Dansketida
Etter 1350 gikk Norge gjennom flere kulturelle og språklige perioder. Mellomnorsk tid, fra 1350 til 1525, var preget av dialektvariasjon. I dansketiden, 1536–1814, ble dansk det dominerende skriftspråket, noe som påvirket norsk språkutvikling. Under barokken, fra midten av 1600-tallet, oppstod en rik diktartradisjon med religiøs og dramatisk litteratur. Opplysningstiden, på 1700-tallet, fokuserte på fornuft og vitenskap, og Ludvig Holberg ble en nøkkelfigur med verk som "Erasmus Montanus". "Det Norske Selskab", stiftet i København, fremmet norsk litteratur og språk, og Johan Herman Wessel skilte seg ut med sin satire.
Norge etter 1350
1. Før 1350
2. Svartedauden (rundt 1349)
3. Kalmarunionen (1397)
4. På 1500-tallet
Før 1350 opplevde Norge ei oppgangstid. Dette var ei tid då norske kongar stod sterkt, og det var ei bløming i norrøn litteratur og norrønt språk. Norrønt språk var det dominerande språket i Norden, og Norge var eit sjølvstendig kongerike med ei rik kultur og sterk sentralmakt.
Men etter 1350 skjedde det store endringar i Norge. Den mest dramatiske hendinga var svartedauden som ramma landet rundt 1349. Svartedauden var ein pest som drepte omtrent 60% av befolkninga i Norge. Dette førte til den vondaste nedgangstida i landet på mange hundre år. Befolkninga minka kraftig, og mange gardar og bygder vart lagt øyde. Dette hadde store konsekvensar for samfunnet og økonomien i Norge.
I 1397 vart Kalmarunionen etablert. Dette var ein union der Norge, Danmark og Sverige vart samla under ein monark. For Norge betydde dette at landet mista sitt sjølvstende, og danske og svenske kongar begynte å styre. Denne tida markerte også byrjinga på slutten for det norrøne språket og kulturen, som gradvis forsvann og vart erstatta av dansk kultur og språk.
På 1500-talet begynte ting sakte å betre seg for Norge. Handelen tok seg opp igjen, og folketalet byrja å auke. Dette var også tida då skriftspråket i Norge vart meir og meir prega av dansk, som følgje av unionen med Danmark. Dette dansk-norske skriftspråket var hovudspråket i Norge i fleire hundre år framover. Sjølv om det ikkje var nokon store nasjonale diktarar i Norge på denne tida, levde folkediktinga vidare og spelte ei viktig rolle i å bevare den norske kulturelle arven.
Språket i midtnorsk tid
1. Gammel norsk periode
2. Svartedauden (1349)
3. Endringer etter svartedauden
4. Forenkling av grammatikk
5. Kalmarunionen (1397-1523)
6. Mellomnorsk tid
7. Islandsk og færøysk språk
Språket i mellomnorsk tid er en interessant periode i norsk språkhistorie. Denne tiden strekker seg fra siste halvdel av 1300-tallet og varer til litt etter 1500. I denne perioden skjedde det store endringer i det norske språket, mye på grunn av historiske hendelser.
Først og fremst var det gammelnorsk periode, som varte fram til siste halvdel av 1300-tallet. Men så kom svartedauden i 1349, en stor pest som tok livet av mange mennesker. Dette hadde stor påvirkning på språket. Mye av tekstkunnskapen døde ut fordi så mange lærde og skrivekyndige folk døde.
Sverige og Danmark fikk en mer dominerende stilling i Norden etter svartedauden. Dette førte til at svensk og dansk språk ble mer vanlig i Norge. Den norske skriftkulturen ble påvirket, og norsk språk ble skrevet i en mer blandet form enn før. Det vil si at det ble blandet inn ord og uttrykk fra svensk og dansk.
Det grammatiske systemet i det norske språket ble også enklere i denne perioden. Dette kan delvis forklares med påvirkning fra de andre skandinaviske språkene, som hadde enklere grammatikk.
Kalmarunionen, som oppstod i 1397 og varte til 1523, spilte også en stor rolle. Sverige forlot denne unionen, men Norge ble styrt fra Danmark. Kongemakten i Danmark ga dansk språk en høy status, og dette førte til ytterligere dansk påvirkning på det norske språket.
