjonal påvirkning, mer enn interne stridigheter om skriftspråk.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Typisk ordforråd og skrivemåte på bokmål og nynorsk

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Ordforråd og skrivemåte

2. Monoftonger og diftonger

3. Spørjeord og andre ord med "kv"/"hv"

4. Adjektiv med endinger for komparativ og superlativ

5. Verb og presens partisipp

6. Ordenstall

7. Endringer i ord med "-sam"/"-som"

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Når vi ser på norsk språk, finnes det to hovedmåter å skrive på: bokmål og nynorsk. Begge er likestilte måter å skrive norsk på, men de har noen forskjeller som er viktige å kjenne til. For å forstå hvordan ordtilfanget og skrivemåten skiller seg mellom bokmål og nynorsk, kan det være nyttig å se på noen eksempler og regler.

Først og fremst, både bokmål og nynorsk har størsteparten av ordtilfanget sitt felles. Det vil si at mange ord er like eller veldig like i begge målformene. Til eksempel kan ord som "bok" og "sol" brukes på samme måte i begge målformene. Likevel finnes det noen forskjeller som kan være gode å vite om.

En tydelig forskjell finner vi i skrivemåten av enkelte ord. Til eksempel skriver vi "ellers" på bokmål, men "elles" på nynorsk. Andre eksempler inkluderer "verden" (bokmål) og "verd" (nynorsk), og dessuten "gutt" (bokmål) og "gut" (nynorsk). Disse forskjellene kan virke små, men de er viktige for å skrive korrekt i de to målformene.

En annen forskjell er bruken av monoftonger og diftonger. På bokmål finner vi ord som "en", "et", "mer", "leke", "høst" og "rød". Disse har en enkel vokallyd. På nynorsk blir de samme ordene ofte skrevet med diftonger, som "ein", "meir", "leike", "haust", og "raud". Dette gir nynorsk en litt annen klang og stil.

Når det gjelder spørreord, bruker bokmål "hv" i starten av ord, som i "hvem", "hva", "hvordan" og "hvorfor". På nynorsk bruker vi derimot "kv" for å starte de samme ordene: "kven", "kva", "korleis" og "kvifor". Dette er en lett måte å se forskjellen på målformene.

For adjektiv, har bokmål og nynorsk ulike endinger i komparativ og superlativ. På bokmål ender de i "-ere" og "-est" (som "sterkere", "sterkest"), mens på nynorsk er endingene "-are" og "-ast" (som "sterkare", "sterkast").

Også når det gjelder verb, er det forskjeller. I presens partisipp har bokmål endingen "-ende" (som i "gående", "stående"), mens nynorsk bruker "-ande" (som "gåande", "ståande"). Dette er viktig å huske for å holde målformene fra hverandre.

Til slutt er det verdt å merke seg at ordenstall også skiller seg mellom målformene. På bokmål bruker vi "-ende" (som i "tiende", "åttende"), mens på nynorsk bruker vi "-ande" (som "tiande", "åttande").

Selv om bokmål og nynorsk deler mye av det samme ordtilfanget, er det disse forskjellene i skrivemåte og form som hjelper oss å holde dem fra hverandre. Ved å lære og forstå disse forskjellene, kan man bli bedre i å skrive korrekt på både bokmål og nynorsk.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

TYPISK ORDFORRÅD

TYPISK ORDFORRÅD

Å uttrykke seg på bokmål og nynorsk

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Forskjeller mellom bokmål og nynorsk

2. Plassering av eiendomsord

3. Bruk av kjønnsbestemte artikler ved referanse til substantiv

4. Viktigheten av å tenke over muntlig bruk

5. Fordelene med å mestre begge målformene

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Når man skal skrive eller snakke, er det viktig å kunne uttrykke seg klart og tydelig. I Norge har vi to offisielle målformer, bokmål og nynorsk, som hver har sine særtrekk. Selv om setningene ofte kan se nokså like ut på bokmål og nynorsk, finnes det noen nøkkelområder der målformene skiller seg fra hverandre. Å forstå disse forskjellene kan hjelpe deg med å uttrykke deg bedre på begge målformene.

