1800-tallet
Norge på 1800-tallet var en tid med store kulturelle og litterære omveltninger. Kulturstriden reflekterte en konflikt mellom romantikken, med Henrik Wergeland og nasjonalromantiske ideer, og Johan Sebastian Welhavens mer konservative syn. Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson utforsket sosiale spørsmål og nasjonal identitet. Overgangen til realismen ble markert av Henrik Ibsens samtidsdrama, som utfordret samfunnsnormene. Alexander Kielland og Amalie Skram bidro til naturalismen med verk som kritisk undersøkte menneskets vilkår. Romanen ble en viktig sjanger for å utforske individet og samfunnet.
Norge på 1800-tallet
1. Folketro i bondesamfunnet
2. Byfolk og bondekultur
3. Dansk-norsk kulturarv
4. To grupperinger
5. Sentralfigurer
6. 1814 - Et vendepunkt
7. Politiske endringer
8. Sosiale og økonomiske forhold
9. Utdanning og samfunnsendring
Folkeprøvene har vært en viktig kilde til inspirasjon og identitet i det norske bondesamfunnet. Dette kommer tydelig fram i kunsthåndverk som rosemaling og treskjæring, i tillegg til viser, eventyr og sagn fortalt på dialekt. Slike uttrykk for kultur og tradisjon har lenge vært levende blant bøndene.
Etter hvert begynte også lærde folk i byene å få øynene opp for den rike bondekulturen. På denne tiden, på 1800-tallet, var mange norske embetsmenn svært opptatt av å bygge Norge som en selvstendig nasjon. Men, selv om de ønsket å styrke Norges selvstendighet, var det ulike meninger om hvordan dette skulle gjøres.
Noen mente at Norge burde bygge på de felles dansk-norske tradisjonene. Dette var fordi Norge og Danmark hadde vært i union i over 400 år, frem til 1814. Andre mente at Norge burde finne sin egen, unike vei og identitet.
Det dukket opp flere spørsmål: Hvordan skulle Norge som en selvstendig nasjon finne identiteten sin? Skulle nordmenn fortsette å skrive og snakke dansk? Disse spørsmålene delte folk i to grupperinger. På den ene siden var det de som ville at Norge skulle skape sin egen identitet, og på den andre siden de som ville at landet skulle bygge videre på den dansk-norske kulturarven.
To kjente norske forfattere, Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, sto i sentrum for denne striden. De representerte de to ulike sidene i debatten om norsk identitet.
I 1814 var et viktig år for Norge. Landet fikk sin egen grunnlov den 17. mai, noe som markerte slutten på 432 år under dansk herredømme. Norge ble en fri og selvstendig nasjon, men gikk inn i en union med Sverige som varte frem til 1905, med en svensk konge fra 1818.
På denne tiden skjedde det også store endringer i hvordan Norge ble styrt. Nesten halvparten av alle menn over 25 år fikk stemmerett ved stortingsvalg. Grunnloven var moderne og ga folket større makt og innflytelse. Likevel, embetsmenn styrte fortsatt landet, og flertallet av nordmennene var fattige bønder eller arbeidere som bodde spredt utover landet.
I andre halvdel av 1800-tallet begynte dette å endre seg. Nye skolelover gjorde at flere fikk utdanning og opplæring, noe som gradvis førte til endringer i samfunnet. Denne perioden var en tid med store omveltninger og viktige avgjørelser som formet det moderne Norge vi kjenner i dag.
Kulturkamp
1. Bakgrunn for kulturkampen
2. Politisk landskap på 1800-talet
3. Sentrale spørsmål i kulturkampen
4. De to hovedgruppene
5. Resultatet av striden
6. Historisk betydning
7. Tanker om diktet "Nordmannen"
Kulturstriden i Norge på 1800-tallet var en viktig og komplisert periode i norsk historie. Denne tiden var preget av en kamp for å finne Norges egen kulturelle identitet etter unionen med Danmark som varte fra 1536 til 1814. Etter at Norge gikk inn i union med Sverige i 1814, begynte en tid der nordmenn ønsket å forme sin egen nasjonale identitet.
Fra midten av 1830-årene så vi at embetsmenn, som hadde styrt Norge i mange år, møtte konkurranse fra en ny gruppe i politikken: bondepolitikerne. Disse bondepolitikerne, som kom inn på Stortinget, ble etter hvert en viktig maktfaktor i norsk politikk. Dette skiftet i maktbalansen førte til nye ideer og tanker om hva det norske samfunnet og kulturen skulle være.
Et sentralt spørsmål i denne tiden var hvordan den unge nasjonen Norge skulle utvikle sin egen litteratur og sitt eget språk. På denne tiden var det to ulike grupper med ulike meninger om dette. På den ene siden hadde vi de som støttet bondetradisjonene og ønsket å bygge en selvstendig norsk kultur basert på disse. Disse ble ofte kalt "Patriotene", og de så opp til personer som Henrik Wergeland, som var en kjent dikter og en forkjemper for norsk kultur og selvstendighet.