I denne perioden, som vi kaller mellomnorsk tid, ble norsk språk mer og mer påvirket av dansk. Det var ikke før litt etter 1500 at denne perioden tok slutt.
Interessant nok holdt islandsk og delvis færøysk språk seg på et mer konservativt stadium. Det vil si at de forandret seg mindre og holdt på flere av de gamle språktrekkene. Fra 1500-tallet måtte de regnes som helt ulike språk, og de ble ikke lenger forstått i resten av Skandinavia.
Så, i mellomnorsk tid gikk det norske språket gjennom store endringer, hovedsakelig på grunn av historiske hendelser og påvirkning fra dansk og svensk. Det ble enklere i grammatikk og blandingsformer ble mer vanlige. Dette la grunnlaget for det moderne norske språket vi kjenner i dag.
Språket i danskertida
1. Unionen med Danmark (1536)
2. Reformasjonen
3. Dansk blir dominerande
4. Språket til overklassen
5. Norsk talemål
6. Parallell utvikling i Skandinavia
7. Forenkling av grammatikken
8. Endring i ordforrådet
9. Lydendringar
Hvordan var språket i dansketiden? Dette er et interessant spørsmål, spesielt fra 1536, da unionen med Danmark ble fastere. Først må vi forstå bakgrunnen. Dette var tiden da den katolske kirken ble erstattet av en luthersk statskirke gjennom reformasjonen. Dette hadde stor innvirkning på språket.
I denne perioden ble dansk det dominerende språket, spesielt i skrift. Det betydde at viktige dokumenter, som Bibelen, ble skrevet på dansk. Overklassen i Norge, som ofte hadde tett kontakt med danske styresmakter, snakket også dansk. Dette førte til at dansk hadde stor påvirkning på det norske språket.
Men, det er viktig å merke seg at folk flest i Norge fortsatt snakket med sine lokale norske dialekter. Dansk påvirket mer det skriftlige språket enn det talemålet folk brukte i hverdagen.
I denne tiden skjedde det også endringer i språkene i Norden generelt, ikke bare i Norge. Dansk, svensk og norsk gikk gjennom en parallell utvikling. Et viktig trekk ved denne utviklingen var en sterk forenkling av grammatikken. For eksempel, kasusbøyninger, som var vanlige før, forsvant gradvis.
I tillegg endret ordforrådet seg. Mange nye ord kom inn, særlig fra tysk, som var et viktig handelsspråk den gangen. Dette gjorde at språket ble mer mangfoldig, men også mer komplisert på noen måter.
Det var også mange lydendringer i denne perioden. Noen lyder i språket endret seg, noe som påvirket hvordan ord ble uttalt. Dette er en del av den naturlige utviklingen av et språk over tid.
I dansketiden gikk det norske språket gjennom store endringer. Dansk ble et viktig skriftspråk, og påvirket både ordforrådet og grammatikken. Men, det norske talemålet holdt seg stort sett uendret, med folk som fortsatte å snakke sine lokale dialekter.
Barokken
1. Generelle trekk ved barokken
2. Kunstformer i barokken
3. Politikk i barokken
4. Situasjonen i Norge
5. Religiøse endringer
Barokken var en kunstnerisk periode som varte fra rundt 1600 til 1750. Denne perioden kjennetegnes av sterke og følelsesladede uttrykksformer. Kunstnerne brukte ofte sterke språklige bilder, detaljer og dristige sammenligninger. De skildret ofte motsetninger som himmel og helvete, engler og demoner, og temaer som kjærlighet og død var sentrale.
I musikk, malerkunst, arkitektur og diktning ser man tydelige trekk fra barokken. Musikk fra denne tiden er dramatisk og uttrykksfull, og komponister som Johann Sebastian Bach og George Frideric Händel er kjente fra denne perioden. I malerkunsten ser man komplekse komposisjoner og sterke kontraster mellom lys og mørke. En kjent kunstner fra denne perioden er Hieronymus Bosch fra Nederland, kjent for sine malerier som ofte handlet om religion og nifse scener.
På den politiske arenaen var eneveldet dominerende i Europa og Norden. Konger som Ludvig XIV av Frankrike, kjent som «Solkongen», bygde overdådige slott som Versailles og styrte med stor autoritet. Denne tiden var preget av stormannsgalskap, der alt skulle være stort og flott for å imponere.