En av de mest merkbare forskjellene mellom bokmål og nynorsk er hvordan man plasserer eiendomsordene. På bokmål sier man ofte "min bil" eller "mitt hus", der eiendomsordet kommer før substantivet. På nynorsk derimot, er det mer vanlig å sette eiendomsordet etter substantivet, slik som "bilen min" eller "husene mine". Denne måten å uttrykke eierskap på er nærmere slik vi vanligvis snakker i det daglige livet i mange dialekter i Norge.

Et annet viktig område der bokmål og nynorsk skiller seg, er bruken av kjønnsbestemte artikler når man refererer til substantiv. På bokmål bruker man ofte "den" uavhengig av kjønn på substantivet. For eksempel kan man si "Jeg møtte en hund, og den var stor" eller "Jeg måtte teipe boken, for den var ødelagt". På nynorsk blir det derimot gjort en forskjell basert på kjønnet til substantivet. Om substantivet er hankjønn, bruker man "han", og er det hokjønn, bruker man "ho". Så på nynorsk ville de samme setningene bli "Eg møtte ein hund, og han var stor" og "Eg måtte teipe boka, for ho var øydelagd".

Å tenke over hvordan du sier noe i dagligtalen kan være en stor hjelp når du skal skrive nynorsk. Dette fordi nynorsk ofte ligger nærmere muntlig bruk i mange norske dialekter enn det bokmål gjør. Ved å reflektere over dette, kan man finne naturlige måter å formulere seg på nynorsk som føles autentisk og riktig.

Å mestre både bokmål og nynorsk kan åpne opp for et rikere språklig landskap og gi en dypere forståelse for det norske språkets mangfold. Ved å praktisere og bli kjent med de ulike reglene og særtrekkene ved hver målform, kan du bli mer komfortabel med å uttrykke deg både skriftlig og muntlig på begge språkene.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

Å UTTRYKKE SEG

Å UTTRYKKE SEG

Aktiv og passiv

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Aktiv uttrykksmåte

2. Passiv uttrykksmåte

3. Danning av passiv

4. Måter å uttrykke passiv på i nynorsk (og bokmål)

5. Valg av uttrykksmåte

Diskuter

Diskuter

Diskuter

Å mestre bruken av aktiv og passiv uttrykksmåte er en vesentlig ferdighet for å skrive klart og formidle budskapet effektivt. La oss dykke dypere inn i hvordan og hvorfor man velger mellom disse to når man skriver, spesielt på bokmål.

I en aktiv setningsstruktur er det tydelig hvem som utfører handlingen. Dette gir teksten en direkte og livlig tone, som gjør det enklere for leseren å fange opp hvem som er ansvarlig for hva. Et eksempel på en slik setning kan være "Eleven leser boken," der "eleven" er den aktive utføreren som står i fokus.

På den andre siden, når passiv uttrykksmåte blir brukt, flytter vi fokuset fra den som utfører handlingen til handlingen selv eller objektet som får handlingen. Dette kan være nyttig i situasjoner der utføreren er ukjent eller irrelevant, eller der vi ønsker å legge vekt på resultatet av handlingen. For eksempel, om vi sier "Boken blir lest," er det mindre fokus på hvem som leser boken, og mer på selve handlingen eller tilstanden av å bli lest.

I bokmål er det likevel en tendens til å foretrekke aktiv fremfor passiv uttrykksmåte. Dette skiller seg fra nynorsk, der det er mer vanlig å bruke passiv form ved å legge til -(e)s på verbet. På bokmål oppnår vi ofte en passiv effekt gjennom andre midler, som å bruke hjelpeverbet "bli" fulgt av perfektum partisipp. For eksempel, "De ble sett på lang avstand," der kombinasjonen av "bli" og partisipp danner en passiv konstruksjon som er lett å forstå og naturlig i bokmål.

En annen måte å uttrykke passiv på, som fungerer både i bokmål og nynorsk, er ved å bruke et modalt hjelpeverb sammen med infinitivsformen av hovedverbet, etterfulgt av -ase på nynorsk eller -es på bokmål. For eksempel, "Brevet skal sendes til rektor" viser hvordan vi kan formidle en handling som skal skje i fremtiden, med fokus på handlingen snarere enn den som utfører den.

