Saklig
Aviser er en type medium der man kan finne ulike sjangre som nyhetsartikler, fagartikler, intervjuer og leserinnlegg. Nyhetsartikler informerer oss om noe som skjer, mens fagartikler forklarer et spesifikt emne grundig. Intervjuer er en samtale mellom journalist og en person, og i leserinnlegg kan alle uttrykke meningene sine. I en elevavis kan du prøve deg i alle disse sjangrene! Å argumentere betyr å forklare meningen din med gode grunner. Kildebruk er viktig for å vise at informasjonen du gir er pålitelig. Utforskning i tekst handler om å lete etter mening, og å beskrive er å gi detaljert informasjon. Tema- og kommentarsetninger er viktige for å vise hva teksten handler om, og spørsmålstegnet bruker vi når vi stiller et spørsmål. Det er viktig å mestre alle disse tingene når du skal skrive saklig!
Avis
1. Typer aviser
2. Avisformat
3. Økonomiske støtteordninger
4. Blogger
5. Rollene til avisene
6. Ansvar og etiske normer
7. Balanse offentlig innsyn og privatliv
8. Samfunnsrolle
Aviser er en viktig del av samfunnet vårt. De gir oss nyheter, informasjon og underholdning. Avisene finnes i mange ulike typer og format, hver med sine egne særtrekk. En grunnleggende forskjell er mellom løssalgsaviser og abonnementsaviser. Løssalgsaviser kan kjøpes ved enkeltsalg og retter seg ofte mot en bredere lesergruppe. Abonnementsaviser blir derimot levert direkte hjem eller elektronisk til de som abonnerer, og er ofte mer spesialiserte.
Papiraviser er den tradisjonelle formen for avis. Disse kan deles inn i ulike kategorier basert på geografisk spredning og innhold. Rikspresse dekker hele landet, mens landsdelspresse, regional presse og lokalaviser fokuserer på nyheter fra bestemte områder. Tabloidaviser legger vekt på sensasjonelle og underholdende nyheter, mens kvalitetsaviser prioriterer dybdeanalyse og grundige reportasjer.
Nettaviser er aviser som blir publisert på nettet. Dette formatet har blitt stadig mer populært fordi det er lettere og raskere å oppdatere nyhetsstoffet. Noen nettaviser finnes bare på internett, mens andre er digitale versjoner av papiravisene. De digitale versjonene er ofte gratis, men kan ha plussinnhold som man må betale for. Nettaviser kan også inneholde lyd- og videoinnslag, og har ofte diskusjonsforum eller chat der leserne kan utveksle synspunkter. Reklame og annonseinntekter er en viktig inntektskilde for mange nettaviser.
Pressestøtte er en viktig mekanisme i Norge for å opprettholde en mangfoldig avisstruktur. Dette er offentlig støtte som går til aviser, spesielt de med mindre opplag og dekning, for å sikre at de kan overleve økonomisk.
Blogger, også kjent som weblogger, er en annen form for medium. Blogger fungerer som en digital dagbok for enkeltpersoner eller grupper, der de kan dele tanker, interesser og opplevelser. Bloggere kan skrive innlegg om ulike emner og gi uttrykk for meningene sine. Dette har ført til at blogger ofte blir kalt «den femte statsmakten», etter den utøvende, den lovgivende og den dømmende statsmakten, og pressen.
Aviser har en nøkkelrolle i samfunnet. De formidler nyheter om det som skjer lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og fungerer som en viktig kanal for informasjonsutveksling. De gir oss et innblikk i politiske avgjørelser, sosiale forhold og kulturelle hendelser, og bidrar med innsikt og perspektiv som gjør oss bedre i stand til å forstå verden rundt oss.
En av de viktigste rollene til avisene er å fungere som samfunnets vaktbikkje. De overvåker og kritiserer makten, spesielt når noen misbruker stillingen sin. Når noen blir urettferdig behandlet, er det avisenes oppgave å avsløre dette og sette spørsmålstegn ved urettferdige praksiser.
Dette er mulig takket være pressefriheten, eller trykkefriheten, som er et grunnleggende prinsipp i et demokratisk samfunn. Pressefriheten gir avisene makt og stor innvirkning, og gjør at pressen ofte blir omtalt som "den fjerde statsmakten". Dette er fordi avisene kontrollerer og balanserer de andre tre statsmaktene (lovgivende, utøvende og dømmende).
Med denne makten følger også et stort ansvar. Aviser må være varsomme med hvordan de omtaler enkeltmennesker, spesielt når det gjelder personlige og sensitive opplysninger. «Vær varsom-plakaten» er et sett med etiske normer som skal følges av pressen, og som setter standarden for hva som blir ansett som god journalistikk. Hvis en avis bryter disse normene, kan saken bli behandlet av Pressens Faglige Utvalg (PFU), som kan kritisere avisen og kreve at den retter seg etter normene.