Patriotene mente at det norske språket og litteraturen måtte skapes av nordmenn selv, og de vektla viktigheten av å bygge videre på de gamle bondetradisjonene. De så for seg et Norge som var selvstendig, ikke bare politisk, men også kulturelt.
På den andre siden hadde vi "Intelligenspartiet", også kjent som danomanene, som var mer orientert mot den dansk-norske kulturarven. Dette partiet, med Johan Sebastian Welhaven som en ledende figur, argumenterte for at kulturlivet i Norge trengte impulser utenfra og at det var viktig å bygge videre på den rike kulturarven Norge hadde felles med Danmark. De ønsket også å holde fast ved privilegiene til embetsmennene i Norge.
Striden mellom disse to gruppene ble lang og bitter, og den varte langt utover 1830-årene. Diskusjonene og argumentene i denne tiden var ofte svært usaklige og personlige. Et eksempel på dette er det personlige fiendskapet mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, som var to sentrale figurer i hver leirs. Camilla Wergeland, søster til Henrik, var også vitne til denne bitre striden.
Kulturstriden var viktig for utviklingen av den norske nasjonale identiteten. Den la grunnlaget for diskusjoner om hva som skulle være typisk norsk, både i språk, litteratur og andre kulturelle uttrykk. Denne perioden var altså en avgjørende del av prosessen med å bygge den norske nasjonen og kulturen.
Romantikken
1. Romantikken (begynnelsen av 1800-tallet)
2. Kjennetegn ved romantikken
3. Kunst og natur i romantikken
4. Nasjonalromantikken (fra 1840 til 1850-årene)
5. Utviklinger i nasjonalromantikken
6. Kultur og tradisjon i nasjonalromantikken
7. Bidragsytere i nasjonalromantikken
Romantikken, som startet på begynnelsen av 1800-tallet, var en ny epoke i kunsten og kulturen. Denne perioden kom etter opplysningstiden, som var preget av troen på kunnskap og fornuft. I romantikken endret dette seg. Dikt var en viktig sjanger, og de som skapte kunst, hadde noen sentrale kjennetegn. De trodde at Guds ånd fantes i naturen og i menneskene selv, og la stor vekt på følelser og det unike og spesielle hos hvert individ.
Romantikerne trodde ikke lenger på at menneskelig fornuft alene var nok til å forstå livets mysterium. De mente at man bare kunne finne sannheten om seg selv gjennom drøm og fantasi. Kunstnere i denne tiden beskrev ofte følelser og stemninger, lengsler og fantasier. Mange av dem var også opptatt av avstandsforelskelse og kjærlighet som var uoppnåelig. De tok avstand fra samfunnet de levde i og følte seg fremmede overfor den raske teknologiske utviklingen. De var mer opptatt av fortiden og beskrev ofte en fredelig idyll i landlige miljøer, eller dramatiske og historiske hendelser.
I romantikken ble kunsten sett på som den høyeste sannheten. Kunstnere og forfattere hadde nesten en gudommelig status. Naturen ble sett på som levende, med ånd og sjel, og var ofte liknet med Gud selv.
Nasjonalromantikken, som varte fra 1840 til 1850-årene, var en del av romantikken der kjærligheten til norsk natur og norsk folkeliv stod i sentrum. Denne perioden blir ofte kalt for det "nasjonale gjennombruddet". Folk oppdaget den norske folkesjela gjennom eventyr, sanger, kunst og musikk. Det var en tid da mange ønsket å utvikle Norge til en egen moderne nasjon. Det var store fremskritt i infrastrukturen med nye veier, jernbane, telegraf og dampskipsruter, og lover som gjorde det lettere å drive handel.
Vitenskapsmenn og kunstnere ønsket å skape en egen norsk kultur basert på norsk folkediktning og en rik bondekultur. De mente at for å lære et folk å kjenne, måtte man forstå folkesjela som fantes i den nasjonale folkediktningen.
I denne perioden samlet brødrene Grimm tyske folkeeventyr i Tyskland, mens Asbjørnsen og Moe gjorde det samme i Norge. Peter Andreas Munch skrev om norsk historie. Kunstnere som Adolph Tidemand og Hans Gude reiste rundt i norske fjell og daler og lagde malerier av den ville og storslåtte norske naturen. Komponister som Halfdan Kjerulf, Ole Bull og Edvard Grieg lot seg inspirere av norsk folkemusikk. Olea Crøger og Magnus B. Landstad samlet norske viser. Ole Bull og Edvard Grieg spilte og laget musikk inspirert av det norske. Johan Christian Dahl malte den norske naturen, som han mente beskrev følelser og forandringer i menneskesinnet.
Dette var en tid preget av stor interesse for og kjærlighet til det som var særpreget norsk, både i natur og kultur.