Valget mellom aktiv og passiv uttrykksmåte bør styres av budskapet du ønsker å formidle og hvordan du vil at leseren skal oppfatte teksten din. Aktiv form er å foretrekke for å skape en direkte og engasjerende tekst, mens passiv form kan brukes for å fremheve handlingen eller resultatet, spesielt når utføreren er mindre viktig. Ved å veksle mellom disse to formene på en gjennomtenkt måte, kan du gjøre skrivingen din mer variert og tilpasset ulike formål og situasjoner.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

AKTIV OG PASSIV

AKTIV OG PASSIV

S-genitiv

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Unngå s-genitiv i bokmål

2. Akseptabel bruk av s-genitiv

3. Alternative måter å uttrykke genitiv på

4. Spesielle tilfeller med apostrof etter substantiv

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I bokmål er det viktig å formidle eierskap på en korrekt og naturlig måte. Mens nynorsk ofte bruker s-genitiv ved å legge til -s, oppfordrer bokmål oss til å finne andre løsninger. Dette gjør at vi må tenke litt annerledes når vi uttrykker hvem som eier noe.

Selv om det finnes tilfeller der s-genitiv blir brukt i bokmål, som når det gjelder særnavn (for eksempel "Norges høgfjell") eller i uttrykk som omhandler tid og mål ("en times pause"), er det generelt sett bedre å unngå denne formen. Dette er fordi bokmål har en rikdom av andre måter å uttrykke eierskap på, som er mer i tråd med språkets særpreg.

En av de vanligste måtene å vise til eierskap på i bokmål, er gjennom bruk av preposisjoner. For eksempel, i stedet for å si "Per sin bil", sier vi heller "bilen til Per". Dette viser tydelig at bilen tilhører Per uten å måtte ty til s-genitiv. Det er en enkel og effektiv måte å formidle eierskap på som står sterkt i bokmål.

En annen metode er sammenskrivning, der to ord blir kombinert til ett for å uttrykke en relasjon av eierskap. Eksempler på dette kan være "skipskapteinen", som tydelig forteller oss om kapteinen som styrer skipet. Denne måten å forme ord på bidrar til å bevare språkets unike preg.

Omskrivning er også en nyttig teknikk, der vi omformulerer setninger for å unngå s-genitiv. For eksempel kan "den engelske dronningen" brukes i stedet for "Englands dronning", som gir en mer bokmålklang til uttrykket.

For spesielle tilfeller der substantivet ender på -s, -x eller -z, og der s-genitiv ville vært naturlig i andre språk, bruker vi apostrof i bokmål, slik som i "Klaus' bok" eller "Marx' teorier". Dette er en praktisk måte å unngå forvirring på, samtidig som det markerer eierskap på en diskret måte.

Ved å mestre disse ulike metodene for å uttrykke eierskap, kan man skrive mer flytende og korrekt bokmål. Det viser respekt for språkets tradisjoner, samtidig som det gir rom for klar og forståelig kommunikasjon. Ved å velge den rette måten å vise eierskap på i ulike situasjoner, blir teksten ikke bare grammatisk korrekt, men også mer levende og autentisk.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

S-genitiv

S-genitiv

Enkel eller dobbel destinasjon

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Enkel bestemmelse

2. Dobbel bestemmelse

3. Bruk av dobbel bestemmelse i bokmål

4. Fordeler med dobbel bestemmelse

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I bokmål er det viktig å være oppmerksom på hvordan man bruker bestemt form i setninger. Dette kan virke utfordrende, men med litt øvelse blir det lettere å forstå. Vi skal se på forskjellen mellom enkel og dobbel bestemt form, og hvorfor dobbel bestemt form er å foretrekke i bokmål.

Når vi snakker om enkel bestemt form, viser vi til et uttrykk der det bare er brukt en artikkel eller possessiv (eiendomsord) før substantivet, og substantivet står i ubunden form (grunnform). Eksempler på dette er "den lykkelige eieren", "den norske regjeringen", og "min største tabbe". Her er substantivene "eier", "regjering", og "tabbe" ikke bøyd med ending som viser bestemt form.

Dobbel bestemt form innebærer at man både bruker en artikkel eller possessiv foran substantivet, og i tillegg bøyer substantivet i bestemt form. Dette gir oss uttrykk som "den lykkelige eieren", "den norske regjeringen", og "den største tabben min". Her er "eieren", "regjeringen", og "tabben" i bestemt form, som viser at vi snakker om noe spesifikt og bestemt.

I bokmål er det en regel at man bør bruke dobbel bestemt form. Det vil si at når vi skriver eller snakker, og vil uttrykke oss om noe bestemt, skal vi både bruke artikkel eller possessiv og sette substantivet i bestemt form. Dette bidrar til å gjøre teksten klarere og mer presis, siden det ikke er noen tvil om at vi viser til noe bestemt.