Kjendiser og kongelige er ofte i avisenes søkelys, og deres privatliv kan bli forstyrret av nærgående journalister og paparazzi-fotografer. Slike hendelser er en påminnelse om at pressen har en viktig rolle i å balansere behovet for offentlig innsyn med retten til privatliv. I slike situasjoner er det viktig at avisene følger «vær varsom-plakaten» og respekterer retningslinjene for hvordan de skal opptre mot personer i søkelyset.
Alt i alt har avisene en viktig rolle i samfunnet, både som informasjonskilder, vaktbikkjer og samfunnskritikere. De har makt og innvirkning takket være pressefriheten, men må også følge etiske normer for å sikre at deres praksis er rettferdig og respektfull.
Å utforske
1. Utforske som en prosess
2. Metodiske steg
3. Skriving som verktøy
4. Språklige teknikker
5. Virkningen av å utforske
Å utforske er et bredt og komplekst begrep som innebærer å dykke dypt inn i et emne eller et område, det være seg en geografisk plass, en forskningshypotese, en kunstform eller et fagområde. Utforskning er ikke bare en aktivitet, det er en metodisk og systematisk prosess som krever engasjement, kritisk tenkning og evne til å samle, analysere og tolke informasjon.
Når vi utforsker, tar vi på oss rollen som undersøkere. Vi må være nysgjerrige, modige og åpne for det ukjente. Vi må granske fra ulike sider for å få et helhetlig bilde. Dette kan innebære å analysere, tolke, resonnere og drøfte. Diskusjon er et sentralt element i utforskningen, fordi det tillater oss å dele innsikt og synspunkter, stille spørsmål og kritisere hypoteser og teorier.
En annen vesentlig del av utforskningen er å hente inn, vurdere og omarbeide informasjon. Vi må være kritiske til kildene vi bruker, sjekke deres pålitelighet og relevans, og så oppsummere og presentere dem på en klar og forståelig måte. Dette kan innebære å lage stikkord, sammendrag eller presentasjoner av fagstoff, hypoteser og undersøkelser.
Skriving er et kraftig verktøy i utforskningen. Det hjelper oss å strukturere tankene våre, uttrykke ideer på en klar og presis måte, og å bygge argument. Å skrive ned observasjonene og konklusjonene våre kan også bidra til å klargjøre og forstå komplekse ideer og konsepter.
Ved å markere årsak og virkning med ord som "derfor", "fordi", "så" og "på grunn av", kan vi lage logiske sammenhenger og hjelpe leseren å forstå argumentasjonen vår. Vi kan vise motsetninger ved å bruke ord som "men", "derimot", "likevel" og "selv om", som kan gi teksten dynamikk og dybde. Vilkår kan vi markere med ord som "hvis", "hvis", "når" og "dersom", som hjelper oss å uttrykke betingelser og mulige scenarioer.
Å utforske er altså en grundig og engasjerende prosess som krever både kritisk tenkning og kreativitet. Det er en kontinuerlig søken etter kunnskap, innsikt og forståelse som hjelper oss å vokse som mennesker og som samfunn.
Informative tekster
1. Hva er informerande tekster?
2. Hvordan kjenne igjen informerande tekster?
3. Viktighet av kritisk vurdering
4. Ulike typer og formater
5. Informativ artikkel
6. Hva er infografikk?
7. Sammendrag
Når du skal lage en informativ tekst:
Når du skal lage infografikk:
Informative tekster er tekster vi møter hver eneste dag i ulike deler av livet vårt. De gir oss den informasjonen vi trenger for å ta avgjørelser, lære nye ting eller forstå verden rundt oss. Om du skal ta bussen, er det en busstabel som forteller deg når bussen går. Om du vil lage en ny matrett, finner du en oppskrift som steg for steg viser deg hvordan du gjør det. Når du leser nyhetene, får du vite hva som skjer i verden, og skolebøker i ulike fag gir deg dypere kunnskap om alt fra historie til naturvitenskap.
Men det er viktig å merke seg at ikke alle tekster som ser informative ut, nødvendigvis er det. Noen kan inneholde skjult reklame eller til og med feilaktig informasjon. Derfor er det viktig å være kritisk når du leser. Spør deg selv om informasjonen er oppdatert, om den kommer fra en troverdig kilde, og om den stemmer overens med annen informasjon du har.