Henrik Wergeland
1. Personlig bakgrunn
2. Familie og flytting
3. Interesser og utforming
4. Utdanning og ungdomsår
5. Personlighet og atferd
6. Nasjonalisme og 17. mai
7. Karrierer og verk
8. Privatliv og ekteskap
9. Samfunnsengasjement
10. Språk og stil
11. Tanker om diktet "Til Foraaret"
Henrik Wergeland var en kjent norsk dikter og en viktig figur i norsk kultur og historie. Han ble født i Kristiansand i 1808, og var den eldste av fem søsken. Familien hans hadde en lykkelig tid i Kristiansand, og Henrik vokste opp sammen med søsteren Camilla Collett, som også ble en kjent forfatter.
I 1817 flyttet familien Wergeland til Eidsvoll, der faren til Henrik fikk jobb som sokneprest. Henrik hadde en stor kjærlighet for naturen og var kjent for å samle på rare ting som han fant. Han dekorerte rommet sitt med disse skattene fra naturen.
Henrik gikk på katedralskolen i hovedstaden, og som syttenåring begynte han å studere teologi. Men han brukte mye av tiden sin på å lese bøker, skrive dikt og tegne. Han var også glad i det spennende studentlivet, med fester og moro. Henrik var en romantisk person og forelsket seg ofte, noe som ofte kommer til uttrykk i diktene hans.
Wergeland var en stor og sterk mann med et hissig temperament. Han var ofte involvert i krangel og slagsmål, og deltok i politiske demonstrasjoner. Dette fikk av og til alvorlige konsekvenser, som for eksempel Torgslaget i 1829, der han havnet i rettssaker som varte lenge.
En av de tingene Henrik Wergeland er mest kjent for, er arbeidet hans for å feire 17. mai, den norske nasjonaldagen. Han ønsket å være en lærer for folket, og brukte ordet som våpenet sitt. Wergeland skrev mye i ulike sjangrer, men er mest kjent for diktene sine. Disse diktene handler ofte om de store mysteriene i livet og er fulle av språklege bilder og uventede kontraster.
I 1839 giftet han seg med Amalie Sofie Bekkevol. De slet med penger, og hjelpen de fikk fra den svenske kongen ble sett på som et svik mot Norge. Etter hvert ble helsen til Henrik dårlig, og han døde av lungebetennelse i 1845, bare 36 år gammel.
Henrik Wergeland var en viktig samfunnsdebattant. Han var opptatt av rettene til jødene, demokrati, folkopplysning og et selvstendig Norge. Språket hans var rikt og frodig, med mange kontraster og bilder. Naturen var en stor inspirasjon for ham og arbeidet hans.
Johan Sebastian Welhaven
1. Personlig bakgrunn
2. Utdanning og tidlig interesse
3. Studier og karrierevalg
4. Diktning og litterær stil
5. Sosialt liv og kjærlighetsforhold
6. Seinare liv og arv
7. Tanker om diktet "En Vaarnatt"
Johan Sebastian Welhaven var en markant skikkelse i norsk litteraturhistorie, født i Bergen i 1807. Han vokste opp i en prestefamilie, der faren arbeidet på et sykehus for spedalske. Forholdet til faren var nært og preget av varme og omsorg. Skulegongen til Welhaven var preget av lite interesse og dårlig atferd, men dette endret seg da han begynte på Bergens katedralskole. Her ble interessen hans for dansk og klassisk litteratur vekket, og han utviklet et sterkt vennskap med mange, selv om han av og til kunne være brysk og avvisende. Welhaven var både intelligent og vakker, med mørke øyne og en flott stemme.
Welhaven flyttet til Kristiania for å studere teologi, men han fullførte aldri denne utdanningen. Hans sanne lidenskap var skriving, og han bestemte seg for å bli forfatter. I diktene sine var Welhaven opptatt av harmoni. Han mente at et dikt skulle ha en enkel og klar form, og at det skulle formidle det vakre og harmoniske, og dessuten tale til det dypeste i menneskesjela.
Som poet var Welhaven ikke impulsiv. Han arbeidet lenge og grundig med lyrikken sin. Han var også en del av selskapslivet i Kristiania, der han møtte Camilla Wergeland. Welhaven ble raskt forelsket, noe som inspirerte ham til å skrive kjærlighetsdikt og brev. Naturen spilte også en viktig rolle i livet og verkene hans; han mente at naturen hadde en sjel.
Forholdet til Camilla Wergeland var tumultarisk og førte til konflikter for begge parter. I 1837 møtte Welhaven Ida Kjerulf, og de hadde et hemmelig kjærlighetsforhold i tre år. Tragedien rammet da Ida døde av tuberkulose i 1840, noe som påvirket Welhaven dypt. Senere i livet ble han utnevnt til lektor i filosofi. Tapet av Ida Kjerulf satte varige spor i diktarsinnet hans, noe som preget hans senere verk. Welhaven sin påvirkning på norsk litteratur er stor, og han blir husket som en av de viktigste poetene fra sin tid.