I Norge, som lå under Danmark, økte kongens makt. Embetsmennene styrte i tråd med kongens ønsker, og et sterkt borgerskap vokste frem i byene. Dette borgerskapet drev med næringsvirksomhet og ble rike, ofte gjennom handel med trelast.
Religiøst sett var reformasjonen et viktig omslag. Protestantismen ble det nye kirkesamfunnet, og danskekongen overtok store landområder i Norge. Dette førte også til at mange danske og tyske innflyttere kom til landet.
Man kan si at barokken var en periode med stor kulturell og politisk endring. Den kunstneriske stilen var preget av drama og kontrast, og politisk sett var eneveldet og økonomisk vekst viktige trekk. Reformasjonen endret også det religiøse landskapet i Europa, inkludert Norge.
Diktningen i barokken
1. Barokkdiktningen generelt
2. Thomas Kingo
3. Dorothe Engelbretsdotter
4. Petter Dass
Diktingen i barokken, som strakte seg over 1600-tallet, var preget av en dyp religiøsitet og sterke følelser. Denne perioden i litteraturen var preget av et intensivt fokus på gudstro og det åndelige livet, noe som kom tydelig frem i verkene til diktere som Thomas Kingo, Dorothe Engelbretsdotter og Petter Dass.
Salmesang var en sentral del av barokkdiktningen. Diktnerne skildret ofte lengselen etter å komme nærmere Gud og ønsket om evig liv. Thomas Kingo, kjent som «påskedikteren», er et fremstående eksempel på dette. Hans verk, som "No rinner solen opp", viser typisk barokkstil med rike språklige bilder og sterke kontraster.
Livet på jorden ble sett på som smertefullt og mangelfullt i barokkens tekster. Dette gjenspeiles i diktingen til Dorothe Engelbretsdotter. Hun opplevde mye sorg i livet sitt, noe som påvirket skrivingen hennes. Hennes religiøse og sørgmodige salmevers, som "Afften Psalme", uttrykker denne følelsen av lidelse og tap.
Petter Dass, en annen sentral skikkelse i barokkdiktningen, fokuserte også på det religiøse aspektet. Som prest og fiskehandler reiste han ofte og brukte erfaringene sine til å skrive verk som "Katekismus-sangene" og "Herre Gud, ditt dyre navn og ære". Hans "Nordlands trompet" skildrer den mektige naturen og folket i Nordland, og viser hvordan han gjorde kristendommen tilgjengelig for folk flest.
Barokkdikerne brukte altså diktingen sin til å uttrykke en dyp religiøs tro og en sterk følelse av kontrast mellom det himmelske og det jordiske. Gjennom illustrasjoner, dekorasjoner og språklige bilder skapte de verk som fortsatt blir husket og verdsatt i dag.
Opplysningstiden
1. Oplysningstiden: Definisjon og tidsperiode
2. Geografisk fokus
3. Samfunnsendringer
4. Viktige filosofer
5. Syn på kvinner og likestilling
6. Johann Friedrich Struensee og ytringsfrihet
7. Litteratur og kultur
Opplysningstiden, som startet på begynnelsen av 1700-tallet, var en viktig epoke i historien. I denne tiden ble det lagt vekt på å dyrke den menneskelige fornuft. Folk trodde at kunnskap og opplysning kunne gjøre alle mennesker lykkelige. Denne tanken var spesielt populær i land som Frankrike og England.
I denne perioden vokste byene og handelen, og borgerskapet – det vil si vanlige folk som ofte drev med handel – ønsket mer makt i samfunnet. De var ikke nøyde med at adelen og kongen hadde all makt.
Det var mange viktige filosofer i opplysningstiden. Isaac Newton, Jean-Jacques Rousseau, Voltaire, Charles Montesquieu og Galileo Galilei var noen av dem. De tenkte nytt om vitenskap, politikk og samfunn.
Et annet viktig tema i opplysningstiden var kvinnesynet. Folk diskuterte om jenter og gutter skulle oppdras ulikt. Olympe De Gouges, en forfatter, mente at menneskerettighetene også burde gjelde kvinner. Hun skrev "Kvinnerettserklæringen" i 1791, der hun kjempet for kvinnenes rettigheter.
I Danmark var Johann Friedrich Struensee en viktig figur. Han fikk en maktposisjon ved det danske hoffet og arbeidet for å oppheve sensuren og innføre pressefrihet. Dette var viktig fordi det ledet til frislepp av litteratur og aviser. Prinsippet om pressefrihet ble så viktig at det senere ble skrevet inn i den norske grunnloven.