Det finnes også mange måter å presentere informative tekster på. Til dømes bruker vi ofte infografikk, som er en blanding av bilder og ord, for å gjøre komplisert informasjon lettere å forstå. Det kan være grafer som viser hvordan noe har endret seg over tid, eller illustrasjoner som forklarer en prosess.
Oppsummert er informative tekster essensielle for at vi skal kunne orientere oss og ta gode avgjørelser i livet. Men det krever at vi også gjør en innsats for å vurdere og forstå den informasjonen vi blir gitt.
Kilder
1. Vurdering av kilder
2. Bruk av kilder i egne tekster
3. Respekt for opphavsrett og personvern
4. Korrekt sitatpraksis
For å vurdere og bruke kilder på en effektiv og ansvarlig måte er det flere steg man kan følge.
Først, når man vurderer en kilde, bør man ta et kritisk overblikk over teksten. Man bør sette spørsmålstegn ved avsenderen, innholdet, oppsettet og sjangeren. Vurder hvem som har skrevet eller produsert kilden. Hvem er forfatteren eller institusjonen bak teksten, og hvilken autoritet eller kompetanse har de på feltet? Vurder også innholdet nøye: hva er hovedtemaet, og hvordan blir det behandlet? Oppsettet av teksten kan også gi viktig informasjon. Er det lett å skille hovedpunkt fra underpunkt, og er teksten godt organisert? Sjangeren kan også påvirke hvordan informasjonen blir fremstilt, enten det er en forskningsartikkel, en nyhetsartikkel, et blogginnlegg eller noe annet.
Man bør også finne konteksten teksten er laget i, eller situasjonen den er presentert i. Dette kan hjelpe en å reflektere over hva betydningen konteksten har for innholdet. For eksempel kan en tekst skrevet under en konflikt eller en politisk hendelse være farget av disse omstendighetene.
Videre bør man se nærmere på innhold og oppsett. Det er viktig å skille mellom fakta, fiksjon, påstander og argumenter. Spør deg selv: Er teksten saklig? Er den objektiv eller subjektiv? Uttrykker den spesielle holdninger? Påvirker oppsettet din opplevelse av teksten, kanskje gjennom bruk av layout, bilder eller lyd?
For å få et mer komplett bilde kan man sammenligne og vurdere flere kilder. Er det noe viktig som er utelatt i en av kildene? Videre kan det være nyttig å sammenligne opplysningene med det man vet fra før.
Når man vurderer innholdet, bør man være ærlig med seg selv: er man følelsesmessig engasjert i temaet, eller har man fordommer som kan påvirke tolkningen? Hvis så er tilfelle, bør man vurdere teksten ekstra nøye.
Når man skal bruke kilder i egne tekster, er det viktig at det kommer tydelig frem hva som er eget innhold, og hva som er hentet fra andre. Omformulering av setninger fra kilder kan være en god metode, så lenge kilden blir korrekt sitert.
Å ta hensyn til opphavsrett, åndsverksloven, plagieringsregler og personvern er kritisk. Opphavsrett innebærer at du eier rettighetene til ditt eget arbeid, og bestemmer selv om du vil dele det med andre. Åndsverkloven gjør det ulovlig å kopiere og dele noe andre har laget, uten å spørre om lov. Plagiering er ulovlig, og innebærer å bruke andres tekster uten å oppgi kilde. Personvernlovgivning begrenser hva vi har lov til å publisere om andre.
For å vise til kilder i en tekst, kan man bruke APA-stilen, som er i bruk over hele verden der det er krav om referering. Man kan finne mer informasjon om APA på kildekompasset.no.
Det er flere måter å sitere på, inkludert direkte sitat, direkte sitat med hyperlenke, indirekte sitat, og bruk av kildeliste. Uansett hva metode man bruker, er det viktigste at man gir korrekt og fullstendig informasjon, slik at leserne kan finne og vurdere kildene selv.
Å beskrive
1. Å beskrive
2. Organisere og systematisere
3. Eksempel på beskrivende tekster
4. Overgangsord og -uttrykk
Å beskrive er en viktig kommunikasjonsteknikk som vi bruker i dagliglivet, og i faglig og akademisk skriving. Å beskrive kan omfatte å gjøre rede for, forklare, gi eksempler på, definere, dokumentere og å strukturere informasjon om et emne, et objekt, et konsept eller en opplevelse. Når vi beskriver, søker vi å formidle et bilde med ord på en slik måte at leseren eller lytteren kan forme en klar og nøyaktig forståelse.
Organisering og systematisering av informasjon er en fundamental del av beskrivelsesprosessen. Ved å kategorisere og sortere informasjon, lagrer vi kunnskap på en mer tilgjengelig og forståelig måte. Dette kan gjøre det lettere for oss å hente fram og bruke informasjonen senere, og kan hjelpe oss med å bygge og strukturere argument og forståelse.