Camilla Collet
1. Tidlig liv
2. Barndom og utdanning
3. Personlig liv
4. Uavhengig liv
5. Ekteskap og familie
6. Yrkesliv
7. Forfatterskap og arv
Camilla Collett, født i Kristiansand i 1813, flyttet senere med familien til Eidsvoll prestegård. Hun var kjent som ei livsglad jente med store forventninger fra foreldrene sine. Collett var evnerik og hadde en rik fantasi, men kunne også kjenne seg ensom.
Hun kjente seg nærmest faren, mens moren hennes hadde et lyst og positivt syn på livet. Collett og søsknene hennes fikk undervisning av egne huslærere, og som trettenåring ble hun sendt til Jomfru Pharos jenteinstitutt i Kristiania. Der trivdes hun dårlig, kjente seg annerledes, ble ertet og strevde med å bli akseptert. Senere ble hun sendt til en jenteskole i Slesvig, Tyskland, der hun studerte kristendom, tysk og dansk litteratur, og tok kurs i tegning og musikk.
Etter Tyskland dro Collett hjem til Norge og levde stille med familien på Eidsvoll. Som syttenåring møtte hun Johan Sebastian Welhaven, og de forelsket seg sterkt i hverandre. Forholdet ble likevel slitsomt, og Welhaven ville ikke forplikte seg videre.
I 1836 reiste Collett til Hamburg, bitter og grubler over årsakene til det mislykkede forholdet. Hun innså at årsakene kanskje lå utenfor henne selv, i hennes egen livssituasjon som kvinne, og undertrykte følelser. Collett ville ikke godta dette.
I 1841 giftet Collett seg med juristen Peter Jonas Collett i Eidsvoll kirke. Han var en spesiell mann i samtiden, åpen og ærlig, og ga Camilla troen på seg selv og oppmuntret henne til å skrive. De fikk fire sønner. Camilla skrev artikler anonymt med sterke, radikale meninger.
Etter at mannen døde etter ti års ekteskap, satt Collett alene igjen med fire barn. Hun reiste til København, noe som markerte starten på mange vanskelige år. Hun bestemte seg for å bli forfatter, et usikkert yrke på den tiden.
Collett ønsket å ta et oppgjør med fortiden gjennom skrivingen sin. Gjennom romanen "Amtmandens Døttre" adresserte hun kvinnesaken og ønsket om å bli respektert som kvinne. Rundt åttiårsdagen hennes ble hun feiret med kvinnetog og hyllet i avisene, og hun ble hedret som diktner. Camilla Collett døde i 1895.
Bjørnstjerne Bjørnson
1. Tidlig liv
2. Litterær utvikling
3. Personlig liv
4. Karrier og engasjement
5. Arv og arvemål
6. "Ja, vi elsker dette landet"
7. Tanker om novellen "Faderen"
Bjørnstjerne Bjørnson var en markant skikkelse i norsk litteratur og kulturhistorie. Han ble født i 1832 som sønn av en prest, og oppveksten hans startet på Bjørgan prestegård i Kvikne i Østerdalen. Da han var fem år gammel, flyttet familien til Nesset i Romsdal, et skritt som markerer en viktig del av hans tidlige liv.
Som barn var Bjørnson nysgjerrig og full av fantasi. Da han var tolv år, begynte han på middelskolen i Molde. Her vokste drømmen om å bli dikter frem, og han begynte tidlig å utforske skrivinga gjennom dikt og drama. Han var en ivrig leser og fordypet seg i både eldre og nyere litteratur, både norsk og utenlandsk. Henrik Wergeland, en annen stor norsk dikter, hadde en spesiell plass i hjertet hans.
Bjørnson sitt personlige liv tok en viktig vending i Bergen, der han møtte skuespillerinnen Karoline Reimers. Han ble dypt forelsket, og de giftet seg i Søgne kirke, vigslet av Bjørnstjerne sin egen far.
Som voksen var Bjørnson kjent for åpenheten sin og det politiske engasjementet. Han deltok aktivt i offentlig debatt om politikk, moral og religion. Hans kunstneriske talent spredte seg vidt – han var først og fremst kjent som lyriker, men også som forteller og dramatiker. I 1870 publiserte han diktsamlingen "Digte og sange", som inneholder vår kjære fedrelandssang, med melodi av Rikard Nordraak. Diktningene hans bærer preg av norsk kultur og natur, med tydelige innslag av folkedikting og talemål.
Bjørnson sin litterære innsats og bidrag til kulturen ble kronet med Nobelprisen i litteratur i 1903. Han døde i Paris i 1910, men arven hans lever videre i verkene og i den rollen han spilte i utviklingen av norsk identitet og kultur.