I litteraturen i opplysningstiden var målet å underholde og opplyse folk. Språket i litteraturen ble enklere og mer naturlig, i motsetning til den tidligere barokkstilen. Teater og skuespill ble også veldig populært, og mange store dramatikere begynte å utfolde seg.
Opplysningstiden var altså en periode med stor endring og utvikling i måten folk tenkte på om kunnskap, samfunn, og individets rolle i det hele.
Ludvig Holberg
1. Bakgrunn og oppvekst
2. Tilknytning til opplysningstiden
3. Akademisk karriere
4. Samfunnskritisk rolle
5. Litterære verk
6. "Jeppe på Bjerget"
7. Ettermæle og påvirkning
Ludvig Holberg, født 3. desember 1684 i Bergen, var yngst av ti søsken. Han studerte og fant seg godt til rette i København, der han bosatte seg. Holberg levde i en tid preget av opplysningstiden, der tro på fornuft og kunnskap var sentralt. Han reiste mye for å lære mer, og selv om han var fattig, bar han seg med selvtillit og stolthet. Holberg hadde stor tro på kunnskapens kraft og ville "erobre verden" med det han lærte.
Som akademiker ble Holberg professor i fag som historie, latin og metafysikk. Han skrev imponerende historieverk og var kjent som en lærd vitenskapsmann. I sin samtid ble han sett på som en slags opprører. Han var opptatt av å avsløre hykleri og få folk til å le av dumskapen og forfengeligheten hos mennesker. Gjennom humor som våpen ønsket han å underholde og veilede leserne sine i forskjellen mellom løgn og sannhet, selvbedrag og selvinnsikt.
Ett av de første store verkene til Holberg var "Peder Paars", som latterliggjorde både folk og det danske samfunnet. Dette gjorde ham berømt. Han skrev også karakterkomedier som skildret personer fra ulike samfunnslag, som overklassen og fattige bønder. Disse komediene fokuserte på personer dominert av en latterlig egenskap eller en fiks idé, og hvordan dette førte til misforståelser og pinlige situasjoner.
Ett av hans mest suksessrike stykker er "Jeppe på Berget" fra 1722. Dette verket er fremdeles et av de mest spilte av Holbergs komedier. Det handler om Jeppe, som ofte blir misbrukt av både godseieren, futen og kona si, og som finner trøst i å drikke. I stykket blir Jeppe lurt til å tro han er en baron, noe som fører til komiske situasjoner, men også viser hvordan makt kan korrumpere. Jeppe blir til slutt ført tilbake til sin triste hverdag, der han reflekterer over hvorfor han drikker. Dette viser Holbergs evne til å kombinere humor med alvorlige temaer og innsikt i menneskenaturen.
Holbergs bidrag til litteratur og tenking er viktig, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Hans verk er en del av den kulturelle arven og har formet mye av det vi tenker om samfunnet og menneskelig natur i dag.
Det norske selskapet
1. Bakgrunn og økonomisk vekst i Norge
2. Stiftelsen av Det Norske Selskab
3. Aktiviteter
4. Kulturell og nasjonal påvirkning
5. Mer enn et møtested
6. Johan Herman Wessel
Det Norske Selskab var en viktig gruppering i norsk historie, spesielt på slutten av 1700-tallet. På denne tiden opplevde Norge en økonomisk oppgangstid, med stor vekst innen fiske, skipsfart, trelast og bergverksdrift. Dette økonomiske oppsvinget bidro til å vekke en nasjonalkjensle blant nordmenn, særlig siden mange var misfornøyde med Norges underordnede stilling i unionen med Danmark.
I 1772, i hjertet av København, dannet en gruppe norske studenter Det Norske Selskab. Denne klubbens mål var ikke bare å skape et sosialt samvær, men også å fremme ideen om et eget universitet i Norge. Selv om medlemmene i selskapet ofte blir beskrevet som festglade og uhøytidelige, var deres samtaler og diskusjoner dypere enn det først kan synes. De diskuterte emner som kunst, politikk, rettferd og folkestyre.