En rekke teksttyper er primært beskrivende i sin natur. Lærebøker er gode eksempler på dette. De beskriver teori og kunnskap på en strukturert og systematisert måte, og bruker gjerne definisjoner, eksempler og illustrasjoner for å støtte opp under forklaringene. Referater gir rede for det som ble sagt og gjort i et møte, en konferanse, en forelesning eller lignende. Tankekart er et visuelt verktøy for å organisere og strukturere tanker, ideer og kunnskap. Brukerveiledninger gjør rede for hvordan et produkt eller en tjeneste skal brukes, og leksikonartikler er strukturerte tekster som gir omfattende informasjon om et emne.
Å bruke overgangsord og -uttrykk som "og", "også", "dessuten", "i tillegg til", og "for eksempel" er en effektiv teknikk for å legge til fakta og informasjon i en beskrivende tekst. Disse ordene og uttrykkene fungerer som bindeledd mellom setninger og avsnitt, og bidrar til å skape en mer sammenhengende og flytende tekst. De gjør det også lettere for leseren å følge med på resonnementet, og kan hjelpe til med å klargjøre relasjonene mellom ulike deler av teksten.
Så, å beskrive innebærer ikke bare å gi en grunnleggende framstilling av et emne, men også å organisere og strukturere denne informasjonen på en logisk og systematisk måte, slik at leseren kan forstå og dra nytte av den.
Saks tekst
1. Vekke interesse
2. Beholde interessen
3. Bruke retoriske appellformer
4. Planlegging og struktur
5. Velg format og verktøy
6. Kildekritikk
Å skrive en god saktekst handler om å balansere mange elementer. Først og fremst skal du få folk til å bli nysgjerrige og interesserte. Dette kan du gjøre ved å ha en fengende tittel og en innledning som gir et hint om hva teksten handler om, men uten å røpe alt med en gang. Det er viktig å gi nok informasjon til å vekke nysgjerrighet, men også holde litt tilbake så folk vil lese videre.
Men det er ikke nok å bare vekke interessen; du må også holde på den gjennom hele teksten. Du kan bruke ulike metoder for å gjøre dette. Til eksempel kan du bruke spennende eksempler eller historier som folk kan kjenne seg igjen i. Du kan også bruke fakta og statistikk som er lette å forstå, men samtidig gir innsikt i emnet du skriver om.
I tillegg er de retoriske appellformene viktige. Dette er teknikker du bruker for å overbevise eller påvirke den som leser teksten din. Logos handler om å bruke logiske argumenter, patos om å appellere til følelser, og etos om å stå frem som en troverdig person. En god saktekst vil ofte kombinere alle disse elementene for å være så overbevisende som mulig.
Planlegging og struktur er også sentrale elementer. Før du begynner å skrive, bør du sette deg ned og tenke gjennom hva du vil si. Det kan være lurt å skrive ned stikkord, ideer og tanker du har om emnet. Deretter kan du gjøre "research" for å finne mer informasjon. Pass på å være kildekritisk og sjekk at informasjonen du bruker er pålitelig. Når du har samlet nok informasjon, kan du lage en disposisjon for å hjelpe deg med å organisere teksten.
Til slutt må du ta stilling til hvordan du vil formidle informasjonen. Skal det være i form av en artikkel, en video, eller kanskje en presentasjon? Og ikke glem å tenke på hva slags bilder, grafer eller andre visuelle elementer du kan bruke for å styrke teksten din.
Så selv om det ikke finnes en fasit for hvordan en god saktekst skal være, finnes det mange gode råd og teknikker du kan følge for å skrive en tekst som både informerer og engasjerer.
Utleie og avslutte saktekst
1. Innledning
2. Avslutning
START MED EN PÅSTAND ELLER ET SYNSPUNKT
START MED EN SAKSOPPLYSNING
START MED ET SITAT
START MED EN HISTORIE ELLER ET EKSEMPEL
START MED ET SPØRSMÅL
START MED Å FORTELLE HVAD TEKSTEN SKAL HANDLE OM
START MED DET STORE OVERBLIKKET
Å skrive en god saktekst handler ikke bare om det man vil si, men også hvordan man sier det. Innledningen er som døren til et hus. Det er det første folk ser, og det som får dem til å bestemme seg for om de vil gå inn eller ikke. Du kan starte med et klart synspunkt eller en påstand som fanger interesse. En annen måte er å gi viktig fakta med en gang, for å vise at dette er noe leseren bør bry seg om. Sitater fra kjente personer kan også gi teksten mer tyngde. Du kan også bruke en liten historie eller et eksempel for å gjøre det mer levende og konkret. Et spørsmål kan få leseren til å tenke, og dermed bli mer engasjert i det du skriver. Du kan også rett og slett bare fortelle hva teksten vil handle om, eller sette det du skriver om inn i en større sammenheng.