Realismen
1. Realismen på 1870-tallet
2. Hovedprinsipper i realismen
3. Tematikk i realistisk litteratur
4. Formål med litteraturen
5. Viktige forfattere og deres bidrag
6. Tendensromanen
7. Litterære sjangrar i realismen
8. Varig innvirkning
Litteraturen har alltid vært et speil av samfunnet, og dette var særlig tydelig i 1870-årene under realismen. I denne perioden endret måten forfattere skrev på seg dramatisk. Tidligere var litteraturen ofte fylt med romantiske fortellinger om kjærlighet og sterke følelser. Men under realismen, begynte forfatterne å skrive om den virkelige verden slik folk faktisk opplevde den.
Hovedideen bak realismen var at litteraturen skulle være sann. Det betyr at forfatterne prøvde å skildre verden så realistisk som mulig. De ville vise hvordan livet virkelig var, ikke bare hvordan det kunne være i romantiske eventyr. Dette innebar ofte å skrive om vanskelige tema som fattigdom, undertrykking og utfordringene kvinner møtte i samfunnet. Gjennom å avdekke disse vanskelige sidene ved livet, kunne litteraturen bidra til å skape endring og frihet for menneskene.
Noen av de mest kjente forfatterne fra denne tiden er Camilla Collett, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Jonas Lie og Amalie Skram. De brukte verkene sine til å gi folk innsikt i og forståelse av hvordan samfunnet faktisk fungerte. For eksempel, Camilla Collett skrev ofte om hvordan kvinner hadde det, og kritiserte samfunnet for hvordan det behandlet dem.
En viktig type litteratur fra denne perioden er tendensromanen. Dette er en roman som direkte kritiserer forholdene i samtiden. Forfatterne brukte romanen som et verktøy for å påpeke og diskutere problemer i samfunnet. De håpet at leserne skulle se disse problemene og kanskje arbeide for å forandre dem.
Realismen omfattet ikke bare romaner, men også drama og noveller. Henrik Ibsen, for eksempel, skrev mange dramastykker som utfordret samfunnsnormene og satte fokus på sosiale problemer. Et drama som "Et dukkehjem", er fremdeles aktuelt i dag fordi det handler om universelle temaer som likestilling og individets plass i samfunnet.
Litteraturen under realismen i 1870-årene var en kraftfull måte å speile og påvirke samfunnet. Forfatterne skildret den virkelige verden, med alle sine utfordringer, for å gi folk et mer ærlig bilde av livet rundt dem. Dette bidro til samfunnsendringer og ga folk et nytt perspektiv på verden de levde i.
Drama som sjanger
1. Definisjon av drama
2. Kjennetegn ved drama
3. Struktur i drama
4. Handlingsgangen i drama
5. Utvikling av et drama
6. Replikkar og scenetilvisningar
7. Virkemiddel i drama
Drama er et ord som kommer fra de gamle grekerne og betyr handling. Det viser til skuespill som blir framført på teater, men det kan også være drama som er skrevet bare for å bli lest, kalt lesedrama. I et drama skjer handlingen her og nå, og det fanger øyeblikket. Publikum får se det som skjer, til og med de minste detaljene, gjennom det personene sier og hvordan de oppfører seg.
Et drama er ofte delt opp i flere akter, der den første akten introduserer oss for personene, miljøet og tiden de lever i. Aktene er videre delt inn i scener, lik avsnittene i en bok, og hver akt inneholder en sentral del av handlingen. Likevel finnes det drama som ikke følger denne strukturen, som for eksempel enaktspill.
Aristoteles, en filosof fra antikkens Hellas, skrev om hvordan et drama bør være og mente det skal følge et bestemt mønster. Dette mønsteret inkluderer en begynnelse med innledning og anslag, en hoveddel der problemet eller konflikten blir tydeligere og eskalerer, og til slutt en avslutning der konflikten blir løst, enten med en bestemt løsning eller en åpen slutt.
Handlingen i et drama bygger ofte på et uløst problem eller konflikt, som setter hele handlingen i gang. For å forstå bakgrunnen for konflikten, blir det av og til brukt prologer eller den retrospektive teknikken, der fortiden blir rullet opp gjennom dialogen. Dette hjelper publikum å forstå hva som har skjedd før.
For å lage et drama, starter man med et manus, som er den skrevne teksten. Før manuset blir skrevet, må man ha en idé til handlingen, og det er vanlig å skrive et kort sammendrag først, kjent som synopsis. Deretter blir personene gitt personligheter, ønsker og mål, og det må være motsetninger mellom dem for å skape dramatikk.
I drama blir vi kjent med personene gjennom replikker, som er det de sier, enten i monologer eller dialoger. Replikkene avslører hva personene tenker, føler og hvor de kommer fra, gjennom ordvalg, dialekt og slang. Scenetilvisninger forteller hvordan replikkene skal sies og hvordan scenen skal se ut, inkludert lys, kulisser og kostyme.
Virkemidler som lys- og lydeffekter, fargenyansar, dataanimasjon, musikk, kostyme og sceniske effekter som vind og røyk, blir brukt for å forsterke handlingen, konflikter og stemningen i dramaet, og bidrar til en helhetlig opplevelse for publikum.