Bruk av dobbel bestemt form er en del av det som gjør bokmål til et rikt og uttrykksfullt språk. Det hjelper leseren eller lytteren å forstå nøyaktig hva eller hvem det blir referert til, og det skaper et tydelig bilde. Dette er spesielt viktig i skriftlig kommunikasjon, der man ikke har tonefall eller kroppsspråk å støtte seg på for å klargjøre betydningen.

Å velge mellom enkel og dobbel bestemt form kan virke forvirrende, men husk at i bokmål er det best å holde seg til dobbel bestemt form. Dette gjør at teksten din blir klarere og mer presis. Ved å øve på dette og gjøre det til en vane, vil du merke at det etter hvert blir en naturlig del av måten du skriver og snakker på.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

ENKEL OG DOBBEL BESTEMMELSE

ENKEL OG DOBBEL BESTEMMELSE

Substantiv eller verb

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

1. Hva er et verbalsubstantiv?

2. Eksempel på bruk

3. Når bruker en substantiv versus verb?

4. Bruken av verbalsubstantiv i bokmål kontra nynorsk

5. Unngå overdreven bruk av verbalsubstantiv ("substantivsykdom")

6. Fordeler med å velge verb fremfor verbalsubstantiv i bokmål

Diskuter

Diskuter

Diskuter

I norsk språk finner man ofte ord som kan virke like, men som har ulik funksjon i setningene. Dette er særlig tydelig når vi ser på forskjellen mellom substantiv og verb, spesielt i tilfelle av verbalsubstantiv. For å forstå dette bedre, la oss dykke ned i hva verbalsubstantiv faktisk er.

Verbalsubstantiv er substantiv som kommer fra verb. Det vil si at ordet opprinnelig er et verb, men når det blir brukt i en setning, fungerer det som et substantiv. Ta for eksempel ordet "etterforskning". "Etterforske" er verbet som beskriver handlingen, mens "etterforskning" er substantivet som beskriver prosessen eller aktiviteten.

For å illustrere dette nærmere, kan vi se på følgende eksempel: Når politiet jobber med en sak, kan vi si at de "etterforsket saken grundig". Her bruker vi verbet "etterforsket" for å beskrive handlingen politiet utførte. Men vi kan også uttrykke det litt annerledes ved å si at "Politiet gjennomførte en grundig etterforskning av saken." I dette tilfellet er "etterforskning" et verbalsubstantiv som forteller oss om aktiviteten politiet engasjerte seg i.

I norsk kan man ofte velge mellom å uttrykke seg med substantiv eller verb, men valget mellom disse to kan påvirke teksten. For eksempel, mens man på bokmål kan si "gjennomføre en undersøkelse", vil det i nynorsk ofte være å foretrekke å si "undersøke". Dette kommer av et ønske om å gjøre språket mer levende og direkte, der handlingen kommer tydeligere frem gjennom bruk av verb.

Bruken av verbalsubstantiv er mer vanlig i bokmål enn i nynorsk. I nynorsk er det en tendens til å unngå for mange verbalsubstantiv og heller bruke verb når det er mulig. Årsaken er at nynorsk streber etter et språk der handlingen står i sentrum, og hvor teksten blir mer dynamisk og engasjerende.

Overdrevent bruk av verbalsubstantiv, kjent som "substantivsjuke", kan gjøre en tekst tung og mindre tilgjengelig. Ved å foretrekke verb, kan man ofte gjøre setninger kortere og teksten mer livlig. Dette er spesielt viktig i nynorsk, der man ønsker å formidle budskap på en klar og direkte måte.

I nynorsk er det en god tommelfingerregel å velge verb fremfor verbalsubstantiv der det lar seg gjøre. Dette bidrar til et klarere, mer direkte språk som er lettere å forstå og mer behagelig å lese. Ved å være klar over dette valget, kan man skape tekster som ikke bare følger grammatiske regler, men som også engasjerer og kommuniserer mer effektivt med leseren.

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

5 SPØRSMÅL

SUBSTANTIV ELLER VERB

SUBSTANTIV ELLER VERB

Oversettelse mellom bokmål og nynorsk

Læringsmål

Læringsmål

Læringsmål

Bokmål