Når du har fått leseren med deg gjennom hele teksten, kommer du til avslutningen. Dette er som det siste inntrykket man gir etter et møte. Du kan gjerne komme tilbake til innledningen og gi svar på det du startet med. Dette kaller vi ofte for sirkelkomposisjon. Du kan også oppsummere hovedpoengene dine i en klart formulert konklusjon. Et sterkt sitat kan også være en god måte å runde av på. Om du vil, kan du oppmuntre leseren til å handle eller tenke videre på emnet. Et annet grep er å stille et nytt spørsmål til leseren, som gjør at de holder frem med å tenke etter at de er ferdige med å lese. Eller du kan filosofere litt over hva dette emnet kan bety for fremtiden eller i en større sammenheng.
Så både innledning og avslutning har som mål ikke bare å ramme inn teksten din, men også å gjøre den mer engasjerende og minneverdig for leseren.
Femavsnittmodellen
1. Innledning (tomlen)
2. Hoveddel (de tre neste fingrene)
3. Avslutning (lillefingeren)
4. Fleksibilitet og tilpasning
Femavsnittsmodellen er som en veiledning for hvordan du kan sette opp tekster, enten de er skriftlige eller muntlige. Tenk deg at hånden din er som en tekst. Hver finger på hånden representerer et avsnitt i teksten din.
Først har du tommelen, som er innledningen. Denne delen har som mål å fange interessen til den som leser eller hører på, og den introduserer hvilket problem eller tema du vil snakke om. Det er som en døråpner til resten av teksten.
Så kommer de tre neste fingrene, som er hoveddelen av teksten. Hvert av disse avsnittene begynner med en temasetning. Det er en setning som sier hva hele avsnittet handler om. Etter temasetningen bruker du kommentarsetninger for å forklare, utdype eller argumentere for det du har sagt i temasetningen. Hoveddelen kan ha mer enn tre avsnitt, eller færre, alt etter hva du trenger for å si det du vil.
Et tips er å formulere temasetningene før du går i gang med kommentarsetningene. Da har du en klar retning for hva du vil diskutere i hver del av hoveddelen.
Til slutt har du lillefingeren, som er avslutningen. Her runder du av teksten ved å oppsummere hovedpoengene dine eller ved å gi en slags konklusjon. Det er som å sette et punktum for det du har snakket om, eller kanskje åpne for videre diskusjon.
Så selv om femavsnittsmodellen er en nyttig måte å bygge opp en tekst på, er det ikke den eneste måten. Du kan tilpasse det etter behov, spesielt for ulike typer tekster som artikler, dokumentarfilmer eller nyhetsinnslag. Det viktigste er at teksten din blir klar, strukturert og lett å følge med på for de som leser eller hører.
Binde sammen saktekst
1. Temasettinger
2. Kommentarer
3. Tekstbindarar
4. Temord og faguttrykk
5. Retoriske spørsmål
REKKEFØLGE
MOTSETNING
INNDRAGELSE
DØME
KONSEKVENS, ÅRSAK-VIRKNAD
OMFORMULERING
TID
BY
SAMMENLIGNING
POSITIVT
NEGATIVT
USIKKERT
KONKLUSJON
Det er kjempeviktig å kunne bygge opp en god tekst. Temasetninger og kommentarsetninger er som byggesteinene i en tekst, og de hjelper til med å lage en struktur som er lett å følge.
Tenk på en temasetning som en slags overskrift for et avsnitt. Det er som om du sier: "Hør her, nå skal vi snakke om dette!" Dette gir folk en god idé om hva de kan forvente. Så om du skriver om dinosaurer, kan temasetningen være noe sånt som "Dinosaurer levde for millioner av år siden".
Men å si bare det er ikke nok, ikke sant? Vi vil vite mer! Da kommer kommentarsetninger inn i bildet. De er som små forklaringer eller tilleggsinformasjon som gir mer kjøtt på beinet. Så etter temasetningen om dinosaurer, kan en kommentarsetning være "De var svært ulike, alt fra små fugleliknende skapninger til store rovdyr."
Og hva med tekstbindere? De er som smør på brødet; de gjør alt bedre! Tekstbindere hjelper oss å knytte setninger og ideer sammen, slik at alt flyter smidig. Om du vil legge til noe, kan du si "og", eller om du vil vise en motsetning, kan du bruke "men". Det er som å legge til små skilt langs veien når du går tur. Det gjør det lettere å følge med på hva som skjer og hvor du skal.