Henrik Ibsen
1. Personlig bakgrunn
2. Tidlige år
3. Utdanning og tidlig karriere
4. Profesjonell utvikling
5. Teaterarbeid og ekteskap
6. Utlandet og verdensomspennende suksess
7. Senere liv og død
8. Litterært ettermæle
Henrik Ibsen var en kjent norsk forfatter og en av de beste dramatikerne i verden. Han ble født i Skien den 20. mars 1828. Familien hans opplevde økonomiske vansker da faren, som var trelasthandler, mistet alt han hadde og gikk konkurs. Hjemmet deres ble tatt og solgt på tvangsauksjon, noe som kom til å påvirke Ibsen og hans forfatterskap sterkt.
Som femtenåring flyttet Ibsen til Grimstad for å lære å bli apoteker. Livet hans var ikke lett; han hadde lite penger og fikk en sønn med en av tjenestepikene. Dette førte til at han måtte betale barnebidrag i mange år. I Grimstad holdt Ibsen seg mest for seg selv og skrev sitt første skuespill, "Catilina", under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Men han fikk avslag på å få stykket gitt ut eller oppført på teateret.
I 1850 flyttet Ibsen til Kristiania (nå Oslo) der han begynte å studere ved Heltbergs studentfabrikk. Her møtte han kjente personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje. Selv om han ikke gjorde det så godt på skolen, bestemte Ibsen seg for å leve av å skrive. Han skrev flere skuespill og artikler, og til tross for økonomiske vansker, fikk han litt hjelp fra statlige tilskudd.
Ole Bull tilbød Ibsen jobb som teaterinstruktør i Bergen. Der møtte han Suzannah Thoresen, som senere ble kona hans. Teateret i Bergen gikk etter hvert konkurs, men vennskapet og rivaliseringen med Bjørnstjerne Bjørnson førte til at Ibsen fikk penger til å reise utenlands. Disse reisene varte fra 1864 til 1891, og i denne perioden ble Ibsen verdenskjent.
Til tross for den store suksessen sin, fikk Ibsen aldri Nobelprisen i litteratur. Han døde i 1906, men arven hans lever videre. Ibsen satte Norge på det litterære verdenskartet gjennom sine mange skuespill, som inkluderer historiske drama, nasjonalromantiske verk, idédrama, samtidsdrama og symboldrama. Hans verk stiller utfordrende spørsmål som fortsatt er relevante i dag, og han er regnet som en av de mest kjente forfatterne fra Norge.
Samtidsdramaet
1. Henrik Ibsen og overgangen til borgerlige samtidsdrama
2. Kjenneegn på det borgerlige samtidsdramaet
3. Valg av tema i Ibsens drama
4. Krav til realisme
5. Sceneteknikk og -henvisninger
6. Bidrag til teater og samfunnsdebatt
7. Viktige spørsmål til "Et dukkehjem"
8. Tanker om samtidsdramaet "Et dukkehjem"
9. Dramatiske virkemidler i samtidsdramaet "Et dukkehjem"
10. Aktene i "Et dukkehjem"
11. Om "Vildanden"
12. Aktene i "Vildanden"
13. Utdrag fra "Vildanden"
14. Personene i "Vildanden"
15. Symbbruk i "Vildanden"
Henrik Ibsen, en norsk dramatiker, begynte på 1870-tallet å skrive borgerlige samtidsdrama. Dette var en endring fra tidligere verk, der han ofte skrev historiske drama og idédrama. Ibsens nye fokus var på de politiske og sosiale problemstillingene som var aktuelle i samtiden.
Dessert dramaene blir ofte kalt for realistiske drama fordi de prøver å vise livet og samfunnet slik det faktisk var. Ibsen var svært opptatt av å skildre livet til borgerskapet, den øvre middelklassen i samfunnet. Han stilte kritiske spørsmål om hvordan borgerskapet så på verden, på livet, og ikke minst på seg selv.
Et kjent eksempel på et slikt drama er Et dukkehjem. I dette stykket utforsker Ibsen stillingen kvinnene hadde i ekteskapet og samfunnet, noe som var en viktig del av samfunnsdebatten på den tiden. Gjennom dramaene sine ville Ibsen ikke bare speile samtiden sin, men også påvirke og utfordre de rådende synene og normene.
Vildanden er et skuespill skrevet av Henrik Ibsen i 1884. Stykket handler om familien Ekdal og deres komplekse og problematiske forhold. Hjalmar Ekdal lever i en selvbedragende drømmeverden, mens Gregers Werle prøver å avdekke sannheten i deres liv. Sentralt i handlingen er symbolikken rundt vildanden, som representerer løgnene og illusjonene de ulike karakterene holder fast ved. Stykket utforsker temaer som sannhet, løgn, offer og selvbedrag.