Medlemmene i Det Norske Selskab var sterkt opptatt av norsk kultur og identitet. De hyllest den norske bonden og naturen, og vekket også minner om Norges storhetstid i middelalderen. I denne perioden, til tross for at det ikke var store forfattere blant dem, ble kulturell og nasjonal bevissthet viktig. Et kjent uttrykk for denne bevisstheten var sangen "Kjempers Fødeland", eller "Noregs skål", skrevet av Johan Nordahl Brun, en av medlemmene.
Interessant nok, skulle flere av medlemmene i Det Norske Selskab spille en viktig rolle i utformingen av den norske grunnloven i 1814, et sentralt øyeblikk i norsk historie og nasjonsbygging. Disse individene bidro til å forme retningen for det moderne Norge.
En av de mest kjente medlemmene i Det Norske Selskab var Johan Herman Wessel. Til tross for sin sentrale rolle i selskapet, skulle Wessel aldri returnere til Norge, men arbeidet hans er fremdeles en del av den norske kulturelle arven.
Det Norske Selskab var altså mer enn bare en klubb for studenter; det var en start for nasjonal bevissthet og kulturell stolthet under en tid da Norge gradvis begynte å forme sin egen identitet og fremtid.
Johan Herman Wessel
1. Personlig bakgrunn
2. Studietid i København
3. Sosialt liv
4. Litterære verk
5. Livsstil og ettermæle
6. Smeden og bakeren
Johan Herman Wessel var en norsk forfatter født i 1742 i Vestby, Akershus. Han var sønn av en prest og viste tidlig tegn til å være en intellektuell og skapende person. Etter å ha tatt artium i 1761, reiste Wessel til København for videre studier. Men livet hans i København ble ikke som en typisk students liv. Han ble kjent som en evig student, siden han aldri fullførte studiene sine.
Wessels liv var fargerikt, men ikke alltid lett. Han var kjent for å være lat og hadde en forkjærlighet for alkohol. Dette preget livet hans, både personlig og akademisk. Likevel, hans sosiale ferdigheter gjorde ham til et populært midtpunkt i Det Norske Selskab, et selskap for norske studenter i København.
Wessel er mest kjent for sine litterære verk, spesielt versefortellingen "Smeden og Bakaren". Dette verket er en satire som latterliggjør rettspraksisen på denne tiden. Handlingen er absurd: En smed som har drept en mann blir spart fordi byen trenger en smed, mens en av de to bakerne i byen blir ofret i stedet. Dette diktet viser Wessels unike stil og evne til å kritisere samfunnet på en humoristisk måte.
Et annet av Wessels kjente verk er "Kjærlighet uten strømper". Dette er en komisk tragedieparodi som blander alvor og latter. Verket var en stor suksess og gjorde Wessel til en kjent forfatter. Det viser hans talent for å skape underholdende og tankevekkende litteratur.
Til tross for suksessen som forfatter, levde Wessel et bohemliv preget av sykdom og fattigdom. Han døde i 1785. Wessels ettermæle er sterkt knyttet til hans friske og freidige humor, og hans verk er fremdeles populære og relevante i dag. De viser en unik evne til å kritisere og underholde, noe som gjør Johan Herman Wessel til en viktig figur i norsk litteraturhistorie.
Dagbok
1. Dagboka som en venn
2. Organisering og dato
3. Dagboka sin tryggleik
4. Innhold i dagboka
5. Hvis du ikke rekker å skrive
6. Avslutning av oppføringer
Å skrive en dagbok er som å ha en stille samtale med seg selv, et sted der du kan dele tanker, drømmer og opplevelser. Tenk på dagboka di som den beste vennen din, en du kan stole på og dele de største hemmelighetene dine med. Ingen andre trenger å lese det du skriver, så her kan du være helt ærlig og åpen.
Når du begynner å skrive, er det nyttig å sette dato på toppen av hver side. Dette hjelper deg å holde orden på når de ulike hendelsene skjedde. Du kan også legge til året i hjørnet for enda bedre oversikt.
For å sikre privatlivet ditt, kan det være en god idé å kjøpe en dagbok med lås. Dette gir deg ekstra trygghet, slik at du kan føle deg fri til å uttrykke deg uten bekymringer. Mange finner det nyttig å skrive i dagboka si om kvelden, for da kan du reflektere over dagen som har gått. I tillegg kan du gjøre sidene dine mer personlige ved å feste klistremerker og tegninger i dagboka.