Så, om du vil lage en tekst som folk vil lese og forstå, er det lurt å bruke temasetninger til å sette scena, kommentarsetninger til å fylle ut med detaljer, og tekstbindere til å binde det hele sammen. Da blir teksten din som en godt merket sti i skogen. Det blir enklere å følge og mye mer interessant.
Artikkel
1. Hva er en artikkel?
2. Innholdselement i en artikkel
3. Hoveddelen i artikkelen
5. Generelle trekk ved en artikkel
En artikkel er en form for skrevet tekst, utformet med det formålet å gi leseren opplysninger om et spesifikt emne, en sak eller et tema. Denne formen for skriftlig framstilling er vanligvis lagt fram på en saklig, systematisk og oversiktlig måte, uten å inneholde forfatterens personlige meninger, holdninger eller overbevisninger. Likevel, i mange tilfeller kan en artikkel også trekke inn uttalelser, synspunkter eller informasjon fra andre kilder for å kaste lys over emnet fra ulike perspektiver. Dette bidrar til å gi leseren en dypere innsikt og forståelse av saken.
En artikkel består av flere elementer. Først har vi tittelen, som indikerer hva artikkelen handler om. Den skal være kort og informativ, slik at leseren raskt kan skjønne temaet for artikkelen. Tittelen skal vekke interesse og invitere til lesing.
Bylinjen er et annet viktig element, og det er her forfatteren av teksten blir identifisert. Dette gir leseren mulighet til å knytte artikkelen til en bestemt skribent, som kan være viktig for å vurdere troverdigheten av informasjonen.
Ingressen følger vanligvis etter tittelen og bylinjen. Dette er et kort avsnitt som gir mer detaljert informasjon om hovedtemaet i artikkelen, og det skal oppsummere hovedinnholdet. Ingressen er viktig for å fange leseren sin interesse og motivere videre lesing.
Mange artikler inkluderer også bilder som visuelt støtter teksten. Et godt valgt bilde kan fortelle like mye som ord og kan bidra til å formidle essensen i artikkelen på en effektiv måte. Bilde teksten kan inneholde flere opplysninger om innholdet i bildet og hvordan det er relevant for artikkelen.
Hoveddelen av artikkelen er der inngående diskusjon av temaene finner sted. Denne delen kan være delt inn i flere avsnitt eller lengre tekstdeler med deloverskrifter. Deloverskrifter bidrar til å dele opp artikkelen i mindre seksjoner, noe som gjør det enklere for leseren å følge med og fordøye informasjonen.
Til slutt skal en artikkel ha en naturlig og sammenhengende slutt. Dette kan være en oppsummering av hovedpoengene som er diskutert i teksten, en konklusjon basert på diskusjonen, eller en oppfordring til videre refleksjon eller handling. Avslutningen gir en form for avrunding på artikkelen, og gir leseren en følelse av fullføring.
Samlet sett, er en artikkel en strukturert og informativ tekst som har som mål å opplyse, undervise, eller formidle informasjon om et bestemt emne på en objektiv og balansert måte.
Nyhetsartikkel
1. Nyhetsartikkel
2. Medium
3. Journalisten
4. Vinkling
5. Tittel
6. Ingress
7. Byline
8. Brødtekst
9. Deloverskrifter
10. Bilde og bildetekst
11. Faktaboks
En nyhetsartikkel er et oppslag som kan være interessant for flere. Nyhetsartikler er vanligvis kjennetegnet av elementer som konflikt, vesentlighet, identifikasjon, sensasjon og aktualitet. Nyhetsartikler kan formidles gjennom ulike medier som papiraviser, nettaviser, radio og fjernsyn, og kan inkludere tekst, bilder, lyd og video.
Nyhetsartikkelen er ofte skrevet av en journalist, som har som oppgave å informere leseren. Journalisten gjengir hva andre sier eller mener om en sak eller en hendelse, og holder sine egne meninger for seg selv. Journalisten skal sette seg grundig inn i stoffet de skal informere om, og velge ut det som er mest interessant for å fortelle det på en måte som gjør at mottakerne får lyst til å lese eller se oppslaget.
En viktig oppgave for journalisten er vinklingen av artikkelen. Denne skal være objektiv, det vil si upartisk og saklig. Journalisten kan se den samme saken fra ulike synsvinkler, og en kan legge vekt på ulike sider ved en sak.
Nyhetsartikkelen har en tittel, som sammen med ingress, bilder og bildetekst skal gi svar på spørsmålene hvem, hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Tittelen skal gi viktig informasjon og skape et ønske om å lese mer.