I arbeidet med å lage realistiske drama la Ibsen stor vekt på detaljer. Det var viktig for ham å etterligne virkeligheten så nøyaktig som mulig, ikke bare gjennom replikkene til skuespillerne, men også gjennom scenetilvisningene. De aller fleste av dramaene hans foregår innendørs, ofte i en stue. Dette skaper en intim atmosfære og gjør at publikum føler at de ser inn i en privat verden. Denne teknikken blir ofte kalt for titteskapsteknikken, der den fjerde veggen i scenografien er borte, slik at publikum kan kikke inn i handlingen.
I tillegg til å skrive replikkene, ga Ibsen også utførlige scenetilvisninger i stykkene sine. Dette var for å sikre at fremføringen av stykket var så nær visjonen hans som mulig. Slike detaljer i scenetilvisningene bidro til å skape en sterk følelse av realisme i stykkene hans.
Ibsens borgerlige samtidsdrama har hatt stor innvirkning på teateret og er fortsatt aktuelle i dag fordi de tar opp evige temaer som makt, kjønnsroller, og plassen til individet i samfunnet.
Alexander Kielland
1. Bakgrunn
2. Utdanning og tidlig voksenliv
3. Interesser og påvirkninger
4. Forfatterskap
5. Samfunnsengasjement
6. Død og ettermæle
7. Tanker om novellen "Karen"
8. Hjelp til analyse
Alexander Kielland var en kjent norsk forfatter født i 1849, i Stavanger. Han var sønn av en velstående kjøpmann og vokste opp i en av de ledende familiene i byens forretningsliv. Kiellands oppvekst i en slik familie ga ham et unikt innsyn i og perspektiv på de sosiale og økonomiske strukturene i samfunnet, noe som senere skulle prege forfatterskapet hans.
I 1855 begynte Kielland på latinskolen i Stavanger, noe som var vanlig for barn fra velstående familier på den tiden. Han forlovet seg med Beate Ramsland, som kom fra en haugianerslekt, og dette kan ha påvirket de senere verkene hans med et fokus på moral og etikk. Kielland begynte deretter på universitetet og tok en juridisk embetseksamen i 1871. Han giftet seg med Beate da han var 23 år gammel.
Kielland utviklet en interesse for Charles Darwins teorier og den danske filosofen Søren Kierkegaard, noe faren hans ikke satte pris på. Dette tyder på at Kielland fra tidlig alder utforsket ideer som utfordret den rådende tenkemåten i samfunnet, noe som også kommer til uttrykk i forfatterskapet hans.
Han eksperimenterte med skrivingen sin og skrev små essay i starten av karrieren, men hadde ikke umiddelbar suksess. I 1878 dro Kielland til Paris, der han ble venn med flere andre nordmenn, inkludert Bjørnstjerne Bjørnson, som var en kjent forfatter. Denne tiden i Paris var sannsynligvis viktig for utviklingen av Kielland som forfatter.
Våren 1879 ga Kielland ut "Novelletter", en samling som gjorde ham kjent både i Norge og resten av Norden. Året etter kom han med romanen "Garman & Worse", som videre etablerte ham som en viktig stemme i norsk litteratur. Kielland ønsket å nytte diktingen sin til å kritisere, avsløre og forandre samfunnet. Han skrev om en rekke temaer som var sentrale i sin samtid, som religion og kirke, samliv og ekteskap, utdanning, pliktmoral, hykleri i samfunnet og forretningsmoralen til borgerskapet. Gjennom litteraturen ville han appellere til fornuften til leseren, i troen på at dette kunne føre samfunnet fremover og gjøre menneskene mer opplyste og frie.
I tillegg til å være forfatter, arbeidet Kielland som politiker for partiet Venstre, og han hadde også roller som redaktør, borgermester og amtmann. Dette viser til et engasjement for samfunnsendring ikke bare gjennom litteraturen, men også gjennom direkte politisk og administrativt arbeid.
Alexander Kielland døde i 1906, men verkene hans lever videre som viktige bidrag til norsk litteratur og kulturhistorie. Hans evne til å skildre samfunnet kritisk og med innsikt, kombinert med hans klare og engasjerende stil, gjør ham til en av de mest akte norske forfatterne fra 1800-tallet.
Naturalisme
1. Naturalisme versus realisme
2. Den norske litteraturen på 1880-tallet
3. Kjennetegn ved naturalismen
4. Forskjell mellom naturalisme og realisme
Naturalisme er en litterær retning som utviklet seg i siste halvdel av 1800-tallet, særlig kjent fra den norske litteraturen i 1880-årene. Denne retningen bygger på ideer om å skildre virkeligheten så nøyaktig og objektivt som mulig, men går et steg videre enn realisme ved å legge mer vekt på detaljer og dokumentarisk fremstilling. For å forstå forskjellen mellom naturalisme og realisme, og særlig hvordan de ser på mennesket og samfunnet, er det viktig å kjenne til noen nøkkelbegreper og synspunkt som preger de to retningene.