Når du skriver, fokuser på hva du føler og hvorfor du føler det slik. Skriv om ting som har skjedd i løpet av dagen, og føl deg fri til å uttrykke deg. Du kan skrive om alt fra kule fakta, viktig informasjon, råd, tips, ideer, til håndverk, oppskrifter, eller noe du ønsker å holde hemmelig. Det er viktig å ikke utelate detaljer og å alltid være sannferdig i det du skriver. Du kan også skrive om hvordan du ønsker at dagen skulle ha gått, som en måte å drømme og reflektere på.
For å gi dagboka en struktur, kan du starte med å skrive om morgenen, deretter om ettermiddagen, og til slutt om kvelden. Avslutt gjerne hver dag med å si "god natt" til dagboka di, som om du snakker med en nær venn.
Det er ikke alltid man rekker å skrive hver dag, og det er helt greit. Hvis du går glipp av en dag, kan du enkelt skrive en grunn og be om unnskyldning i neste innlegg. For eksempel, "Beklager at jeg ikke kunne skrive til deg i går. Det var fryktelig travelt."
Til slutt, signer hvert innlegg med navnet ditt eller en signatur. Dette gir et personlig "preg" og markerer avslutningen på dine daglige refleksjoner. Å skrive en dagbok er en vakker måte å ta vare på minner og følelser, og kan være en kilde til trøst og inspirasjon i fremtiden.
Adverb
1. Definisjon av adverb
2. Funksjoner til adverb
3. Dannelse av adverb
4. Typer adverb
5. Viktig del av språket
Et adverb er et ord som gir ekstra informasjon om verb, adjektiv, andre adverb, eller hele setninger. Det finnes mange typer adverb, og de kan gjøre språket vårt mer levende og tydelig.
For det første kan adverb modifisere, eller legge til informasjon, til ulike deler av en setning. For eksempel, når vi sier "jeg trente mye i går," modifiserer adverbene "mye" verbet "trente". Når vi sier "de har bygget seg et svært stort hus," modifiserer adverbene "svært" adjektivet "stort". Også andre adverb kan modifiseres, som i setningen "jeg trente veldig mye i går," der "veldig" modifiserer adverbet "mye".
Adverb kan også brukes for å beskrive substantiv. For eksempel, i setningen "en vakker sang" beskriver adjektivet "vakker" substantivet "sang". Men i "han sang vakkert," er "vakkert" et adverb som beskriver verbet "sang".
Mange adverb lages ved å legge til -t til intetkjønnformen av adjektiv. For eksempel, fra adjektivet "pen" får vi adverbet "pent", og fra "vakker" får vi "vakkert". Det er viktig å merke seg at mange adverb ikke har noen bøyning, som "ikke", "ned", "der", "altfor", "kanskje", "visstnok", og "hvordan". Noen adverb kan derimot gradbøyes på samme måte som adjektiv, som "langt, lengre, lengst" og "gjerne, heller, helst".
Det finnes fem hovedtyper av adverb. Tidsadverb forteller når noe skjer. Eksempler på tidsadverb er "alltid", "da", "før", "tidlig", og "ofte". Måtesadverb forteller hvordan noe skjer, som "Hun synger høyt". Eksempler på måtesadverb er "fint", "ille", og "slik". Stedsadverb forteller hvor noe skjer. De kan være dynamiske, som i "Jeg gikk hjem etter skolen", eller statiske, som i "Jeg er hjemme i dag". Eksempler er "her", "der", "inne", og "ute". Gradsadverb forteller om graden av noe, som i "Det er ganske mye å spise i kveld". Eksempler på gradsadverb er "nokså", "meget", og "svært". Setningsadverb bruker vi til å endre hele setningens betydning, som i "Jeg er kanskje ikke så godt forberedt i dag".
Adverb er en viktig del av språket, og de gjør at vi kan uttrykke oss mer nøyaktig og levende. Ved å bruke adverb kan vi fortelle mer om hvordan, når, og hvor noe skjer, hvor mye av noe det er, eller endre betydningen av en hel setning.
Mellomrom i tekst
1. Mellomrom ved skiljeteikn
2. Mellomrom mellom parentes og hermeteikn
3. Mellomrom ved tankestrek
4. Mellomrom for tidsintervaller og avstand
5. Mellomrom ved store tall
6. Mellomrom i flervordsforkortingar
7. Mellomrom mellom tegn som erstattar ord
8. Mellomrom ved datering
9. Mellomrom ved regnetegn
10. Forholdet mellom tall
11. Mellomrom ved utelatelsesteikn
Å forstå hvordan og når man skal bruke mellomrom i tekst er viktig for å gjøre skrivingen klar og lett å forstå. La meg forklare dette med enkle ord:
Når vi bruker skilletegn som punktum, komma, kolon og semikolon, er det viktig å sette et mellomrom etter disse tegnene. For eksempel, i setningen "Jeg gikk hjem, og så på TV," er det et mellomrom etter kommaet.