Ingressen er et kort avsnitt som vanligvis kommer etter tittelen, og oppsummerer ofte hovedpunktene i teksten. Byline er navnet på personen som har skrevet oppslaget, og kommer vanligvis etter tittelen eller ingressen.
Brødteksten er hovedteksten i en nyhetsartikkel og gir mer informasjon om saken. De viktigste opplysningene kommer ofte først, og de mindre viktige følger til slutt.
Deloverskrifter deler opp artikkelen slik at den blir enklere å lese, og forteller litt om hva man kan finne i den neste tekstdelen. Bilder og bildetekst kan være med på å fange oppmerksomheten til leseren, og forteller mer om nyheten.
Faktaboks er også en viktig del av en nyhetsartikkel, som lister opp fakta og gir flere opplysninger enn de man finner i nyhetsartikkelen. Dette kan være viktig for å forstå fullt ut konteksten og viktigheten av nyheten som blir formidlet.
Å skrive en nyhetsartikkel krever både skriveferdighet og forståelse for journalistisk etikk og normer, samt tekniske ferdigheter for å kunne bruke ulike medietyper og format effektivt.
Fagartikkel
1. Tittel
2. Avsnitt
3. Ingress
4. Bilde og bildetekst
5. Hoveddel
6. Deloverskrifter
7. Avslutning
En fagartikkel er en teksttype som gir inngående kunnskap om et spesifikt emne. Den bruker en grundig og objektiv fremstilling for å presentere emnet. Fagartikkelen har noen karakteristiske trekk som skiller den fra andre teksttyper, og her følger en oversikt over disse.
Tittelen på fagartikkelen gir informasjon om hva artikkelen handler om, og den skal vekke leselyst. Det er et sammendrag av innholdet og det første som leseren ser. Tittelen bør være både informativ og interessant for å lokke leseren til å lese videre.
Byline viser navnet på den som har skrevet fagartikkelen. Dette er typisk plassert rett etter tittelen eller ingressen, og det gir troverdighet til informasjonen som blir presentert.
Ingressen i fagartikkelen gir mer informasjon om hva artikkelen handler om. Den oppsummerer hovedinnholdet i artikkelen og er skrevet slik at det skapes leselyst. En god ingress gir leseren en klar forståelse av hva de kan forvente å finne i resten av teksten.
Bilder og bildetekster er en viktig del av fagartikkelen. Bildene illustrerer innholdet og gir leseren en visuell representasjon av emnet. Bildebeskrivelsen kan inneholde mer detaljert informasjon og bidra til å forklare eller utdype bildene.
Hoveddelen av fagartikkelen kan deles inn i avsnitt eller lengre tekstdeler med deloverskrifter. Den første setningen i et avsnitt, ofte kalt en temasetning, kan inneholde fakta eller faktaopplysninger. Kommentarsetninger brukes for å legge til mer informasjon og detaljer.
Deloverskrifter brukes for å dele opp artikkelen og gjøre den lettere å lese. De forteller litt om hva man kan forvente i den neste tekstdelen, og bør pirre leseren sin nysgjerrighet, slik at de blir motivert til å lese hele artikkelen. Det er vanlig å droppe punktum i overskrifter.
Avslutningen på en fagartikkel bør være naturlig og sammenhengende med resten av teksten. Den kan inneholde et svar eller et sammendrag. Hvis det ble stilt et spørsmål i innledningen, kan dette bli svart på i avslutningen. Et annet element kan være å peke fremover, ved å spå fremtiden om temaet. Alternativt kan teksten bli avsluttet på samme måte som den ble åpnet, for å skape en rundskriven effekt.
Disse sjangertrekkene er retningsgivende, men ikke absolutte. Avhengig av emnet og formålet med teksten, kan en fagartikkel variere i struktur og innhold. Uansett bør en god fagartikkel være informativ, strukturert og engasjerende.
Spørsmålstegn
1. Direkte spørsmål
2. Usikre ytringer
3. Spørjeteiknet i parentes
4. Indirekte spørsmål
5. Bundne spørsmål
6. Selvstendige spørresetninger
7. Fortellende setninger som er spørresetninger
Spørjeteikn (?) er et viktig verktøy for å markere spørresetninger i skriftlig norsk. Når man bruker dette tegnet, er det noen regler man skal følge for å sikre at teksten er korrekt og lettlest. Her vil jeg ta for meg hvordan man bruker spørjeteiknet i bokmål.
I direkte spørsmål blir spørjeteiknet brukt for å indikere at man ønsker et svar. Eksempler på dette er setninger som "Når er det?" eller "Hvor er boken min?". Her er det viktig å merke seg at spørjeteiknet skal stå rett etter siste ord i spørsmålet, uten mellomrom. Setningen begynner så på nytt med stor forbokstav, til eksempel: "Når er det? Jeg skal på et møte."