Realistene, som var aktive før naturalistene, skrev med et mål om å påvirke og endre samfunnet gjennom politisk kamp. De så på litteraturen som et middel for sosial reform og endring. For realistene var pennen et viktig våpen i kampen for å avdekke urettferd og fremme likestilling. De trodde at ved å vise frem samfunnsproblemer kunne de opplyse leserne og inspirere til endring.
Naturalistene, derimot, hadde et annet syn på mennesket og dets plass i verden. De skildret ofte en håpløs verden der individet står maktesløst i kampen for tilværelsen. Dette mørke synet kommer av en tro på at menneskets skjebne er fastlåst av arv og miljø. Naturalistene argumenterte for at biologiske og sosiale forhold bestemmer menneskets skjebne, og at det er lite eller ingenting hvert enkelt individ kan gjøre for å endre sin situasjon. Denne fatalistiske holdningen speiler en dypere pessimistisk virkelighetsoppfatning enn det vi finner hos realistene.
I den norske litteraturen på 1880-tallet ser vi hvordan både realisme og naturalisme prøver å gi en nøyaktig og objektiv fremstilling av mennesker og miljø. Likevel går naturalistene tettere inn på virkeligheten, med en sterkere vekt på å være dokumentariske. De utforsker det menneskelige livet og samfunnet med et nesten naturvitenskapelig blikk, noe som innebærer en detaljert og ofte ubarmhjertig skildring av livets hardere sider.
Naturalistenes tilnærming til litteraturen speiler en tro på at vitenskapen kan forklare alle aspekter ved menneskelivet. De brukte innsikter fra biologi, psykologi og sosiologi for å utforske hvordan ytre og indre krefter påvirker individet. Dette perspektivet er tydelig i skildringene av karakterene i naturalistiske verk, der personene ofte er fanget i et nett av arvelige egenskaper og sosiale forhold som de ikke kan unnslippe.
Vi kan si at forskjellen mellom naturalisme og realisme ligger i synet på mennesket og dets evne til å endre sin egen skjebne. Mens realistene så for seg et samfunn der endring var mulig gjennom politisk kamp og sosialt engasjement, fremstiller naturalistene en verden der mennesket er hjelpeløst bundet av krefter utenfor sin kontroll. Denne grunnleggende forskjellen i perspektiv gjør at vi ofte veksler mellom begrepene, men det er viktig å holde de to retningene fra hverandre for å forstå de dypere meningene i litteraturen fra denne tiden.
Amalie Skram
1. Bakgrunn og familie
2. Personlige utfordringer
3. Litterær inspirasjon og utvikling
4. Litterært arbeid og tema
5. Motstand og etterspill
6. Ettermæle
7. Tanker om novellen "Karens Jul"
Amalie Skram var en norsk forfatter som levde fra 1846 til 1905. Hun ble født i Bergen og vokste opp som den eneste jenta i en stor søskenflokk. Med sitt mørke hår og dype brune øyne skilte hun seg ut og kunne virke sydlandsk. Hun var kjent for å være uredd og ofte skandaløs i uttrykkene og skrivingene sine.
På den tiden da Amalie ble konfirmert, opplevde familien en stor motgang da faren gikk konkurs og reiste til Amerika, der han ble boende resten av livet. Denne hendelsen hadde stor innvirkning på Amalie sitt liv.
Amalie sitt første ekteskap med en skipskaptein ved navn Miller fungerte ikke, og hun valgte til slutt å gå fra ham. Denne perioden i livet hennes var vanskelig, og hun endte opp med et nervesammenbrudd som førte til at hun ble lagt inn på Gaustad psykiatriske sykehus. Erfaringene herfra kom til å prege flere av bøkene hennes.
Amalie Skrams litterære arbeid startet for alvor etter at hun møtte og ble inspirert av andre store norske forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Alexander Kielland. Hun giftet seg senere med Erik Skram, og de flyttet til København. Selv om dette ekteskapet også gikk i oppløsning, var det en produktiv periode i hennes liv.
Debutromanen hennes, "Constance Ring", kom ut i 1885 og vekket stor oppstandelse. Romanen handler om en ulykkelig gift kvinne og tar for seg mannlige seksuelle utskeielser både før og under ekteskapet. Skrams arbeid var radikalt for sin tid, og hun utforsket temaer som kjærlighet, ekteskap og ikke minst seksuelle spørsmål på en måte som brøt med normene til samtiden og forventningene til kvinner.
Selv om hun møtte mye motstand for skrivingen sin, og ikke fikk dikterlønn, som gjorde henne bitter, er Amalie Skram i dag anerkjent som en av de store norske forfatterne. Hennes evne til å utforske og skildre komplekse kvinneroller og samfunnskritiske tema har gitt henne en varig plass i norsk litteraturhistorie.
Amalie Skrams siste år var preget av ensomhet, og hun døde i København den 15. mars 1905. Arven etter henne lever videre gjennom hennes verk, som fremdeles blir lest og diskutert for den dristige utforskingen sin av kjønnsroller og samfunnsnormer.
Romanen