For parenteser og anførselstegn, slik som ( ) og “ ”, skal det være mellomrom både før og etter. Til dømes, i setningen "Han sa
( med et smil ) at 'alt er mulig'," er det mellomrom rundt parentesen og inni anførselstegnene.
Med tankestreker – som i "Han var rask – raskere enn de fleste" – skal det være mellomrom før og etter streken.
I tidsrom og avstander, slik som "Møtet varer fra 10:00 til 12:00" eller "Hun sprang 100 meter", er det viktig å skille tallene med mellomrom.
For store tall, som 1 000 000, bruker vi mellomrom for hvert tredje siffer fra høyre, slik at tallene blir lettere å lese.
Når det gjelder flerordsforkortelser, som d.v.s. (det vil si), skal det være mellomrom mellom hver del av forkortelsen.
Tegn som erstatter ord, som & (og) og @ (at), trenger også mellomrom rundt seg. For eksempel, i "Anna & Ola" og "e-post@eksempel.no" er det mellomrom før og etter tegnene.
I datoer, slik som 24. desember 2023, skal det være mellomrom etter dag og måned.
I matematikk, som i uttrykket 4 + 4 = 8, er det viktig å ha mellomrom før og etter regnetegnene.
Når tall er i forhold til hverandre, som i 2:1, skal det ikke være mellomrom mellom tallene og kolon.
Til slutt, i utelatelser som 'kl. 8', skal det være mellomrom etter utelatelsestegnet.
Å bruke mellomrom på denne måten gjør teksten din mer ryddig, og det hjelper leserne å forstå innholdet bedre.
Tid og mengde
1. Dato
2. Klokkeslett
3. Tidsrom
4. Årstall
5. Tal
6. Runde og omtrentlege tall
7. Måleenheter
Når en skriver om tid og mengde på bokmål, er det viktig å holde seg til visse retningslinjer for å sikre klar og forståelig tekst. La oss starte med datoer. Datoer blir vanligvis skrevet i formatet dag–måned–år. Et eksempel på dette er "5. april 2023". Det er viktig å merke seg at navnene på måneden skal ha liten forbokstav, slik som i "april".
For klokkeslett er det noen alternativer man kan bruke. Et klokkeslett kan skrives som "kl. 15.00" eller rett og slett "15:00". Det er viktig å huske at i forkortingen "kl." (som står for klokka), skal det alltid være et punktum etter "kl".
Når det gjelder tidsrom, som for eksempel varigheten av en skuledag, bruker man tankestrek (–) for å skille start- og sluttidspunkt, slik som i "09:00–15:00". Dette er viktig å skille fra bruk av bindestrek.
For årstall, som i "2023", skal disse skrives fullt ut i ord, og hvert årstall skal være et ord. På bokmål ville dette være "to tusen tjue tre".
Små tall, spesielt tall opp til tolv, blir ofte skrevet med bokstaver. Dette betyr at i stedet for å skrive "11", ville man skrive "elleve". Dette gjelder særlig i løpende tekst.
Når det kommer til store tall, ordner vi disse i grupper av tre siffer, startende fra høyre. Det skal ikke være punktum mellom sifrene. For firesifrede tall, som "2023", kan man velge å skrive dem uten mellomrom.
For runde og omtrentlige tall, samt tall i faste uttrykk, er det vanlig å bruke bokstaver, selv når tallene er store. Eksempler på dette kan være "hundre" eller "tusen".
Til slutt, når det gjelder måleenheter, bruker man siffer i kombinasjon med forkortede måleenheter, som "5 kg" for vekt eller "10 cm" for lengde. Om måleenheten ikke er forkortet, kan man bruke enten siffer eller bokstaver, som "fem kilogram" eller "10 centimeter".
Ved å holde seg til disse retningslinjene, blir teksten både korrekt og lett å forstå, noe som er særlig viktig når man skriver for et yngre publikum som kanskje ikke er like vant med slike regler.