Det er også tilfeller der spørjeteiknet kan brukes inne i en setning, vanligvis for å markere at noe er usikkert. Dette kan være når det står et enkelt ord eller et innskudd i en ytring som er usikkert, til eksempel: "Han sa at han skulle komme i morgen, men jeg vet ikke om han faktisk vil det."
Videre, når spørjeteiknet står innenfor parentes, hører det til innskuddet eller tillegget. Eksempelvis: "Hun sa at hun skulle reise i morgen (er hun sikker på det?)".
Det er også verdt å merke seg at det ikke skal stå spørjeteikn etter indirekte spørsmål. Et indirekte spørsmål kan for eksempel være: "Jeg lurer på når det er." Her er det ikke et direkte spørsmål til mottakeren, og derfor blir det ikke sett spørjeteikn.
Når to eller flere spørresetninger er bundet sammen, står spørjeteiknet ofte bare etter den siste. Til eksempel: "Kan du fortelle meg når det er og hvor boken min er?".
Når det gjelder spørresetninger eller spørgende uttrykk som er selvstendige enheter, skal det stå spørjeteikn etter hver. Til eksempel: "Er du sulten? Har du lyst på et eple?" Her begynner hver setning med stor bokstav.
Til slutt, det kan også være aktuelt å bruke spørjeteikn etter fortellende setninger som etter betydning er spørresetninger. Til eksempel: "Jeg vil gjerne vite om du kommer i morgen?" Her er det underforstått at man ønsker et svar, selv om det teknisk sett er en fortellende setning, blir den tolket som et spørsmål.
Det er viktig å merke seg at dette er generelle regler og at det kan være unntak. Det er alltid lurt å lese gjennom teksten en gang til for å sjekke at tegnsettingen er korrekt.
Intervju
1. Hva er et intervju?
2. Typer av intervju
3. Hvordan er et intervju bygd opp?
4. Lukkede spørsmål
5. Åpne spørsmål
6. Utdypande spørsmål
7. Å beskrive
8. Direkte tale
9. Indirekte tale
10. Kroppsspråk
11. Til slutt
Et intervju er en samtale mellom en person som intervjuer, og en som blir intervjuet. Denne typen samtale brukes i mange forskjellige medier som aviser, ukeaviser, tidsskrifter, radio, TV og på internett. Den personen som blir intervjuet kaller vi intervjuobjektet.
Vi kan skille mellom to hovedtyper intervjuer; portrettintervju og saksintervju. Portrettintervjuet handler om å få frem opplysninger som beskriver en person, som tanker, livsstil, interesser og personlighet. Saksintervjuet derimot, vil se nærmere på en bestemt sak eller et emne. Det finnes også fiktive intervjuer, der innholdet er oppdiktet.
Hvordan er et intervju bygd opp? Vel, det begynner gjerne med en overskrift. Her bør man tenke kreativt og fengende. Overskriften skal være en appetittvekker som pirrer interessen og ønsket til leserne om å lese intervjuet. Den bør være informativ, men ikke kjedelig. Et kort sitat eller et morsomt poeng fra intervjuet kan fungere godt som overskrift.
Etter overskriften kommer innledningen, gjerne i form av en ingress. Her blir saken, personen eller begge deler presentert. Ingressen kan også skrive noe om bakgrunnen for intervjuet og si noe om hensikten med intervjuet. Ingressen kan være en setning eller to som oppsummerer det teksten skal handle om, og er ofte skrevet med uthevet skrift eller i kursiv.
Etter innledningen følger byline, før vi kommer til hoveddelen. Hoveddelen av intervjuet består av spørsmål og svar. Et godt intervju har skildringer av situasjonen og personen flettet inn i teksten. For eksempel: "Kjartan tenkte seg nøye om, og klødde seg litt i det brune skjegget før han svarte: «Jo, jeg mener at barn på 12 år godt kan ha ansvar for en hund!»". Eller "Jeg mener det er kjempeviktig at alle barn får pizza minst én gang i uken, svarte hun ivrig mens hun fekta med armene."
Avslutningen er kort, og det er viktig at den henger sammen med resten av teksten. Den kan være en konklusjon, oppsummering, avrundende skildring (tema/intervjuobjekt) eller gi et kort blikk på framtidsutsiktene til temaet. Så, det er hovedsakelig hvordan et intervju er bygd opp. Godt utført, kan et intervju være en svært effektiv måte å formidle informasjon på, enten det er om personer, saker, eller begge deler.